Russland vil tvinge Armenia til å velge. Presset kan få motsatt effekt

Handelseffekten er betydelig, selv om tilgjengelige tall måler utviklingen på ulike måter. Russlands visestatsminister Aleksej Overtsjuk har sagt at handelen mellom Russland og Armenia falt med omtrent to tredeler sammenlignet med 2025, og at nedgangen vil fortsette. Armenske tall for januar–juni viser samtidig et fall på 20,9 prosent fra året før, fra 3,326 milliarder dollar til 2,63 milliarder dollar.

Tallene trenger ikke å være motstridende: Det ene er et bredere anslag for 2026, mens det andre gjelder første halvår. Samlet peker de mot en kraftig svekkelse av handelsforholdet, uten at ett enkelt tall kan beskrive hele årsvirkningen.

For Moskva viser restriksjonene at Russland fortsatt kan ramme armenske eksportører. For Jerevan synliggjør de samtidig risikoen ved å være avhengig av ett dominerende marked – og gir næringslivet en sterkere grunn til å finne alternativer.

Armensk eksport til EU øker mens Russland-handelen faller

Armenias eksport til EU-land steg til 516 millioner dollar i første halvår 2026, en økning på 80 prosent fra 287 millioner dollar i samme periode året før. Oppgangen kom mens Russland gradvis begrenset importen av armensk frukt, grønnsaker, urter, blomster, mineralvann, alkohol, meierivarer og fiskeprodukter.

Det betyr ikke at europeiske markeder umiddelbart kan erstatte Russland. En slik omlegging krever nye transportløsninger, standarder, kjøpere og finansiering. Men utviklingen viser at de russiske restriksjonene ikke virker i et tomrom. Armenia har tilgang til et annet stort marked, og EU bidrar aktivt til å gjøre denne tilgangen mer brukbar.

Brussel lovet ytterligere 18 millioner euro i økonomisk støtte og lempet på enkelte eksportregler for armenske varer i juli. EUs bredere plan for motstandskraft og vekst er på 270 millioner euro og skal støtte reformer, investeringer og samarbeid innen blant annet energi, transport og privat sektor. EU-kommisjonen har også foreslått midlertidige handelsliberaliseringer for armenske produkter som svar på forstyrrelsene.

Det skaper en selvforsterkende effekt: Russisk press øker verdien av europeisk støtte, mens europeisk støtte gjør det lettere for Armenia å stå imot presset.

Pasjinjans telefonsamtale til Putin viser både avhengighet og motstand

Pasjinjans telefonsamtale med Putin i juli viser at Armenia ikke har brutt det økonomiske forholdet til Russland. Den armenske statsministeren ba den russiske presidenten bidra til å løse restriksjonene som rammer armensk eksport. Samtidig argumenterte han for at tiltakene brøt bilaterale avtaler og EAEUs regelverk.

Dette er en mer sammensatt posisjon enn et rent geopolitisk brudd. Armenia forsøker å bevare tilgangen til russisk handel, men avviser at denne tilgangen skal være avhengig av politisk lojalitet. Ved å vise til EAEU-reglene fremstiller Jerevan konflikten som et brudd på institusjonelle forpliktelser – ikke som en legitim russisk reaksjon på europeisk integrasjon.

Samtalen viser dermed to ting samtidig:

• Russland er fortsatt viktig nok til at Armenias statsminister ber Putin om direkte hjelp.
• Moskvas innflytelse blir ikke lenger akseptert som et ubestridelig kommandoforhold.

Eksportstriden ble ikke løst umiddelbart, og restriksjonene var fortsatt gjeldende etter samtalen.

Bedre forbindelser med Tyrkia kan svekke Russlands rolle som mellomledd

Armenia ser også utenfor EU etter måter å redusere landets isolasjon på. Pasjinjans regjeringsprogram for 2026–2031 omfatter normalisering med både Aserbajdsjan og Tyrkia.

Armensk og tyrkisk side har beskrevet dialogen som såpass fremskreden at den kan legge grunnlag for en åpning av grensen. Landene har også tatt skritt mot mer direkte handel.

En bredere åpning mellom Armenia og Tyrkia kan gi nye transportforbindelser og kommersielle nettverk. Analytikere i RANE mener at en tilnærming kan gjøre Armenia noe mindre avhengig av Russland, selv om russisk press kan begrense utviklingen.

Dette er viktig fordi Russlands innflytelse ikke bare har vært basert på Armenias økonomiske bånd til Moskva. Den har også blitt styrket av Armenias få regionale alternativer. Dersom forholdet til Tyrkia og Aserbajdsjan bedres, får Armenia større rom til å spre handel og transport på flere kanaler. Det vil ikke fjerne russisk innflytelse, men kan gjøre Moskva mindre uunnværlig som regionalt mellomledd.

Hvorfor Russland neppe vil kaste Armenia ut av EAEU

Moskvas krav om at Armenia må «velge», skaper et dilemma for Russland. Dersom Kreml aksepterer at Armenia samtidig søker tettere EU-bånd og beholder EAEU-medlemskapet, kan det se ut som en godkjenning av en modell for begrenset tilpasning som Russland offentlig har kalt uforenlig.

Dersom Russland derimot kaster Armenia ut, vil bruddet bli formalisert. Samtidig gir Moskva fra seg en viktig institusjonell kanal for innflytelse.

Analytikere vurderer derfor full utestengelse som mindre sannsynlig enn et fortsatt, men anstrengt samliv. Carnegie mener Armenias gradvise dreining mot Europa vil fortsette etter Pasjinjans valgseier, men neppe føre til et umiddelbart brudd med Russland fordi begge sider fortsatt har fordeler av samarbeid.

Her blir Russlands handlingsrom stadig mindre. Handelsrestriksjoner kan skade armenske produsenter, men gjør også behovet for diversifisering mer akutt. Politiske trusler kan tvinge Jerevan til å svare, men samtidig styrke argumentene internt for å redusere avhengigheten av Moskva. En utvisning vil dessuten fjerne nettopp det EAEU-rammeverket Russland forsøker å bruke som pressmiddel.

Presskampanjens paradoks

Peskovs budskap er ment å gjøre Armenias valg binært: Europa eller EAEU. Armenia forsøker på sin side å bevare eksisterende økonomiske forbindelser, samtidig som landet knytter seg tettere til EU og åpner nye regionale kanaler.

Denne balansegangen kan neppe vare evig. EUs og EAEUs tollsystemer er strukturelt uforenlige, slik Putin også har sagt. Men Russlands økonomiske press kan fremskynde betingelsene for at Armenia kan ta et mer selvstendig valg.

Russland har fortsatt virkemidler som kan påføre Armenia store kostnader, og landets europeiske kurs er langt fra avklart. Armenia hadde ifølge rapportering i juli ennå ikke levert en formell søknad om EU-medlemskap.

Den mest presise beskrivelsen er derfor ikke at Russland er blitt irrelevant, men at virkemidlene virker dårligere enn før. Moskva kan fortsatt bruke handel og institusjoner som pressmidler – men de blir stadig dyrere, mindre pålitelige og mer tilbøyelige til å skyve den tidligere allierte mot alternativene Russland ønsker at landet skal avvise.