Når hete og tørke avdekker bomber fra verdenskrigene

Ekstremt sommervær i Europa skaper en farlig kombinasjon av en moderne klimatrussel og en gammel krigsarv. Skogbranner kan brenne bort vegetasjon og jord, avdekke nedgravde granater og bomber og varme opp ustabile ekspliver. Tørke kan føre til det samme på en annen måte: Når elver synker, kommer ammunisjon og andre rester etter krigene til syne i elvebunnen og sedimentene.

Hva skjer under brannene?

Udetonert ammunisjon fra første og andre verdenskrig – og enkelte steder også fra senere militær aktivitet – ligger fortsatt nedgravd i skoger, på jorder og ved tidligere slagmarker. De fleste våpnene blir ikke plutselig eksplosive bare fordi temperaturen stiger. Den umiddelbare faren er at langvarig hete og brann fjerner jordlaget som har beskyttet dem, destabiliserer dem eller gjør dem farlige å nærme seg.

Dermed blir slokkingsarbeidet en operasjon med to farer samtidig. Mannskapene må begrense flammene og samtidig unngå gjenstander som kan være avdekket, skadet eller oppvarmet. I områder der man kjenner til nedgravd ammunisjon, kan innsatsmetodene måtte endres, eller arbeidet må vente til eksplosivryddere har undersøkt området.

Frankrike: Over 400 granater funnet etter brannene i Gironde

Det tydeligste nyere eksempelet kommer fra Le Porge i Gironde-regionen, etter omfattende branner i det sørvestlige Frankrike. Spesialister fra sivilforsvaret fant over 400 granater og annen ammunisjon under en aksjon for å rydde ekspliver. Innbyggere meldte også om eksplosjoner som myndighetene mente kunne knyttes til gamle granater som var blitt avdekket eller påvirket av brannene.

Den større brannen nær Bordeaux svidde av rundt 420 kvadratkilometer og ødela 183 boliger. Det viser hvorfor udetonert ammunisjon er en særlig krevende sekundærfare: Den kan dukke opp når innbyggerne vender tilbake til allerede brannherjede områder og mannskap begynner å rydde landskapet.

Belgia: Brann over tidligere kampland

En stor skogbrann brant over rundt 27–30 kvadratkilometer i Hautes Fagnes, et naturreservat i provinsen Liège nær den tyske grensen. Omtrent 600 innbyggere i kommunene i nærheten fikk ordre om å evakuere da vinden snudde og røyken spredte seg.

Landskapet er også preget av krigshandlinger på 1900-tallet. Associated Press meldte om sporadiske detonasjoner mens brannen beveget seg over terreng knyttet til kamper under andre verdenskrig, blant annet rundt Elsenborn.

For redningsmannskapene gjør kombinasjonen av brann, røyk, krevende terreng og mulige nedgravde våpen direkte adgang farligere. Selv når ingen blir skadet, kan ammunisjonsfaren begrense hvor brannmannskapene kan arbeide og hvordan de nærmer seg flammene.

Tyskland og Nederland: Kjente slagmarker kompliserer innsatsen

Også tyske branner har rammet områder med forurensning fra gammel krigsammunisjon. I Gohrischheide i det østlige Tyskland måtte brannmannskaper håndtere en skogbrann i terreng som fortsatt inneholder ammunisjon fra andre verdenskrig. En annen brann nær den belgiske grensen kom rundt 300 meter fra landsbyen Gey, mens udetonert ammunisjon gjorde slokkingsarbeidet vanskeligere.

I Nederland ble et eksplosivrydderteam sendt for å undersøke en skog som var truet av brann nær Limburg, der det foregikk harde kamper i 1944. Utrykningen viser hvordan en skogbrann kan utløse et ryddeoppdrag selv uten at noe har detonert: Myndighetene må først avgjøre om avdekkede gjenstander er farlige, før brannmannskaper eller innbyggere kan gå trygt inn.

Hvor farlig er trusselen?

Risikoen er reell, men det betyr ikke at hver skogbrann vil utløse en kjedereaksjon av eksplosjoner. Faren er størst i områder med kjent historie med bombing, militær aktivitet eller bakkekamper. Den varierer også med ammunisjonens type, tilstand og plassering.

De mest umiddelbare risikogruppene er:

• Brannmannskaper: De kan møte avdekket ammunisjon mens de arbeider tett på bakken, ofte i røyk, mørke eller raskt skiftende brannforhold.
• Eksplosivryddere: Bombeteknikere kan måtte undersøke eller fjerne gjenstander som er blitt varmet opp, skadet eller gravd frem.
• Innbyggere som vender hjem: Folk som rydder hager, veier, skog og brannskadde eiendommer, kan finne gjenstander som tidligere var skjult.
• Lokalsamfunn og infrastruktur: Ammunisjon nær boliger, stier, gårder, broer eller forsyningslinjer kan føre til evakueringer, stengninger eller kontrollert sprengning.

Hendelsene i Hautes Fagnes viser forskjellen mellom en alvorlig fare og en katastrofe med mange ofre: De rapporterte detonasjonene endret arbeidsforholdene, men belgiske myndigheter opplyste at mannskapene ikke var i fare i disse tilfellene.

Tørken avdekker våpen også utenfor brannområdene

Tørke kan avdekke krigsmateriell selv der det ikke brenner. Når vannstanden i elver synker, forsvinner vannet og sedimentene som har skjult militært utstyr og udetonert ammunisjon. Meldinger fra flere steder i Europa har beskrevet rester fra andre verdenskrig som kommer til syne i tørkerammede vassdrag, blant annet langs Donau og i Budapest.

Derfor beskriver forskere og analytikere utviklingen som en gjenaktivering av Europas nedgravde krigsarv. Klimaendringene skapte ikke bombene eller minene. Varmere og tørrere forhold kan imidlertid gjøre branner kraftigere og føre dem dypere ned i tidligere beskyttet jord, mens lav vannstand avdekker gjenstander i elveleier.

Krigsarven er tyngst i gamle slagmarker

Faren er ikke jevnt fordelt over Europa. Den er særlig vedvarende i områder som ble utsatt for omfattende bombing, skyttergravskrig, tilbaketrekninger eller langvarige bakkekamper. Hautes Fagnes i Belgia og tidligere slagmarker langs grensen mellom Belgia og Tyskland er aktuelle eksempler. De gjentatte funnene i Frankrike er del av et langt eldre mønster med forurensning etter krig.

For lokalsamfunn som ligger i eller nær slike landskap, er «arven» derfor mer enn historie. En brann, tørkeperiode eller et byggeprosjekt kan avdekke gjenstander som har ligget under bakken i flere tiår. Ekstremvær gjør slike funn mer sannsynlige – samtidig som nødetatene allerede er satt under større press.