USAs gjeld passerer 40 billioner dollar – derfor stiger lånekostnadene over hele verden

USA: større gjeld og tyngre renteutgifter

Tall fra USAs finansdepartement viser en samlet statsgjeld på rundt 40,05 billioner dollar, opp fra 19,4 billioner dollar for ti år siden. Summen omfatter både gjeld holdt av offentligheten og gjeld mellom offentlige etater. Omtrent 32,27 billioner dollar var holdt av offentligheten og private investorer, mens rundt 7,78 billioner dollar var interne offentlige beholdninger.

Hovedproblemet er ikke at USA plutselig har mistet evnen til å låne. Amerikanske statsobligasjoner er fortsatt blant verdens viktigste såkalte sikre aktiva. Utfordringen er at vedvarende underskudd krever en jevn strøm av nye obligasjoner – og at disse nå må utstedes til renter som er langt høyere enn under perioden med svært billige lån.

Det kan skape en selvforsterkende mekanisme:

1. Store underskudd krever mer salg av amerikanske statsobligasjoner.
2. Investorene krever høyere renter for å absorbere tilbudet og kompensere for inflasjon eller finanspolitisk usikkerhet.
3. Høyere renter øker statens renteutgifter når gammel gjeld refinansieres.
4. Større renteutgifter gjør fremtidige underskudd større dersom utgiftene ikke kuttes eller inntektene økes.

En slik prosess utvikler seg vanligvis gradvis, ikke som et plutselig sammenbrudd. Men den reduserer myndighetenes finanspolitiske handlingsrom. Det blir dyrere å svare på en lavkonjunktur, krig eller et nytt finansielt sjokk uten å låne enda mer.

Samtidig kan store investeringer i kunstig intelligens, datasentre og annen infrastruktur øke konkurransen om global sparing. Det finnes imidlertid ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å slå fast at denne konkurransen er hovedårsaken til det globale obligasjonsfallet.

Japan: lavere etterspørsel etter amerikansk gjeld, men ingen masseflukt

Japan er fortsatt den største utenlandske eieren av amerikanske statsobligasjoner. Beholdningen falt likevel fra 1,143 billioner dollar i mai til 1,116 billioner dollar i juni – en nedgang på rundt 26,4 milliarder dollar. Japanske investorer solgte også netto amerikanske stats-, agentur- og lokalmyndighetsobligasjoner for 29,6 milliarder dollar i årets første kvartal.

Mindre japansk etterspørsel kan legge ekstra press på markedet, fordi Japan er en viktig kilde til internasjonal kapital. Men én måned med lavere beholdninger – eller ett kvartal med nettosalg – viser ikke at Japan er i ferd med å trekke seg helt ut av amerikansk statsgjeld. Landets beholdning er fortsatt svært stor, og tallene viser heller ikke at japansk salg er den viktigste årsaken til det globale obligasjonsfallet.

Japan opplever samtidig sin egen rentejustering. Tiårsrenten nærmet seg 3 prosent, det høyeste nivået på tre tiår, etter at investorene revurderte inflasjonen og utsiktene for rentene.

Tyskland: mer statlig opplåning gir mer tilbud av sikre aktiva

Tyske statsobligasjoner regnes fortsatt som en sikker referanse i euroområdet, men også Tysklands lånekostnader har steget. Tiårsrenten nådde 3,2138 prosent, det høyeste nivået siden 2011, ifølge LSEG-data omtalt av The Guardian.

En del av presset skyldes den globale renteoppgangen. Tyske planer om økte investeringer og forsvarsutgifter innebærer dessuten mer statlig opplåning. Slike tiltak kan støtte økonomien, men de øker også tilbudet av høyt rangerte statsobligasjoner på et tidspunkt da investorene allerede vurderer hvor mye statsgjeld markedet kan absorbere.

Avveiningen for myndighetene blir dermed vanskeligere: Økte offentlige utgifter kan dempe svak vekst, men høyere renter gjør tiltakene dyrere og begrenser fremtidige budsjetter.

Storbritannia: gjeld nær 3 billioner pund og mindre finanspolitisk spillerom

Storbritannias offentlige gjeld var like under 3 billioner pund ved utgangen av juli 2026. Ifølge Office for National Statistics lånte offentlig sektor 1,8 milliarder pund i juli – 700 millioner pund mer enn i samme måned året før og 2,3 milliarder pund over prognosen fra Office for Budget Responsibility.

