Budskapet hans besto i hovedsak av tre deler:
Dette er Irans erklærte militære og politiske posisjon. Uttalelsene endrer ikke i seg selv stredets folkerettslige status eller overfører suverenitet til Iran eller USA.
Hatami beskrev Hormuzstredet som et «gudgitt geopolitisk aktivum» for Iran og sa at stredets strategiske potensial er blitt aktivert av krigen. I Teherans fremstilling er Hormuz derfor mer enn en viktig sjøvei. Det er også et pressmiddel som kan øke de økonomiske og diplomatiske kostnadene ved konflikten.
Hatami argumenterte for at Iran må bevare dette pressmiddelet for å få slutt på krigen og fjerne faren for nye kamper. Det bidrar til å forklare hvorfor Iran har avvist en enkel retur til ordningen før krigen. Før konflikten var stredet åpent for kommersiell trafikk uten de nåværende iranske kravene om tillatelser og betaling. Teheran har siden forsøkt å få en mer direkte rolle i å avgjøre hvem som kan passere, og på hvilke vilkår.
Rapportene beskriver et system som kombinerer begrenset adgang, foreslåtte avgifter og politisk kontroll av skip. Et rundskriv som ble tilskrevet Irans Persian Gulf Strait Authority, den iranske myndigheten som hevder å ha ansvar for passasjene, sa at fartøy måtte ha gyldig passeringstillatelse. Det ble også varslet mulige forsikringsrelaterte avgifter.
Andre rapporter beskrev iranske planer om å kreve rundt 5–7 prosent av lastens verdi for passasje. Et forslag som var til behandling i Iran, ville ifølge rapporter basert på iranske statlige medier nekte skip med tilknytning til USA, Israel og andre «fiendtlige land» adgang. Overtredelser kunne gi bøter på opptil 20 prosent av lastens verdi.
Forskjellen mellom et forslag og en gjeldende regel er viktig. Kildene dokumenterer iranske planer, rundskriv og rapporterte håndhevingsordninger, men viser ikke at alle foreslåtte avgifter, utestengelser og straffer var blitt innført likt for all skipsfart.
Iran og Oman ble omtalt som nær en avtale om nye seilingsruter gjennom stredet. Teheran sa likevel gjentatte ganger at en avtale om rutehåndtering alene ikke ville være nok til å åpne vannveien fullt ut.
Iran knyttet en gjenåpning til bredere amerikanske tiltak, blant annet oppheving av marineblokaden, slutt på sanksjonene, tilbaketrekking av amerikanske styrker og kompensasjon for krigsskader. USA krevde på sin side uhindret kommersiell passasje, mens Trump også krevde at Iran skulle kompensere personer som var rammet av kriger, angrep og protester.
Dermed sto to separate spørsmål fortsatt ubesvart:
Den tydeligst dokumenterte markedsreaksjonen gjaldt olje. Begrenset eller stanset tanktrafikk skapte bekymring for den globale forsyningen, mens svekket tro på en rask diplomatisk løsning bidro til ytterligere prispress. Reuters rapporterte at oljeprisen steg rundt 5 prosent i én handelsøkt da motstridende krav fra USA og Iran reduserte håpet om en gjenåpning.
Materialet som er tilgjengelig her, inneholder ikke tilstrekkelig pålitelige og kildebelagte tall for konkrete bevegelser samme dag i gull, asiatiske aksjer eller S&P 500. Slike markeder kan ha blitt påvirket av det bredere risikobildet, men det er ikke grunnlag for presise påstander om utviklingen deres.
Konfrontasjonen om Hormuz foregikk samtidig som det kom forventninger om kraftigere amerikansk økonomisk press mot Iran. Reuters skrev at Trump-administrasjonen forberedte tiltak som finansminister Scott Bessent beskrev som uvanlig harde. Iranske ledere fryktet på sin side mer økonomisk nød og nye interne protester.
I en separat Reuters-rapport sa en høytstående iransk tjenestemann at Iran kunne gå over til en «fullt offensiv» linje dersom en midlertidig avtale ikke ble gjennomført og diplomatiet mislyktes. Rapporten omtalte også en mulig operasjon for å bryte den amerikanske marineblokaden. Ettersom dette var en rapportert advarsel fra en tjenestemann – og ikke en fullt dokumentert offentlig beslutning – bør det omtales som en trussel, ikke som et bekreftet operativt vedtak.
Det samme kildeforbeholdet gjelder påstander om konkrete omdirigeringer, deaktiveringer og bordinger av skip utført av USAs sentralkommando, eller om en bekreftet, samordnet iransk offensiv strategi. Det tilgjengelige materialet dokumenterer ikke alle disse detaljene uavhengig.
Trumps rapporterte forslag om å erklære Hormuzstredet som amerikansk territorium var del av den politiske kampen om kontrollen over vannveien. Hans separate oppfordring til amerikanere om å akseptere høyere bensinpriser fremstilte drivstoffkostnadene som prisen for å begrense Iran og hindre landet i å skaffe seg atomvåpen.
En uttalelse fra presidenten kan imidlertid ikke alene endre stredets suverenitet eller folkerettslige status. Hatamis svar var derfor rettet både mot det praktiske spørsmålet om hvem som kan kontrollere skipsfarten, og mot den politiske påstanden om at Washington ensidig kan gjøre krav på vannveien.
Hovedkonflikten er fortsatt uløst. Iran sier at Hormuz nå er et varig strategisk pressmiddel som ikke skal tilbake til førkrigsordningen. USA har på sin side avvist et system som gir Teheran ubegrenset kontroll over kommersiell passasje. Så lenge partene ikke finner et kompromiss, forblir stredet samtidig en flaskehals for skipsfarten, en kilde til risiko i energimarkedene og det viktigste forhandlingskortet i den bredere konflikten mellom USA og Iran.