Det er likevel ikke en stabil løsning. Begge sider beholder muligheten til å trappe opp konflikten, samtidig som de gir helt ulike beskrivelser av både forhandlingene og situasjonen i Hormuzstredet.

Fra rask avtale til utholdenhetskamp

Memorandumet om forståelse, som USA og Iran inngikk i juni, skulle stanse krigshandlingene og gi partene maksimalt 60 dager til å forhandle fram en endelig avtale. Planen omfattet blant annet Irans atomprogram, en bredere fredsordning og en gjenåpning av Hormuzstredet – den strategisk viktige sjøveien mellom Persiabukta og Omanbukta.

Ingen av hovedmålene ble nådd innen fristen. Stredet forble sterkt begrenset, og det kom ikke noe offentlig kjent gjennombrudd i atomforhandlingene.

Trump har sagt at Iran ønsker en avtale, men ikke den typen avtale han mener er nødvendig. Samtidig har amerikanske myndigheter avvist å forlenge den midlertidige ordningen. Det tyder på at administrasjonen nå mener at tid, sanksjoner og en svekket iransk økonomi kan gi USA bedre forhandlingsposisjon.

Motstridende meldinger om samtalene

Usikkerheten er blitt forsterket av sprikende uttalelser fra amerikanske og iranske aktører.

Trump har tidligere hevdet at samtaler med Teheran var i gang, noe iranske tjenestemenn avviste. Jared Kushner, som er omtalt som en amerikansk utsending i saken, skal senere ha beskrevet kontakten som «positiv» og «aktiv».

Men etter at fristen utløp, sa Trump at det ikke foregikk noen samtaler eller samtaler som var planlagt med Iran. Han skrev også at den amerikanske marineblokaden av iranske havner fortsatt gjaldt.

Iranske myndigheter har på sin side sagt at det ikke foregår direkte forhandlinger med USA. Ifølge Teheran er kommunikasjonen begrenset til meldinger via mellommenn, mens de konkrete samtalene først og fremst skjer med Oman om skipsfarten gjennom Hormuz.

Bildet er dermed uklart: Det kan finnes indirekte kontakt, men partene beskriver den ikke som en reell, direkte fredsprosess.

Hormuzstredet er konfliktens viktigste presspunkt

Også om selve sjøveien står partene langt fra hverandre. Trump har sagt at USA har «full kontroll» over stredet, og at Hormuz er åpent og i drift. Iran hevder at stredet fortsatt er stengt for skipsfart, og at det ikke vil åpnes før USA opphever havneblokaden, sanksjonene og de militære truslene.

Shipping- og markedsrapporter har beskrevet stredet som effektivt eller nærmest stengt, med langt færre fartøyer enn normalt.

Iran har samtidig truet med å gå over til en «fullt offensiv» militær holdning dersom en midlertidig avtale ikke blir satt ut i livet. USA har avvist en løsning som gir Iran kontroll over skip som seiler inn i Persiabukta.

Dette gjør Hormuz til både et militært og økonomisk pressmiddel. For Iran handler stredet om å tvinge fram lettelser. For USA handler det om å hindre Teheran i å kontrollere en av verdens viktigste energikorridorer.

Hvorfor Emiratenes handelsstans kan ramme Iran hardt

De forente arabiske emirater har besluttet å stanse all handel, kommersiell utveksling og alle finansielle transaksjoner med Iran inntil videre. Emiratene sier at beslutningen kommer etter at landet registrerte to ballistiske missiler som skal ha blitt avfyrt fra Iran. Teheran avviser ansvar for missilene.

Tiltaket er viktig fordi Emiratene lenge har vært en sentral kommersiell og finansiell kanal for Iran, som allerede er under omfattende amerikanske sanksjoner. En full stans kan gjøre det vanskeligere å få tilgang til importvarer, betalingssystemer, utenlandsk valuta og videresalgshandel.

Presset kommer samtidig som Iran sliter med svært høy inflasjon og økende matvarepriser. Dersom handelsforbindelsene gjennom Emiratene blir borte, kan utenlandsk press raskere merkes i iranernes hverdag – gjennom dyrere varer, knappere import og større politisk belastning på myndighetene.

