Slik fraktes Gulf-olje i mørket gjennom Hormuz

Et ofte gjentatt, men mindre sikkert, estimat sier at nettverket nå frakter mer enn 4 millioner fat olje per dag. Iraq, Emiratene, Kuwait og Qatar skal være blant deltakerne.

Det sikreste man kan si, er at volumet er betydelig, men svært vanskelig å etterprøve. USAs energiminister Chris Wright har hevdet at nesten 9 millioner fat per dag forlater regionen. Selskaper som sporer skip, anslår derimot at den faktiske mengden høyst er omtrent halvparten. Når AIS slås av og last flyttes mellom skip ute på havet, blir både opprinnelse og samlet volum uklart.

Hvem deltar – og hvem holder seg unna?

Iraq har vært den viktigste kilden til økt eksport. Landets større leveranser bidro til å veie opp for en nedgang fra Emiratene i juli. Samlet eksport av råolje og kondensat fra Gulf-landene var da 10,7 millioner fat per dag – fortsatt rundt 40 prosent lavere enn før krigen.

Også handelen med irakisk olje er blitt tilpasset den nye situasjonen. TotalEnergies' handelsarm Totsa tilbød Basrah Medium-olje for lasting utenfor Hormuz, etter at kjøpere vegret seg for å hente last direkte fra Iraks terminaler. Det tyder på at mellomhåndteringen til havs er i ferd med å bli en mer formalisert handelsløsning, ikke bare en nødløsning.

Saudi Aramco og Emiratenes statlige oljeselskap ADNOC har på sin side tilbudt enkelte asiatiske raffinerier råolje levert utenfor Hormuz. I Aramcos tilfelle skal det ha vært snakk om Arab Medium og Arab Heavy som kunne overføres ved Fujairah. Kjøperne kan dermed bruke tankskip som aldri går inn i det mest utsatte farvannet, mens mindre skytteltankere tar den farligste etappen.

Kinas statlige COSCO Shipping Energy Transportation og China Merchants Energy Shipping skal siden slutten av juli ha sluttet å sende egne tankskip gjennom både Hormuz og Bab el-Mandeb, sundet mellom Rødehavet og Adenbukta. I stedet henter rederiene olje utenfor Gulfen. Kina er dermed fortsatt en stor kjøper, men flytter den mest risikable delen av transporten over på regionale skytteltankere og andre rederier.

Hvorfor Brent ikke steg til 150 dollar

Den skjulte transporten har hindret en fullstendig fysisk stans i oljeleveransene. Sammen med høyere irakisk eksport, alternative leveringsavtaler fra Saudi-Arabia og Emiratene og lavere kinesisk etterspørsel har dette redusert den akutte mangelen. Bloomberg har knyttet ordningen til at Brent-oljen i august i hovedsak holdt seg rundt 80–90 dollar fatet, i stedet for å nærme seg de 150 dollarene som ble fryktet ved krigens begynnelse.

Etterspørselen har vært like viktig som den ekstra oljen som faktisk kommer ut. Kinas oljeimport var 8,41 millioner fat per dag i juli. Reuters beskrev Kina som landet som i stor grad har foretatt den nødvendige etterspørselstilpasningen for å absorbere lavere leveranser fra Midtøsten. Importen lå samtidig 24,3 prosent under juli året før.

Dette er likevel et pristak – ikke en tilbakevending til normale forsyninger. Gulf-landenes eksport var fortsatt om lag 40 prosent under nivået før krigen i juli, og Det internasjonale energibyrået (IEA) anslo et globalt underskudd på 1,8 millioner fat per dag i kvartalet som følge av den nye opptrappingen.

Et system med mange bristepunkter

Militær risiko: Skip-til-skip-overføringene i Omanbukta har allerede avtatt etter iranske angrep på fartøy. Emiratiske myndigheter har sagt at Iran angrep to ADNOC-fartøy i Hormuz. Nye angrep mot skytteltankere, overføringsområder, losene eller eskortefartøyene kan raskt stanse systemet.

Ulykker og miljø: Overføringer om natten, manøvrering på kort avstand, avslåtte AIS-sendere og tidspress øker risikoen for kollisjoner, grunnstøtinger og oljeutslipp. Når skipene er vanskeligere å spore, blir også redningsarbeid og håndtering av forurensning mer krevende. Kildene gir ikke et pålitelig samlet tall for omkomne, skadde eller utslippsmengder i nettverket.

Mangel på tankskip og dyrere forsikring: Ordningen krever mange skip. Én eksportlast kan innebære både en regional skytteltanker og et større tankskip som frakter oljen videre til Asia. Reuters har allerede meldt om mangel på tankskip ved andre lastesteder i regionen. Det tyder på konkurranse om en begrenset flåte og høyere kostnader til frakt, forsikring og krigsrisiko.

Alternative ruter er heller ikke risikofrie: Saudi-Arabias eksport fra terminaler ved Rødehavet kan bli utsatt for houthi-angrep. Et angrep mot en saudisk tanker utenfor Yanbu er blitt hevdet av houthiene. En leveranse ved Oman eller Fujairah fjerner derfor ikke faren for en regional eskalering.

Begrensede rørledninger: Saudi-Arabia og Emiratene har rørledninger som omgår Hormuz, men kapasiteten er begrenset. Infrastruktur på land er dessuten fast og synlig, og kildematerialet viser ikke at disse rørene kan erstatte de normale sjøleveransene. Hvis de blir rammet, blir det skjulte offshore-systemet enda viktigere.

Fare for at LNG-markedet smittes: Det foreliggende materialet dokumenterer ikke en konkret, aktuell force majeure-erklæring for LNG-laster. Men avbrudd i Qatars LNG-eksport eller mangel på LNG-skip vil kunne forsterke energisjokket, legge beslag på flere fartøy og øke presset på energiforsyningen i Asia.

Kina er den viktigste etterspørselsbufferen – men lagrene er uklare: Beijing kan redusere innkjøpene eller trekke på lagrene. Det er imidlertid lite innsyn i hvor store lagrene faktisk er, og hvor mye som er kommersielt tilgjengelig. Dersom kinesiske raffinerier igjen kjøper aggressivt, lagrene viser seg å være mindre enn antatt, eller myndighetene krever sikre direkteleveranser i stedet for overføringer til havs, kan forsyningsbufferen forsvinne raskt. At Kinas egne statlige rederier unngår Hormuz, viser hvor reell denne risikoen er.

Hovedpoenget er derfor at den «mørke handelen» har redusert sannsynligheten for et umiddelbart oljeprishopp til 150 dollar. Samtidig er risikoen flyttet inn i et konsentrert og vanskelig forsikringsbart system av små skip, overføringer til havs og lite gjennomsiktige oljelagre. Noen få vellykkede angrep, et større utslipp eller mangel på eskorte- og tankskip kan raskt gjøre en håndterbar knapphet til en kraftig fysisk og prismessig forstyrrelse.