Åtte israelske angrep mot syrisk flybase skapte frykt for storkonflikt

Israels begrunnelse – og Tyrkias svar

Israels statsminister Benjamin Netanyahus kontor sa at Syria var nær ved å bryte en avtalt sikkerhetsmessig status quo ved å tillate tyrkiske styrker å utplassere seg ved Abu al-Duhur. Israel framstilte en mulig tyrkisk oppbygging ved basen som en trussel mot landets sikkerhet, og sa at angrepet kom etter at tidligere advarsler var blitt ignorert.

Tyrkia avviste begrunnelsen. Ankara benektet også påstander om at tyrkiske styrker allerede var til stede ved basen, og beskrev Israels forklaring som et forsøk på å legitimere et angrep på Syrias suverenitet.

Det er samtidig viktig å skille mellom en mulig framtidig utplassering og en etablert militærbase. Abu al-Duhur var fortsatt ute av drift. Tyrkia hadde derimot allerede soldater ved den nærliggende Taftanaz-basen. Dermed ble et angrep mot et anlegg som ennå ikke var operativt, en del av en større strid om hvem som skulle få militær innflytelse i det nye Syria.

Hvorfor mente Barrack at situasjonen kunne eskalere raskt?

Tom Barrack, som er USAs ambassadør til Tyrkia og samtidig president Donald Trumps utsending for Syria og Irak, kalte angrepet en «unødvendig eskalering». Han sa at tyrkiske styrker ikke var varslet om at israelske fly var på vei mot akkurat denne basen, eller hva målet med operasjonen var.

Ifølge Barrack kunne tyrkiske styrker derfor ha tolket flybevegelsene som et angrep på dem selv og sendt opp kampfly. En slik feilvurdering kunne ha utløst israelsk selvforsvar, tyrkisk gjengjeldelse og deretter en bredere militær konfrontasjon også med Syria. Uten pålitelige kanaler for såkalt «dekonfliktering» – direkte kontakt som skal hindre at militære operasjoner kolliderer – kunne utviklingen ha gått svært raskt.

Barracks poeng var dermed ikke at den ødelagte flybasen i seg selv var strategisk avgjørende. Risikoen lå i signalet som ble sendt, og i at det ble sendt uten tilstrekkelig militær kommunikasjon med Tyrkia.

En politisk konflikt i tillegg til den militære

Washington uttrykte bekymring for at angrepet ikke bidro til regional stabilitet. Barrack sa at Ahmed al-Sharaas nye syriske regjering hadde signalisert et ønske om nedtrapping, ikke aggresjon mot Israel, og at USA arbeidet for stille samtaler om å gjenopplive ordninger som kunne forhindre militære sammenstøt – muligvis også med Tyrkia involvert.

Ankara har samtidig fortsatt å bygge forbindelser med al-Sharaas regjering etter Bashar al-Assads fall. Tyrkia fordømte Israels politikk som ekspansjonistisk og destabiliserende. Tyrkiske uttalelser og regional rapportering tolket også angrepet som delvis politisk motivert, blant annet som et forsøk fra Netanyahu på å utnytte konflikten med president Recep Tayyip Erdoğan før Israels planlagte valg 27. oktober. Dette er en politisk tolkning, ikke et fastslått faktum.

En direkte konfrontasjon ville dessuten ha satt USA i en vanskelig posisjon. Tyrkia er NATO-medlem og har et viktig forhold til Trump, mens Washington allerede kritiserte Israel offentlig for den bredere militære aktiviteten i Gaza, Libanon og det sørlige Syria. Både Syria og Tyrkia fordømte angrepet på Abu al-Duhur.

Kort oppsummert

Åtte angrep skadet en nedlagt syrisk flybase, men den største faren lå i følgene. Israel ønsket ifølge egen forklaring å hindre en mulig tyrkisk oppbygging. Tyrkia sier at begrunnelsen var grunnløs. For Barrack var hovedproblemet at Ankara ikke fikk tydelig forhåndsvarsel: Tyrkiske styrker kunne ha svart på en antatt trussel, og en begrenset operasjon kunne dermed ha utviklet seg til en direkte konflikt mellom Israel, Tyrkia og Syria.