Prinsippet er enkelt, men risikofylt: mindre tankskip frakter olje gjennom eller rundt det farlige området og overfører deretter lasten til større eksportskip på tryggere farvann. Det gjør det mulig å flytte olje uten at et stort tankskip må ta hele reisen gjennom Hormuz.
Offentlig tilgjengelig informasjon identifiserer ikke pålitelig hvilke kvaliteter som brukes ved hver enkelt overføring. Aramcos aktuelle tilbud fra Gulfterminaler har omfattet Arab Medium og Arab Heavy, mens septemberprisen for asiatiske kunder særlig gjelder Arab Light.
Aramcos fremgangsmåte ligner på modellen til Abu Dhabi National Oil Co., eller ADNOC. Det emiratiske selskapet har allerede etablert en mer systematisk skytteloperasjon, der mindre fartøy flytter råolje gjennom eller rundt fareområdet før lasten overføres til større tankskip utenfor Hormuz.
ADNOCs ordning skal ha fraktet mer enn 100 millioner fat. Aramcos løsning fremstår derimot som nyere og mer selektiv – en midlertidig beredskapsordning, ikke en fullgod erstatning for normale laster fra Ras Tanura.
Da trafikken gjennom Hormuz ble forstyrret, sendte Saudi-Arabia store mengder råolje vestover gjennom East-West-rørledningen til Yanbu ved Rødehavet. På papiret er dette en viktig omvei rundt Hormuz.
Problemet er at oljen fortsatt må videre til sjøs. Tankskip fra Yanbu må navigere gjennom Rødehavet, og Asia-bundne laster må passere området rundt Bab el-Mandeb, nær Jemen. Houthi-trusler har fått tankskip med saudiarabisk olje til å snu eller legge om kursen. Flere av de siste lastene fra Yanbu skal dessuten ha blitt gjennomført med AIS-sporingen slått av.
AIS, eller Automatic Identification System, brukes normalt til å vise et skips posisjon og identitet. Når systemet slås av, blir det vanskeligere for markedet å følge lastene – og vanskeligere å vurdere hvor mye olje som faktisk er på vei.
Saudi-Arabia har også økt bruken av rørledningen gjennom Egypt til Middelhavshavnen Sidi Kerir. Denne ruten unngår Rødehavet, men kan forlenge reisen til Asia med 20–25 dager sammenlignet med Bab el-Mandeb.
Da situasjonen i Rødehavet forverret seg, begynte Aramco igjen å laste fra terminaler inne i Hormuz. Skipstrafikk og satellittbilder viste økt aktivitet rundt Ras Tanura-komplekset, blant annet ved Ju’aymah, der svært store råoljetankere kan laste rundt 2 millioner fat. Flere skip skal også ha ventet på lasting.
Dette viser hvordan selskapet må balansere to dårlige alternativer: en vestlig rute som er utsatt for angrep ved Rødehavet, eller direkte lasting i Gulfen med risiko knyttet til Hormuz. Aramco har samtidig håndtert enkelte septembertildelinger til asiatiske kunder på ad hoc-basis i stedet for gjennom den vanlige planleggingen.
For India peker den tilgjengelige rapporteringen mot mer usikre leveranser og økt konkurranse om raffinerienes kjøp. Det finnes imidlertid ikke tilstrekkelig dokumentasjon i materialet til å fastslå nøyaktig hvor mye Aramcos markedsandel i India har endret seg.
Saudi-Arabias East-West-rørledning, også kjent som Petroline, kan flytte store volum til vestkysten. Men avlastningen begrenses av flere flaskehalser:
Reuters rapporterte at Yanbu-volumene nærmet seg 2 millioner fat per dag under den første omleggingen, mens Saudi-Arabia måtte finne nye veier for anslagsvis 5–6 millioner fat per dag som tidligere gikk gjennom Hormuz. Selv om rørledningen og havnen har høy teoretisk kapasitet, har faktisk lasting normalt ligget lavere.
Også De forente arabiske emiraters rørledning til Fujairah omgår Hormuz geografisk. Den kan likevel ikke frakte all emiratarabisk oljeeksport, og ADNOC er derfor fortsatt avhengig av skytteltankere og overføringer til havs.
Aramco satte septemberprisen for Arab Light til Asia til 2 dollar per fat under gjennomsnittet for Oman- og Dubai-referansene – det laveste nivået på seks år.
Men den offisielle salgsprisen, OSP, er bare prisdifferansen for selve råoljen. Raffineriene må i tillegg regne med:
Dermed kan en lavere OSP være et forsøk på å gjøre lasten attraktiv uten at den faktiske kostnaden levert til raffineriet faller tilsvarende. Enkelte indiske raffinerier skal ha bedt om ytterligere prisavslag for olje lastet ved Sidi Kerir.
Ja, delvis. Skyttelturer, omdirigeringer, rørledninger og enkelte gjenopptatte lastinger fra Gulfen har bidratt til at et enda kraftigere fysisk forsyningssjokk ikke har materialisert seg. Det har også dempet de mest dramatiske scenariene for oljepris og inflasjon.
Men forsyningssikkerheten er fortsatt langt fra normal. Aramco-sjefen har sagt at konflikten siden februar har fjernet mer enn 2,6 milliarder fat fra verdensmarkedet og tappet lagrene.
For markedet betyr det at olje fortsatt kommer frem, men gjennom et mer oppstykket og mindre gjennomsiktig system. Når transpondere slås av, blir det vanskeligere å se hvor mange skip som faktisk seiler. Når laster flyttes mellom skip, blir også ansvarsforhold, tidsplaner og risikovurderinger mer kompliserte.
De høye oljeprisene kan løfte inntektene for selskaper som Aramco, som har rapportert kraftig resultatvekst under forstyrrelsene. Men gevinsten begrenses av lavere eller mer ujevne eksportvolumer, dyrere logistikk og behovet for prisrabatter for å holde på kundene.
På lengre sikt kan usikkerheten også få raffinerier i Asia til å spre innkjøpene sine på flere leverandører. Det øker risikoen for at produsenter mister markedsandel selv om de fortsatt klarer å selge store mengder olje.
Den foreløpige konklusjonen er derfor at regionen har fått fungerende omveier – ikke sikre alternativer. Aramco kan holde deler av eksporten i gang, men hver ekstra omlasting, omdirigering og risikopremie gjør oljeflyten dyrere, mer skjør og vanskeligere å forutse.