Russland økte andelen av EUs fryste seifilet til 51 prosent

Leveransene fra USA og Kina falt

Russlands vekst kom samtidig som konkurrentenes leveranser ble redusert:

• USA: EUs import falt 15 prosent til 46 000 tonn, mens verdien sank 10 prosent til 178 millioner dollar.
• Kina: Leveransene falt 15 prosent til 19 000 tonn, mens den samlede verdien holdt seg uendret på 62 millioner dollar.

Russland trengte altså ikke å øke volumet dramatisk for å styrke posisjonen. Det var tilstrekkelig at de russiske leveransene vokste samtidig som rivalenes forsyninger krympet. Resultatet ble at europeiske kjøpere ble mer avhengige av russisk sei, selv om EU samtidig førte en bred sanksjonspolitikk mot Moskva.

Russisk fisk til EU omfattet mer enn sei

Sei var den største kategorien, men Russland leverte også andre hvitfiskprodukter og sjømat til EU i første halvår:

• 5 200 tonn fryst torsk til en verdi av 47,7 millioner dollar
• 5 300 tonn fryste torskefileter til en verdi av 63,4 millioner dollar
• 4 700 tonn surimi til en verdi av 10,2 millioner dollar

Samlet eksporterte Russland 94 000 tonn fisk og fiskeprodukter til EU i januar–juni, til en verdi av 417 millioner dollar.

Handelen fortsatte også på månedsbasis. I juni nådde russiske fiskeleveranser til EU 74,9 millioner euro – 1,7 ganger mai-nivået og det høyeste månedsnivået som er rapportert siden november 2024. Fileter og fiskekjøtt utgjorde den største delen av importen.

Samtidig økte Russland sjømateksporten til Kina. I første halvår nådde denne 723 000 tonn og 2,33 milliarder dollar, opp henholdsvis 14 og 52 prosent fra året før.

Torsken ble dyrere da tilgangen ble strammere

Russiske gjennomsnittspriser steg med 40 prosent for fryst torsk og 30 prosent for torskefileter. En av faktorene som ble trukket frem, var at totalkvoten for atlantisk torsk i Barentshavet ble redusert med 16 prosent for 2026, til 285 000 tonn. Russlands kvote ble oppgitt til 136 000 tonn.

En lavere kvote forklarer ikke nødvendigvis hele prisoppgangen, men den innebærer en tydelig begrensning på tilbudssiden. For foredlingsbedrifter som er avhengige av torsk som råvare, kan mindre tilgjengelighet gi høyere innkjøpskostnader og gjøre et brått skifte av leverandører mer krevende.

Derfor ble fiskesanksjonene fjernet

Da Europakommisjonen la frem forslaget til den 21. sanksjonspakken, beskrev den fiskerinæringen som en av de siste store russiske sektorene som ikke var omfattet av betydelige restriksjoner. Forslaget inneholdt begrensninger på enkelte fiskeprodukter og fullstendig importforbud for andre, blant annet torsk.

Fisketiltakene ble senere tatt ut etter motstand fra flere medlemsland, blant annet Tyskland, Polen og Portugal.

Innvendingene handlet i stor grad om sårbare forsyningskjeder. Tyske og polske foredlingsbedrifter er sterkt avhengige av alaska-sei, mens Portugal har stor etterspørsel etter torsk og etablerte forbindelser til torskeforedling. Et plutselig importforbud kunne ha økt råvarekostnadene, forstyrret produksjonen og satt arbeidsplasser under press. Det kunne også ha bidratt til høyere matpriser.

At fisketiltakene ble fjernet, betyr ikke at EU har forlatt den bredere sanksjonspolitikken mot Russland. Det viser snarere hvor vanskelig det er å ramme en produktkategori der europeiske foredlere og forbrukere fortsatt er avhengige av etablerte leveranser. EU forbød allerede import av russisk kaviar i 2022, men torsk og sei har fortsatt stor kommersiell betydning.

Sanksjonspolitikk møter forsyningsavhengighet

Tallene fra første halvår viser et tydelig dilemma. Russlands eksport av seifilet til EU økte til 66 000 tonn samtidig som leveransene fra USA og Kina falt. Samlet nådde den russiske fiskeeksporten til EU 417 millioner dollar.

Det gjorde et omfattende importforbud mer økonomisk følsomt enn det ville ha vært dersom alternative leverandører raskt kunne ha økt volumene. Russland styrket posisjonen gjennom en kombinasjon av økte leveranser, raskere verdiøkning og svakere konkurrerende tilbud.

Samtidig illustrerte høyere torskepriser og lavere fangstkvoter kostnadspresset som møter europeiske kjøpere og foredlingsbedrifter.

Det tilgjengelige materialet dokumenterer ikke selvstendig de konkrete påstandene om selskapene Norebo eller Murman Seafood Company. Det bekrefter heller ikke påstanden om at russiske produkter utgjør rundt en tredel av EU-markedet. Disse opplysningene bør derfor ikke behandles som fastslåtte fakta uten ytterligere dokumentasjon.