Kinesiske raffinerier kjøper saudisk og irakisk olje på kort varsel

Kjøper fatene som faktisk kan leveres

Kinesiske raffinerier reagerer pragmatisk på forstyrrelsene: De sikrer seg råolje som er tilgjengelig nå, passer til komplekse raffinerier og fortsatt kan fraktes gjennom en fungerende logistikkjede.

PetroChina, Sinochem Group, Unipec – handelsarmen til Sinopec – og Rongsheng Petrochemical skal ha kjøpt rundt 10 millioner fat saudisk Arab Medium og Arab Heavy gjennom et uvanlig anbud. Separat skal Rongsheng og statlige raffinerier ha kjøpt minst 8 millioner fat av Iraks Basrah Heavy og Basrah Medium for rask levering.

Dette er mer enn jakt på billige fat. Kjøpene viser at kinesiske aktører beveger seg bort fra en normal forsyningsmodell, basert på langsiktige kontrakter og forutsigbare ruter fra Gulfen, til et marked der lasting, tankskipstilgang og leveringsrisiko er avgjørende for hva en last faktisk er verdt.

Saudiarabisk og irakisk olje dekker et kortsiktig behov

Saudi Arab Medium og Heavy samt Iraks Basrah-kvaliteter er middels til tunge råoljer. De kan derfor brukes av raffinerier som trenger alternativer til forstyrrede Gulf-leveranser eller iransk olje. De rapporterte kjøpene gir kinesiske raffinerier fysisk dekning på kort sikt, uten at de må vente på at de vanlige månedlige leveransene stabiliserer seg.

Det samme mønsteret gjelder Kinas uavhengige raffinerier, ofte omtalt som «teapot-raffinerier». I juli kjøpte disse aktørene ifølge Reuters 16–20,5 millioner fat fra Qatar, Irak og De forente arabiske emirater. Det skal ha vært deres største kjøp av ikke-sanksjonert olje fra Midtøsten siden konflikten startet.

Kjøpene betyr likevel ikke at forsyningssituasjonen er normalisert. Enkelte kinesiske raffinerier skal ha redusert eller droppet sine kontraktsbestillinger fra Saudi-Arabia for august. Svak innenlandsk etterspørsel, konkurranse fra andre produsenter og den fortsatte uroen rundt Hormuz har presset de normale leveransene ned.

Irak har olje, men ingen sikker omvei

Irak eksporterer fortsatt råolje gjennom Hormuz, som er landets viktigste eksportkanal. Det gjør irakisk olje til en delvis ventil for asiatiske kjøpere og viser at sundet er sterkt begrenset, ikke fullstendig uten trafikk. Samtidig er ruten utsatt for sikkerhetstrusler, høye eller utilgjengelige forsikringskostnader og mangel på tankskip.

Irak har få praktiske alternativer dersom sundet blir uframkommelig. Landets produksjon falt til rundt 1,9 millioner fat per dag i juni, fra 4,2 millioner fat per dag i februar, ifølge rapporteringen CNBC viste til.

Dermed kan Basrah være attraktiv som en last på kort varsel, men vanskelig å behandle som en fullt pålitelig erstatning for bortfalt regional forsyning. Et fat kan være tilgjengelig ved oljefeltet og likevel være kommersielt utilgjengelig hvis det ikke kan lastes, forsikres eller fraktes til avtalt tid.

Kinas import økte i juli – men ligger fortsatt langt under normalen

Kinas råoljeankomster tok seg opp i juli etter at de nådde det laveste nivået på nesten ti år i juni. Reuters anslo juli-importen til 8,41 millioner fat per dag, opp fra 7,12 millioner fat per dag i juni. Likevel var nivået 24,3 prosent lavere enn i juli året før.

Samlet import av råolje og drivstoff til Asia økte også til 22,82 millioner fat per dag i juli – det høyeste nivået siden konflikten startet. Totalt var likevel importen rundt 15 prosent lavere enn gjennomsnittet på 26,89 millioner fat per dag i de tre månedene før konflikten.

Oppgangen viser derfor at enkelte strømmer kom i gang igjen, og at raffineriene fant alternative leverandører. Den viser ikke at det opprinnelige handelssystemet i Gulfen er gjenopprettet. Eksporten av råolje og kondensat fra Gulfen lå fortsatt rundt 40 prosent under nivået før krigen i juli.

Færre skip gjør alternative ruter mer verdifulle

Skipsdata illustrerer begrensningene. Bare 33 fartøy passerte Hormuz fra mandag til torsdag i uken Reuters omtalte, mot 50 i den tilsvarende perioden uken før. Kun seks tankskip for råolje hadde forlatt sundet i løpet av den aktuelle uken.

Rødehavet har skapt et ekstra risikolag. Etter et angrep mot saudiarabiske oljeinstallasjoner falt trafikken gjennom Bab el-Mandeb til 11 råvarefartøy på én søndag – det laveste nivået på flere måneder, ifølge Kpler-data gjengitt av Reuters.

