Verdens helsearbeidsstyrke har nesten tredoblet seg – men kvinner får fortsatt minst makt

Verdens helsearbeidsstyrke har nesten tredoblet seg på litt over tre tiår. Likevel er ikke veksten jevnt fordelt, og den har heller ikke vært tilstrekkelig til å sikre universell helsedekning – altså at alle skal ha tilgang til nødvendige helsetjenester uten økonomiske hindringer.

Kvinner har stått for en stor del av økningen. Samtidig er de fortsatt overrepresentert i yrker og stillinger med lavere lønn, mindre innflytelse og færre veier til ledelse. Det skaper et paradoks: Helsevesenet er blitt langt større, men mange av menneskene som holder det i gang, har fortsatt begrenset makt over prioriteringer og beslutninger.

Fra 40,9 til 122,1 millioner helsearbeidere

Mellom 1990 og 2023 økte den globale helsearbeidsstyrken i 20 yrkesgrupper med 81,2 millioner personer – en samlet vekst på rundt 198,5 prosent. I 2023 besto den blant annet av:

• 15,1 millioner leger
• 33,2 millioner sykepleiere
• 2,4 millioner jordmødre

Kvinner utgjør nå om lag 68,9 prosent av alle helsearbeidere. Men kjønnsfordelingen varierer betydelig mellom yrkene. Kvinner utgjør 80,7 prosent av sykepleierne, 96,0 prosent av jordmødrene og 89,5 prosent av helsearbeidere i lokalsamfunn. Blant leger er andelen kvinner derimot under halvparten, 43,9 prosent.

Tallene viser at flere kvinner har kommet inn i helsevesenet, men ikke nødvendigvis at de har fått tilsvarende innflytelse. Kvinner er fortsatt oftere samlet i omsorgs- og støttefunksjoner, mens menn er sterkere representert i yrker og posisjoner som typisk forbindes med høyere lønn, større myndighet og ledelse.

Hvorfor mangler verden fortsatt 34,4 millioner helsearbeidere?

En analyse fra Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME), basert på Global Burden of Disease 2023, anslår at det trengs 34,4 millioner flere leger, sykepleiere, jordmødre, tannleger og farmasøyter globalt for å nå en skår på 80 av 100 på indeksen for effektiv helsedekning. Det er et moderat mål – ikke en beregning av den høyest tenkelige bemanningen.

Estim anslaget er knyttet til tjenestene befolkningen faktisk skal få. Forskerne har undersøkt hvilken tetthet av helsearbeidere som finnes i land som allerede når dette nivået av helsedekning, i stedet for bare å telle ledige stillinger eller fremtidige jobber. Derfor bør tallet forstås som et modellert globalt referansepunkt, ikke som en identisk rekrutteringskvote for hvert enkelt land.

Den nye analysen anslår følgende globale behov for flere fagfolk:

• 7,1 millioner leger
• 23,9 millioner sykepleiere og jordmødre
• 1,8 millioner tannleger
• 1,6 millioner farmasøyter

En tidligere GBD-basert analyse brukte andre terskler for å nå samme UHC-skår på 80. Den anslo et minimum på 20,7 leger, 70,6 sykepleiere og jordmødre, 8,2 tannhelsearbeidere og 9,4 farmasøyter per 10 000 innbyggere.

Den nyere analysen gir tilsynelatende lavere tetthetsgrenser – omtrent 23,8 leger, 64,5 sykepleiere og jordmødre, 5,2 tannleger og 5,6 farmasøyter per 10 000 innbyggere. Forskjellen gjenspeiler blant annet oppdaterte data og en empirisk metode der man ser på den laveste tettheten i land som når UHC-skåren på 80. Resultatene er derfor usikre og bør ikke tolkes som en universell bemanningsregel.

Sør-Asia har størst mangel i absolutte tall

Sør-Asia har den største samlede mangelen. Regionen trenger anslagsvis 13,6 millioner flere leger, sykepleiere, jordmødre, tannleger og farmasøyter.

Afrika sør for Sahara har på sin side de laveste tetthetene av helsearbeidere for nesten alle yrkesgrupper. Helsearbeidere i lokalsamfunn er det viktigste unntaket. Høyinntektsland har de høyeste tetthetene.

De to regionale utfordringene er dermed ulike. Sør-Asia har et svært stort behov i absolutte tall, blant annet fordi regionen har en stor befolkning. Afrika sør for Sahara har særlig lav tilgang på helsepersonell sett opp mot befolkningens størrelse og behov. Global vekst i antall ansatte løser ikke automatisk noen av problemene.

Hvorfor er tallet høyere enn WHOs anslag?

Ved første øyekast kan det virke som om GBD-estimatet på 34,4 millioner motsier tidligere tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Det gjør det ikke nødvendigvis. Tallene svarer på ulike spørsmål og bygger på forskjellige definisjoner, årstall, yrkesgrupper og metoder.

WHO anslo tidligere et behovsbasert globalt underskudd på 20 millioner helsearbeidere i 2013, 15 millioner i 2020 og en forventet mangel på 10 millioner i 2030.

GBD-estimatet på 34,4 millioner er derimot knyttet til målet om en UHC-indeks på 80 av 100. Det omfatter bestemte profesjoner og sammenligner tettheten av helsearbeidere med land som allerede når denne grensen. Et lavere WHO-tall kan derfor måle et snevrere personellunderskudd, en annen standard for tjenestene eller en annen tidshorisont. Å sammenligne tallene direkte uten å samordne mål og yrkesgrupper kan bli misvisende.

Flere ansatte er nødvendig – men ikke tilstrekkelig

Mer utdanning og flere ansettelser er avgjørende, men rekruttering alene kan også føre til høy gjennomtrekk eller økt internasjonal «hjerneflukt» dersom arbeidsplassene er utrygge, dårlig betalt eller gir få faglige utviklingsmuligheter.

Landene trenger blant annet:

• langsiktige investeringer i utdanning, lærerkrefter, praksisplasser og klinisk veiledning
• bedre fordeling av helsepersonell mellom byer, distrikter og områder med få tjenester
• lønn som står i forhold til ansvar, trygge arbeidsforhold, håndterbare arbeidsbelastninger og gode pensjons- og trygdeordninger
• tiltak som gjør det mulig å bli værende i yrket, særlig i rurale og underbetjente områder
• likelønn for arbeid av lik verdi, vern mot diskriminering og trakassering, samt bedre støtte til omsorgsansvar
• åpne og rettferdige kriterier for forfremmelse og reell representasjon av kvinner i ledelse, politikk og administrasjon
• en riktigere sammensetning av kompetanse, med investeringer i primærhelsetjeneste, sykepleie, jordmorfag, farmasi, tannhelse og helsearbeidere i lokalsamfunn – ikke bare flere leger

Hovedbildet er derfor todelt: Verden har fått mer enn 80 millioner flere helsearbeidere siden 1990, i stor grad gjennom kvinners arbeidskraft. Men skjev geografisk fordeling, for lite investering, svake ordninger for å beholde ansatte og kjønnsdelte hierarkier gjør at mange land fortsatt ligger langt under kapasiteten som forbindes med selv en moderat grad av universell helsedekning.