Dye-cycling ORBIT løser problemet ved hjelp av utskiftbare fluorescerende sonder. I stedet for å feste fargestoffene permanent til rotoren har metoden såkalte «landingsplasser» av DNA. Merkede oligonukleotider kan binde seg midlertidig og løsne igjen. Når én sonde blekner, kan en ny binde seg og fornye signalet uten at rotoren må forlates.
I den rapporterte gjennomføringen kunne dcORBIT følge protein–DNA-interaksjoner i mer enn ti minutter med 20 bilder i sekundet, samtidig som presisjonen på enkeltbaseparnivå ble opprettholdt. Salk Institute opplyser også at metoden ble brukt til å måle hvordan RNA-polymerase roterer under transkripsjon, og at teknologien skal gjøre tidligere utilgjengelige molekylære bevegelser målbare.
Også her er forsøkskonteksten avgjørende: dcORBIT er en rekonstituert enkeltmolekylanalyse, ikke levende avbildning av Pol II inne i cellekjernen. Styrken ligger i at forskerne kan måle bevegelse med høy oppløsning over lang tid under kontrollerte forhold.
Uttrykket «å se transkripsjon» kan beskrive flere ulike typer målinger. Fluorescerende reportere og enkeltmolekylmikroskopi har allerede gjort det mulig å observere transkripsjonsdynamikk ved bestemte gener i levende celler, blant annet binding til promotoren, initiering, elongering og produksjon av nydannet RNA. Andre studier i levende celler har målt hvordan fosforyleringen og organiseringen av kroppens eget Pol II endrer seg ved enkeltkopier av gener.
ChIP–cryo-EM og dcORBIT tilfører komplementære svar:
Ingen enkelt metode gir alle tre svarene samtidig. Et strukturelt øyeblikksbilde må ikke omtales som en film, og en bane målt i et rekonstituert system må ikke presenteres som en direkte måling av transkripsjon inne i cellekjernen.
Den samlede lærdommen er at transkripsjon er en dynamisk prosess – ikke driften av én fast og uforanderlig molekylær maskin. Pol II kan starte transkripsjon, stanse midlertidig, gå over i produktiv elongering, utveksle regulatoriske faktorer og i noen tilfeller rygge eller skifte bevegelsestilstand. Målinger i levende celler har vist kinetisk ulike Pol II-populasjoner og rask utskifting ved promotorer, mens Pol II som allerede elongerer kan være knyttet til kromatin langt lenger.
Slike forskjeller blir lett skjult i såkalte ensembleforsøk, der signalene fra mange molekyler gjennomsnittberegnes. Enkeltmolekylmetoder viser i stedet variasjonen: Én polymerase kan stå i pause mens en annen elongerer, og regulatoriske faktorer kan binde seg i bare korte øyeblikk. Tidligere enkeltmolekylstudier har vist at slike metoder kan avdekke transkripsjonsegenskaper som rensede ensembleforsøk ikke klarer å skille ut.
Konsekvensen for genregulering er tydelig: tidspunktet og bevegelsen i molekylære interaksjoner kan være like viktig som hvilke molekyler som er til stede. Effekten av en regulatorisk faktor kan avhenge av hvor lenge den blir bundet, om den kommer før eller etter en pause, eller om den endrer sannsynligheten for at Pol II går over i produktiv elongering.
Det mest lovende neste steget er ikke å velge mellom naturlige strukturer og langvarig sporing, men å koble de to tilnærmingene.
ChIP–cryo-EM kan brukes til å sammenligne Pol II-komplekser på tvers av gener, celletyper, utviklingsstadier eller eksperimentelle påvirkninger. Fordi metoden bevarer forbindelser til genomisk DNA og kromatin under isoleringen, kan den bidra til å identifisere hvilke kofaktorer og nukleinsyreoppsett som følger bestemte transkripsjonstilstander.
Langvarige ORBIT-målinger kan tallfeste pauser, tilbakesporing, steg fremover og faktoravhengige endringer i enkeltmolekylers bevegelse. Strukturelle data kan deretter bidra til å avgjøre om ulike bevegelsesmønstre henger sammen med bestemte konformasjoner eller regulatoriske komplekser. Studien av dcORBIT peker på bredere bruksområder for protein–DNA-interaksjoner og andre prosesser som bearbeider genomet.
Den samme merkestrategien kan potensielt tilpasses andre DNA-prosesserende maskiner, som helikaser, replikasjonsmaskiner og kromatinremodellerere. Dette er foreløpig muligheter, ikke dokumenterte resultater i materialet som ligger til grunn her. Fordelen med prinsippet er likevel klar: Ved å erstatte blekede sonder kan forskerne følge langsom, sporadisk eller skiftende molekylær atferd over lengre tid.
De to gjennombruddene løser ulike problemer. ChIP–cryo-EM reduserer kunstigheten i rensede strukturpreparater ved å bevare Pol II-komplekser knyttet til cellens kromatin. Dye-cycling ORBIT reduserer problemet med fotobleking ved å fylle på fluorescerende sonder, og muliggjør mer enn ti minutter med sporing i høy tidsoppløsning.
Sammen med etablert avbildning i levende celler bringer metodene forskningen nærmere et mer realistisk mål: å koble den naturlige arkitekturen til Pol II-komplekser med de skiftende og uensartede bevegelsene som avgjør om et gen forblir i pause eller går videre til produktiv RNA-syntese.