For raffineriene endrer dette regnestykket for hver enkelt last. Spørsmålet er ikke lenger bare om oljen er billig eller passer til raffineriet. Kjøperne må også vurdere om lasten kommer seg ut fra lasteområdet, hvilken rute den må ta, om forsikringsselskaper og rederier aksepterer ruten, og hvor mye forsinkelsesrisiko som allerede er bakt inn i prisen.

Saudi-Arabia bruker rørledning og Rødehavet

Saudi-Arabia har flere alternativer enn Irak. East-West-rørledningen kan frakte olje fra Gulfen til Yanbu ved Rødehavet. Eksporten fra Yanbu nærmet seg 2 millioner fat per dag under den første forstyrrelsen, men det var ikke nok til å erstatte alle de saudiske volumene som normalt går gjennom Hormuz.

Fra Rødehavet kan saudiske laster settes kurs mot Asia via Rødehavet og Suezkanalen. Ruten er operasjonelt komplisert: Fullastede supertankere stikker for dypt til å passere kanalen. Derfor kan noe av oljen pumpes gjennom Sumed-rørledningen fra Ain Sokhna til Sidi Kerir i Egypt, før den lastes om på tankskip i Middelhavet.

Også denne omveien er utsatt. Tankskip med saudisk olje har snudd etter angrep og trusler i Rødehavet. Det viser at tilgjengelig bypass-kapasitet ikke automatisk betyr sikre leveranser.

Saudi Aramco har dessuten undersøkt overføring fra skip til skip utenfor Fujairah i De forente arabiske emirater. Målet er å tilby Arab Medium og Arab Heavy utenfor den mest utsatte delen av Hormuz. Tiltaket viser hvordan produsenter og kjøpere nå setter sammen fleksible løsninger fra last til last, i stedet for å stole på én normal eksportvei.

ADNOC gjør logistikken til en del av markedsprisen

Abu Dhabi National Oil Company, kjent som ADNOC, har flere ganger lagt ut Upper Zakum, Umm Lulu og Das gjennom spot-anbud. Kvalitetene kommer fra Gulfen, og anbudene gir asiatiske raffinerier tilgang til fysisk olje samtidig som de tester hvor mye kjøperne vil betale for tilhørende laste- og transportrisiko.

ADNOC solgte minst 30 millioner fat spotolje til asiatiske raffinerier og handelsselskaper i juni, ifølge Reuters. I et anbud i slutten av juli solgte selskapet ytterligere minst 12 millioner fat.

Anbudsmodellen gir kjøperne større fleksibilitet når det gjelder tidspunkt og leveringsopplegg, mens ADNOC får flyttet olje til tross for usikkerheten rundt sjøveien. Senere anbud har også åpnet for lasting «free on board» fra UAE-lokasjoner eller overføring fra skip til skip, ifølge bransjerapporter.

Prisbildet har variert kraftig. Enkelte ADNOC-laster skal ha blitt solgt med premie, mens andre anbud har hatt store rabatter fordi produsenter konkurrerer om å få ut oljen. Det finnes derfor ingen énhetlig «Hormuz-premie». Verdien avhenger av råoljekvalitet, lastepunkt, leveringsbetingelser, rute, tidspunkt og hvor sikker lasten oppfattes å være.

Hva kjøpene forteller om oljemarkedet

Tre utviklingstrekk er særlig tydelige:

1. Olje på kort varsel har fått strategisk verdi. Kinesiske raffinerier kjøper store volumer raskt når lasten passer anleggene og kan leveres, selv om etterspørselen og den samlede importen fortsatt er svak.
2. Irak er mer utsatt enn produsenter med omkjøringsmuligheter. At irakisk olje fortsatt eksporteres, viser at Hormuz er begrenset, men Iraks avhengighet av terminalene i sør gjør landet sårbart for en ny forverring.
3. Markedet priser inn fraktbarhet, ikke bare oljekvalitet. Saudiske rørledningsomlegginger, overføringer fra skip til skip og ADNOCs spot-anbud viser at alternative ruter nå er en del av den kommersielle verdien til hvert fat.

Konklusjonen

Kinesiske raffinerier holder produksjonen i gang gjennom en kombinasjon av raske kjøp av saudisk og irakisk olje, ikke-sanksjonerte alternativer fra Midtøsten og opportunistiske spot-anbud. Kinas importoppgang i juli bekrefter at noe forsyning er kommet tilbake, men både Kina og det asiatiske markedet som helhet lå fortsatt klart under nivåene før konflikten.

Gulfolje når fortsatt Asia, men gjennom et mindre effektivt og mer oppsplittet system: selektiv trafikk gjennom Hormuz, saudisk omdirigering via rørledning og Rødehavet, overføring mellom tankskip og gjentatte anbud fra De forente arabiske emirater.

Så lenge skipstrafikk, forsikringstilgang og eksportveier ikke er normalisert, er det derfor pålitelig logistikk – ikke bare råoljens kvalitet – som avgjør hvilke fat kinesiske raffinerier er villige til å kjøpe.