Mossad-samtalen fire dager før angrepet

Den 14. august – fire dager før luftangrepene – snakket Mossad-sjef Roman Gofman på telefon med Syrias utenriksminister Asaad al-Shaibani. Ifølge kilder Reuters omtalte, diskuterte de tyrkisk militær tilstedeværelse og utplasseringer i Syria.

Kontakten var dermed mer enn en ren bakgrunnshendelse: Den fant sted på høyt nivå og handlet om det samme spørsmålet som senere ble knyttet til angrepet. Men det finnes ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å slå fast at samtalen var en formell advarsel, at Damaskus avviste et konkret israelsk krav, eller at telefonsamtalen direkte utløste angrepene.

Hvorfor USA frykter en større konflikt

USAs spesialutsending for Syria, Tom Barrack, beskrev angrepet som en «unødvendig eskalering» som ikke fremmet regional stabilitet.

Den største praktiske faren var feilberegning. Et israelsk angrep på et syrisk anlegg som – om enn uklart – kunne knyttes til tyrkisk samarbeid, kunne føre til en direkte konfrontasjon mellom Israel, Tyrkia og Syria. Angrepet risikerte dermed å bli mer enn et pressmiddel mot Damaskus.

Barrack sa at USA arbeidet med å etablere en såkalt dekonflikteringsmekanisme mellom de tre landene. En slik ordning skal gi partene kontaktkanaler og prosedyrer som kan hindre at militære bevegelser, varsler eller angrep utvikler seg til en større krise.

Hendelsen synliggjorde også en motsetning i den bredere strategien: Israel forsøkte å avskrekke gjennom militærmakt og tett overvåking av tyrkisk aktivitet, mens Washington forsøkte å bygge praktiske sikkerhetsmekanismer som kunne forhindre at aktørene havnet i direkte sammenstøt.

Netanyahu og det politiske budskapet

For statsminister Benjamin Netanyahu kunne angrepet presenteres hjemme som bevis på at regjeringen ville handle forebyggende mot opplevde trusler. Det ga også Israel anledning til å markere motstand mot et mulig tyrkisk militært fotfeste lenger sør i Syria.

Netanyahus budskap var imidlertid politisk kommunikasjon, ikke et uavhengig bevis på at et operativt nødvendig angrep var gjennomført. Det tilgjengelige kildematerialet underbygger ikke at en tyrkisk base ved Abu al-Duhur faktisk var planlagt.

Angrepet passer samtidig inn i Israels bredere linje med fortsatt militær aktivitet i Syria og nøye overvåking av utviklingen knyttet til Tyrkia. Den umiddelbare konsekvensen var likevel økt offentlig ordkrig mellom Israel og Tyrkia – og et større behov for å hindre at rivaliseringen utvikler seg til en militær konfrontasjon.

Konklusjonen

Angrepene skadet eller satte flybaseinfrastruktur ut av drift, uten at det ble meldt om dødsfall. Men de avklarte ikke om Tyrkia faktisk planla en militærbase ved Abu al-Duhur. I stedet økte de risikoen for at israelsk avskrekking, tyrkisk-syrisk militært samarbeid og Israels fortsatte angrep i Syria kan gjøre landet til åsted for en direkte regional konflikt.

Mossad-samtalen fire dager før angrepet

Den 14. august – fire dager før luftangrepene – snakket Mossad-sjef Roman Gofman på telefon med Syrias utenriksminister Asaad al-Shaibani. Ifølge kilder Reuters omtalte, diskuterte de tyrkisk militær tilstedeværelse og utplasseringer i Syria.

Kontakten var dermed mer enn en ren bakgrunnshendelse: Den fant sted på høyt nivå og handlet om det samme spørsmålet som senere ble knyttet til angrepet. Men det finnes ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å slå fast at samtalen var en formell advarsel, at Damaskus avviste et konkret israelsk krav, eller at telefonsamtalen direkte utløste angrepene.

Hvorfor USA frykter en større konflikt

USAs spesialutsending for Syria, Tom Barrack, beskrev angrepet som en «unødvendig eskalering» som ikke fremmet regional stabilitet.

Den største praktiske faren var feilberegning. Et israelsk angrep på et syrisk anlegg som – om enn uklart – kunne knyttes til tyrkisk samarbeid, kunne føre til en direkte konfrontasjon mellom Israel, Tyrkia og Syria. Angrepet risikerte dermed å bli mer enn et pressmiddel mot Damaskus.

Barrack sa at USA arbeidet med å etablere en såkalt dekonflikteringsmekanisme mellom de tre landene. En slik ordning skal gi partene kontaktkanaler og prosedyrer som kan hindre at militære bevegelser, varsler eller angrep utvikler seg til en større krise.

Hendelsen synliggjorde også en motsetning i den bredere strategien: Israel forsøkte å avskrekke gjennom militærmakt og tett overvåking av tyrkisk aktivitet, mens Washington forsøkte å bygge praktiske sikkerhetsmekanismer som kunne forhindre at aktørene havnet i direkte sammenstøt.

Netanyahu og det politiske budskapet

For statsminister Benjamin Netanyahu kunne angrepet presenteres hjemme som bevis på at regjeringen ville handle forebyggende mot opplevde trusler. Det ga også Israel anledning til å markere motstand mot et mulig tyrkisk militært fotfeste lenger sør i Syria.

Netanyahus budskap var imidlertid politisk kommunikasjon, ikke et uavhengig bevis på at et operativt nødvendig angrep var gjennomført. Det tilgjengelige kildematerialet underbygger ikke at en tyrkisk base ved Abu al-Duhur faktisk var planlagt.

Angrepet passer samtidig inn i Israels bredere linje med fortsatt militær aktivitet i Syria og nøye overvåking av utviklingen knyttet til Tyrkia. Den umiddelbare konsekvensen var likevel økt offentlig ordkrig mellom Israel og Tyrkia – og et større behov for å hindre at rivaliseringen utvikler seg til en militær konfrontasjon.

Konklusjonen

Angrepene skadet eller satte flybaseinfrastruktur ut av drift, uten at det ble meldt om dødsfall. Men de avklarte ikke om Tyrkia faktisk planla en militærbase ved Abu al-Duhur. I stedet økte de risikoen for at israelsk avskrekking, tyrkisk-syrisk militært samarbeid og Israels fortsatte angrep i Syria kan gjøre landet til åsted for en direkte regional konflikt.