Ankylosaurus – dinosauren som gjorde seg umulig å angripe

En stille begynnelse

For rundt 66 millioner år siden, mot slutten av krittiden, brøt en liten dinosaur seg ut av et egg på en varm elveslette i det vestlige Nord-Amerika.

Det er et bilde vi kan se for oss – men ikke et øyeblikk fossilene kan bekrefte. Ingen egg, reir eller embryoer er med sikkerhet blitt knyttet til Ankylosaurus. Som andre dinosaurer la den likevel egg, og den nyklekte ungen må ha vært betydelig mindre og mer utsatt enn foreldrene.

Den kom til en verden av elvekanaler, skoger, bregnekledde åpninger og vidstrakte flomsletter i områder som i dag ligger i Montana, Wyoming, Alberta og Saskatchewan. Her levde også Triceratops, Edmontosaurus, Thescelosaurus – og tidens mest fryktinngytende rovdyr, Tyrannosaurus rex.

En av de siste dinosaurene

Ankylosaurus magniventris kan løst oversettes med «sammensmeltet øgle med stor buk». Navnet viser både til et stivt, forsterket skjelett og en usedvanlig bred kropp.

Arten ble først vitenskapelig kjent etter en ekspedisjon i 1906, ledet av den amerikanske paleontologen Barnum Brown. Sammen med fossiljegeren Peter Kaisen fant Brown det første anerkjente eksemplaret i Hell Creek-formasjonen i Montana. I 1908 ga han dinosauren dens vitenskapelige navn.

Senere funn fra Hell Creek-formasjonen, Lance-formasjonen i Wyoming og Scollard-formasjonen i Alberta viser at Ankylosaurus hadde et stort utbredelsesområde i den siste delen av krittiden.16

De første årene

En nyklekt Ankylosaurus hadde en krevende barndom foran seg. Den manglet de voksnes størrelse og tyngde, og forskning på nært beslektede ankylosaurer tyder på at de største panserplatene og den fullt utviklede haleklubben kom med alderen.

Ungene kan ha vært avhengige av skjulesteder, lav vegetasjon og kanskje beskyttelse fra større dyr. Men her må vi være forsiktige: Det finnes ingen fossil dokumentasjon som beviser at Ankylosaurus levde i flokker eller at foreldrene tok seg av ungene. Det sosiale livet dens er fortsatt en av de store gåtene.

Etter hvert som kroppen vokste, ble bein dannet i huden. Disse strukturene kalles osteodermer. De utgjorde ikke et sammenhengende skall, men besto av plater, små beinbiter og større knuter som lå inne i den fleksible huden. Slik kunne dyret bevege seg samtidig som nakke, rygg, sider og hofter ble beskyttet.

Noen av osteodermene kan ha vært dekket av keratin – det samme harde stoffet som finnes i negler og horn – og kan derfor ha vært større i levende tilstand enn fossilene antyder. Deler av skallen var også forsterket, noe som ga Ankylosaurus et bredt og lavt hode med et naturlig panser.

Kroppen som en festning

I 2017 undersøkte paleontologene Victoria Arbour og Jordan Mallon Ankylosaurus på nytt. De viste at dyret skilte seg ut selv blant de mange pansrede dinosaurene: Det hadde en uvanlig bred skalle, særpreget ansiktspanser, en massiv kropp og halvsirkelformede plater rundt nakken.8

En stor Ankylosaurus kan ha nærmet seg åtte meter i lengde og kanskje åtte tonn i vekt. Estimatene varierer, ettersom ingen komplett skjelett er funnet.16

Kroppen hvilte lavt på fire kraftige bein. Bakbeina var lengre enn frambeina, mens de brede føttene fordelte vekten mot bakken. Ankylosaurus var neppe rask, men den var stabil, muskuløs og svært vanskelig å velte.

Under kroppen fantes riktignok et mer sårbart område. Men for å komme dit måtte et rovdyr først passere en lav kropp, et bevegelig halevåpen og flere tonn med motstandskraft.

Et liv på bakken

Ankylosaurus jaktet ikke. Den var planteeter, og den daglige oppgaven var å finne vegetasjon – ikke byttedyr.

Et bredt nebb skar av planter nær bakken. Små, bladformede tenner kunne kutte og bearbeide munnfullene. Tidligere ble ankylosaurer ofte fremstilt som primitive dyr som bare svelget myke blader. Nyere studier av skaller og tenner tyder imidlertid på mer varierte kjevebevegelser og bedre evne til å bearbeide maten enn man lenge trodde.6

Den store buken i navnet magniventris kan ha rommet et omfattende fordøyelsessystem der mikroorganismer brøt ned fiberrikt plantemateriale. Bregner, lave busker, unge bartrær, blomsterplanter og nedfallen frukt er mulige deler av menyen, selv om vi ikke kjenner Ankylosaurus’ nøyaktige kosthold.

Et bemerkelsesverdig funn fra en eldre pansret dinosaur, Borealopelta, viser hvor selektivt slike dyr kunne spise. Paleontologen Caleb Brown og kolleger fant rester av særlig utvalgte bregner og spor av trekull fra et nylig brent landskap i dinosaurens mageinnhold.5 Borealopelta var ikke Ankylosaurus, så funnet kan ikke brukes som direkte bevis på dens siste måltid. Det viser likevel at pansrede planteetere kunne velge vegetasjon fremfor å spise tilfeldig.