Opplåningen i de fire første månedene av regnskapsåret 2026–27 kom opp i 56,7 milliarder pund. Separat rapportering viste også at utgiftene til sosiale ytelser var 2 milliarder pund høyere enn året før i juli.

Presset forsterkes av kostnadene ved å betjene gjelden. Det britiske finansdepartementet opplyste at renteutgiftene oversteg 100 milliarder pund både i 2023–24 og 2024–25. Det tilsvarer omtrent ett av ti pund i offentlige utgifter.

Dette betyr ikke nødvendigvis at markedet straks vil miste tilliten til Storbritannia. Det viser likevel hvor raskt høyere renter på britiske statsobligasjoner kan spise opp landets allerede begrensede finanspolitiske handlingsrom.

Frankrike: Europas tydeligste politisk-finansielle risikopunkt

Frankrike står overfor en mer landsspesifikk risiko enn Tyskland. Høy gjeld og politisk fragmentering gjør det vanskeligere å gjennomføre tiltak for å redusere underskuddet. Den offentlige gjelden er på rundt 3,5 billioner euro, og renteutgiftene ventes å nærme seg 100 milliarder euro i 2029.

Tiårsrenten har beveget seg opp mot 4 prosent. I første halvår økte Frankrikes renteutgifter med 19 prosent fra samme periode året før, til 34,5 milliarder euro.

Faren beskrives ofte som en «snøballeffekt»: Dersom gjennomsnittsrenten på statsgjelden holder seg høyere enn den økonomiske veksten, kan gjelden øke som andel av økonomien selv uten et nytt kraftig utgiftssjokk. Investorene krever derfor en høyere risikopremie for franske statsobligasjoner enn for gjeld fra flere andre store euroland.

Dette er et alvorlig problem for Frankrikes troverdighet og evne til å refinansiere gjelden. Det er likevel ikke det samme som at hele euroområdet står foran en generell finansieringsstans. Frankrike er det viktigste politiske og finanspolitiske risikopunktet i den nåværende renteoppgangen.

Hvorfor refinansiering er avgjørende

Mange regjeringer tok opp store lån i perioden med historisk lave renter. Når disse obligasjonene forfaller, må de erstattes med ny gjeld som har dagens høyere rente. Tilpasningen skjer gradvis, men hver refinansieringsrunde kan trekke den gjennomsnittlige renteutgiften på statsgjelden opp.

Høyere energipriser gjør situasjonen vanskeligere. Dersom et energisjokk holder inflasjonen oppe, får sentralbankene mindre rom til å sette ned rentene. Regjeringene må da refinansiere gjelden til høyere renter over lengre tid. Samtidig kan dyr energi svekke veksten og dermed skatteinntektene.

Den samme mekanismen rammer selskaper og husholdninger. Statsobligasjoner fungerer som en referanse for privat finansiering, slik at høyere statsrenter kan gjøre bedriftslån og boliglån dyrere, samtidig som investeringene dempes.

Er en global statsgjeldskrise nært forestående?

Tallene peker mot langvarig finansielt press, ikke mot at en global kredittkrise allerede har begynt. En statsgjeldskrise avgjøres vanligvis av om en regjering fortsatt kan finansiere seg – ikke av at gjelden passerer en bestemt terskel.

Euroområdet har dessuten institusjonelle sikkerhetsnett som ikke fantes i samme form under gjeldskrisen i 2010–2012. Analytikere har pekt på eurosonens sikkerhetsmekanismer som en viktig grunn til at høyere renter ikke automatisk betyr statlig mislighold eller et systemomfattende finansieringsbrudd.

Det mest sannsynlige utfallet på kort sikt er derfor mindre dramatisk, men fortsatt økonomisk viktig: høyere langsiktige renter, økende renteutgifter, mindre rom for offentlige tiltak og svakere vekst.

Gjeldsrekorden i USA gjør omfanget av den fremtidige obligasjonstilførselen tydeligere. Samtidig viser reaksjonen i obligasjonsmarkedet at investorene i økende grad skiller mellom land med sterk og svak finanspolitisk troverdighet. Frankrike er det mest utsatte europeiske risikopunktet, men en fullskala global kredittkrise er foreløpig ikke det mest sannsynlige scenarioet.