En fastlåst, men ustabil situasjon

Konflikten kan fortsette på denne måten så lenge ingen av partene gir etter. USA kan stramme inn den økonomiske isolasjonen og har fortsatt mulighet til å gjennomføre nye angrep. Iran kan på sin side opprettholde presset mot skipsfarten, true med missiler og trappe opp gradvis uten nødvendigvis å starte en full krigsoffensiv.

Det er derfor mer presist å beskrive situasjonen som en ustabil langsiktig fastlåsing enn som en våpenhvile som holder på å bli til fred. En enkelt hendelse til sjøs, et nytt missilangrep eller en mislykket mellommannsordning kan utløse en ny runde med militær eskalering.

Krigen har nå vart i rundt 24 uker – langt lenger enn Trumps opprinnelige anslag på fire til fem uker.

Markedene begynner å prise inn en langvarig Hormuz-krise

Olje- og finansmarkedene reagerer på at forstyrrelsene i Hormuz ikke lenger framstår som et kortvarig sjokk. Brent-oljen har ligget rundt 90 dollar fatet og var oppe i 91,02 dollar da håpet om en rask avtale sank.

Høyere energipriser øker samtidig faren for ny inflasjon. Den amerikanske renten på 30-årige statsobligasjoner steg til 5,327 prosent, det høyeste nivået siden 2007, blant annet på grunn av krigs- og oljeuro, finanspolitiske bekymringer og økt gjeldstilførsel.

Usikkerheten har også lagt press på aksjer, særlig selskaper som er avhengige av global handel og halvlederetterspørsel. Amerikanske chipprodusenter falt da investorene ble mindre sikre på at Hormuz ville åpnes raskt, mens asiatiske markeder med stor eksponering mot halvledere ble påvirket av frykt for høyere energi-, frakt- og inflasjonskostnader.

Så lenge USA og Iran står fast på hver sin side av stredet, vil konflikten derfor ikke bare handle om atomprogrammet eller en mulig fredsavtale. Den vil også fortsette å påvirke energiforsyning, renter og globale verdikjeder.

Det er likevel ikke en stabil løsning. Begge sider beholder muligheten til å trappe opp konflikten, samtidig som de gir helt ulike beskrivelser av både forhandlingene og situasjonen i Hormuzstredet.

Fra rask avtale til utholdenhetskamp

Memorandumet om forståelse, som USA og Iran inngikk i juni, skulle stanse krigshandlingene og gi partene maksimalt 60 dager til å forhandle fram en endelig avtale. Planen omfattet blant annet Irans atomprogram, en bredere fredsordning og en gjenåpning av Hormuzstredet – den strategisk viktige sjøveien mellom Persiabukta og Omanbukta.

Ingen av hovedmålene ble nådd innen fristen. Stredet forble sterkt begrenset, og det kom ikke noe offentlig kjent gjennombrudd i atomforhandlingene.

Trump har sagt at Iran ønsker en avtale, men ikke den typen avtale han mener er nødvendig. Samtidig har amerikanske myndigheter avvist å forlenge den midlertidige ordningen. Det tyder på at administrasjonen nå mener at tid, sanksjoner og en svekket iransk økonomi kan gi USA bedre forhandlingsposisjon.

Motstridende meldinger om samtalene

Usikkerheten er blitt forsterket av sprikende uttalelser fra amerikanske og iranske aktører.

Trump har tidligere hevdet at samtaler med Teheran var i gang, noe iranske tjenestemenn avviste. Jared Kushner, som er omtalt som en amerikansk utsending i saken, skal senere ha beskrevet kontakten som «positiv» og «aktiv».

Men etter at fristen utløp, sa Trump at det ikke foregikk noen samtaler eller samtaler som var planlagt med Iran. Han skrev også at den amerikanske marineblokaden av iranske havner fortsatt gjaldt.

Iranske myndigheter har på sin side sagt at det ikke foregår direkte forhandlinger med USA. Ifølge Teheran er kommunikasjonen begrenset til meldinger via mellommenn, mens de konkrete samtalene først og fremst skjer med Oman om skipsfarten gjennom Hormuz.