Halen som våpen

Ankylosaurus’ mest berømte forsvar satt bakerst på kroppen.

Den ytterste delen av halen besto av en stiv «skaftdel», dannet av tett sammenlåste ryggvirvler og forsterkende vev. Ytterst satt en tung knute av forstørrede osteodermer – den karakteristiske haleklubben.

Victoria Arbour og Philip Currie undersøkte utviklingen av slike haleklubber og konkluderte med at det stive skaftet kom før den store knuten. Våpenet oppsto altså gjennom flere evolusjonære trinn, ikke på én gang.4

Selv om den ytterste halen var stiv, kunne haleroten bevege seg. Kraftige muskler rundt hoftene gjorde det mulig å svinge klubben fra side til side.

I 2009 brukte Victoria Arbour biomekaniske modeller for å beregne kreftene i slike slag. Beregningene viste at de største haleklubber kunne utvikle nok kraft til å brekke bein. Resultatene avhang likevel av antakelser om muskelstyrke, hastighet og hvor lenge støtet varte.1 En separat analyse med såkalte finitte elementmodeller, utført av Arbour og biomekanikeren Eric Snively, undersøkte hvordan belastningen beveget seg gjennom klubben ved sammenstøt. Studien støttet konklusjonen om at haleklubben kunne fungere som et slagvåpen.3

Møtet med Tyrannosaurus rex

Ankylosaurus og Tyrannosaurus rex levde i de samme formasjonene i den sene krittiden. De kan derfor ha møtt hverandre, men ingen fossil bevart kamp mellom dem er kjent.

Vi kan heller ikke vite om Tyrannosaurus faktisk «fryktet» Ankylosaurus, eller om dette var det eneste dyret rovdyret måtte ta hensyn til. Det mest presise er å snakke om forsiktighet: Et rovdyr ville ha hatt gode grunner til å unngå et risikabelt angrep på en frisk voksen.

For å bite måtte Tyrannosaurus komme tett på hodet, siden eller undersiden. Ankylosaurus kunne vende det pansrede ryggen mot angriperen, holde hodet lavt, dreie seg på de kraftige beina og sveipe med halen.

Et presist slag mot fot, legg eller kne kunne ha forårsaket en skade som satte rovdyret ut av spill. For en jeger som ikke kunne behandle et brukket bein, kunne en slik skade i siste instans bety sult.

Men Ankylosaurus var ikke usårlig. Et ungt, sykt, fanget eller skadet individ ville vært mer utsatt. Et kraftig tyrannosaurbitt kunne også ha truffet mellom panserplatene eller knust et ubeskyttet bein.

En mulig kamp mellom artsfrender

Haleklubben kan ha hatt en annen funksjon enn å holde rovdyr på avstand.

I 2022 undersøkte Victoria Arbour, Lindsay Zanno og David Evans skader i panseret til Zuul, en nær slektning av Ankylosaurus. Skadene var særlig konsentrert rundt flankene og hadde grodd mens dyret fortsatt levde. Forskerne foreslo derfor at ankylosaurer kunne ha slått hverandre i kamper om territorium, sosial status eller partnere.2

Dette er ikke direkte bevis på at Ankylosaurus oppførte seg på nøyaktig samme måte. Det åpner likevel for en fascinerende mulighet: Våpenet som kunne avskrekke en tyrannosaur, kan delvis ha blitt formet gjennom konkurranse mellom pansrede artsfrender.

Den siste dagen

Til slutt døde hver Ankylosaurus. Noen kan ha bukket under for alder, sykdom, tørke, skader, oversvømmelser eller rovdyr. Et kadaver som raskt ble begravd av elvesedimenter, hadde en sjanse til å bli fossil. Men som oftest fjernet åtseletere, nedbrytning og erosjon sporene før det kunne skje.

Det er en viktig grunn til at bildet vårt fortsatt er ufullstendig. Paleontologen Kenneth Carpenter sammenlignet og beskrev de spredte funnene på nytt i 2004. Senere arbeid av Arbour og Mallon har videre forfinet forståelsen av dyret etter hvert som nye ankylosaurer er blitt oppdaget.168

Så, for omtrent 66 millioner år siden, traff asteroiden jorden ved Chicxulub. Nedslaget utløste dramatiske miljøforandringer. Ankylosaurus forsvant sammen med Tyrannosaurus, Triceratops og alle andre ikke-fugleaktige dinosaurer.

Panseret kunne stå imot tenner, klør og haleklubber. Men det kunne ikke beskytte dyret mot sammenbruddet i økosystemene som ga det mat.

Et siste bilde

Ankylosaurus var mer interessant enn legenden om en levende stridsvogn. Den var ikke en tankeløs tank, ikke et uovervinnelig monster – og vi kan ikke bevise at den var det ene dyret Tyrannosaurus fryktet mest.

Den var noe mer presist, og kanskje mer imponerende: et resultat av evolusjonens lange arbeid med forsvar.

Huden ble til panser. Kroppen ble til et skjold. Og halen ble til en advarsel – en advarsel selv det mektigste rovdyret i landskapet ikke kunne overse.