Trump begrunnet beslutningen med at øvelsene er kostbare, og at de sender et «upassende og fiendtlig» signal til et Nord-Korea han beskrev som «ufarlig og respektfullt». Han viste også til sitt gode forhold til Kim Jong-un og til at Sør-Korea ikke ønsket å støtte amerikanske aksjoner mot Iran.
USA og Sør-Korea har på sin side fortsatt å beskrive øvelsene som defensive og som trening på beredskap. Sør-Koreas president Lee har sagt at sivilforsvarsøvelsene er defensive og ikke rettet mot Nord-Korea.
Kim Yo-jong sier også at hun ikke kjenner til den direkte kontakten mellom Washington og Pyongyang som Trump har omtalt offentlig. Det står i kontrast til Trumps påstand om at Kim Jong-un hadde svart positivt på hans henvendelser.
Samtidig skilte hun mellom personlig kjemi og reelle forhandlinger. Hun sa at brorens personlige forhold til Trump fortsatt er «utmerket», men ga ingen signaler om at Nord-Korea dermed er villig til å gå inn i nye samtaler på amerikanske premisser.
Utspillene kan gi et smalt rom for sonderende kontakt, men de er ikke i seg selv tegn på at et nytt toppmøte eller en omfattende avtale er nært forestående. Nord-Korea har fortsatt atomvåpenstatus som et ikke-forhandlingsbart utgangspunkt, og én vurdering konkluderer med at Pyongyang neppe vil gå inn i meningsfulle samtaler uten at USA endrer kravet om full atomnedrustning som grunnlag for dialog.
Nord-Korea har dessuten fortsatt å utvikle sine atom- og missilkapasiteter. Det militære samarbeidet med Russland gir landet våpen, økonomisk og politisk støtte, erfaringer fra krigen og mindre avhengighet av innrømmelser fra USA. De strategiske forbindelsene til både Russland og Kina reduserer også isolasjonen som tidligere ga Washington større forhandlingsmakt.
Det gjør det mer sannsynlig at Kim Jong-un vil kreve anerkjennelse som atomvåpenstat eller begrensede rustningskontrolltiltak, fremfor å godta den fullstendige atomnedrustningen som bidro til å spore av den tidligere Trump–Kim-dialogen.
At Trump knyttet reduksjonen av øvelsene til Sør-Koreas manglende støtte til amerikanske aksjoner mot Iran, kan tyde på at beslutningen også var ment som press mot en alliert – ikke bare som et tiltak overfor Nord-Korea.
Det kan skape en kortsiktig åpning mot Pyongyang, men samtidig svekke sørkoreansk tillit til USAs avskrekking og gjøre samordningen mellom de to allierte vanskeligere. Nettopp denne samordningen har vært grunnlaget for en mer langsiktig forhandlingsstrategi.
Det mest sannsynlige på kort sikt er derfor sonderende kontakt eller et politisk symbolsk møte, ikke en omfattende avtale om atomnedrustning. Et reelt toppmøte vil trolig kreve at Washington vurderer en trinnvis modell for rustningskontroll – for eksempel stans i produksjonen, verifikasjon og tiltak for å redusere risiko – mens Pyongyang må tilbys incentiver som veier opp for sikkerhets- og økonomifordelene landet nå får gjennom forholdet til Russland og Kina.