Bildet er dermed uklart: Det kan finnes indirekte kontakt, men partene beskriver den ikke som en reell, direkte fredsprosess.

Hormuzstredet er konfliktens viktigste presspunkt

Også om selve sjøveien står partene langt fra hverandre. Trump har sagt at USA har «full kontroll» over stredet, og at Hormuz er åpent og i drift. Iran hevder at stredet fortsatt er stengt for skipsfart, og at det ikke vil åpnes før USA opphever havneblokaden, sanksjonene og de militære truslene.

Shipping- og markedsrapporter har beskrevet stredet som effektivt eller nærmest stengt, med langt færre fartøyer enn normalt.

Iran har samtidig truet med å gå over til en «fullt offensiv» militær holdning dersom en midlertidig avtale ikke blir satt ut i livet. USA har avvist en løsning som gir Iran kontroll over skip som seiler inn i Persiabukta.

Dette gjør Hormuz til både et militært og økonomisk pressmiddel. For Iran handler stredet om å tvinge fram lettelser. For USA handler det om å hindre Teheran i å kontrollere en av verdens viktigste energikorridorer.

Hvorfor Emiratenes handelsstans kan ramme Iran hardt

De forente arabiske emirater har besluttet å stanse all handel, kommersiell utveksling og alle finansielle transaksjoner med Iran inntil videre. Emiratene sier at beslutningen kommer etter at landet registrerte to ballistiske missiler som skal ha blitt avfyrt fra Iran. Teheran avviser ansvar for missilene.

Tiltaket er viktig fordi Emiratene lenge har vært en sentral kommersiell og finansiell kanal for Iran, som allerede er under omfattende amerikanske sanksjoner. En full stans kan gjøre det vanskeligere å få tilgang til importvarer, betalingssystemer, utenlandsk valuta og videresalgshandel.

Presset kommer samtidig som Iran sliter med svært høy inflasjon og økende matvarepriser. Dersom handelsforbindelsene gjennom Emiratene blir borte, kan utenlandsk press raskere merkes i iranernes hverdag – gjennom dyrere varer, knappere import og større politisk belastning på myndighetene.

En fastlåst, men ustabil situasjon

Konflikten kan fortsette på denne måten så lenge ingen av partene gir etter. USA kan stramme inn den økonomiske isolasjonen og har fortsatt mulighet til å gjennomføre nye angrep. Iran kan på sin side opprettholde presset mot skipsfarten, true med missiler og trappe opp gradvis uten nødvendigvis å starte en full krigsoffensiv.

Det er derfor mer presist å beskrive situasjonen som en ustabil langsiktig fastlåsing enn som en våpenhvile som holder på å bli til fred. En enkelt hendelse til sjøs, et nytt missilangrep eller en mislykket mellommannsordning kan utløse en ny runde med militær eskalering.

Krigen har nå vart i rundt 24 uker – langt lenger enn Trumps opprinnelige anslag på fire til fem uker.

Markedene begynner å prise inn en langvarig Hormuz-krise

Olje- og finansmarkedene reagerer på at forstyrrelsene i Hormuz ikke lenger framstår som et kortvarig sjokk. Brent-oljen har ligget rundt 90 dollar fatet og var oppe i 91,02 dollar da håpet om en rask avtale sank.

Høyere energipriser øker samtidig faren for ny inflasjon. Den amerikanske renten på 30-årige statsobligasjoner steg til 5,327 prosent, det høyeste nivået siden 2007, blant annet på grunn av krigs- og oljeuro, finanspolitiske bekymringer og økt gjeldstilførsel.

Usikkerheten har også lagt press på aksjer, særlig selskaper som er avhengige av global handel og halvlederetterspørsel. Amerikanske chipprodusenter falt da investorene ble mindre sikre på at Hormuz ville åpnes raskt, mens asiatiske markeder med stor eksponering mot halvledere ble påvirket av frykt for høyere energi-, frakt- og inflasjonskostnader.

Så lenge USA og Iran står fast på hver sin side av stredet, vil konflikten derfor ikke bare handle om atomprogrammet eller en mulig fredsavtale. Den vil også fortsette å påvirke energiforsyning, renter og globale verdikjeder.