Derfor er Russlands drivstoffkrise tilbake etter nye ukrainske angrep

Per 18. august 2026 var Russlands drivstoffmangel inne i en ny bølge. Den umiddelbare årsaken var ikke mangel på råolje, men at raffinerikapasiteten som trengs for å produsere bensin og få den ut til bensinstasjonene, var satt ut av spill. Gjentatte ukrainske droneangrep, høyt sesongforbruk og forstyrrelser i den regionale logistikken presset tilbudet under etterspørselen. Myndighetenes krisetiltak dempet det første sjokket, men kunne ikke reparere skadede anlegg raskt.

Slik kom den andre bølgen

Den første mangelen begynte å bygge seg opp i mai og spredte seg gjennom Russlands 11 tidssoner i løpet av sommeren. Situasjonen stabiliserte seg midlertidig i enkelte områder mot midten av juli. Myndighetene omdirigerte drivstoff fra Sibir, økte importen fra Belarus, begrenset eksporten, subsidierte forsyninger og tillot salg av drivstoff med lavere kvalitet. Krim var fortsatt blant de hardest rammede områdene.

Stabiliseringen var imidlertid skjør. Den bygget først og fremst på at tilgjengelig drivstoff ble flyttet til prioriterte markeder og at innenlandsk etterspørsel ble begrenset – ikke på at raffineriproduksjonen var tilbake på normalt nivå.

Da Ukraina gjenopptok nesten daglige angrep mot raffineriinfrastruktur i slutten av juli og begynnelsen av august, ble sikkerhetsmarginen mindre. 17. august meldte Reuters om nye mangelsituasjoner og strengere salgsbegrensninger i minst ti regioner. Enkelte bensinstasjoner i Moskva-området var tomme for bensin, mens diesel fortsatt var tilgjengelig ved de fleste stasjonene.

Hvor kom rasjoneringen tilbake?

De tydeligste begrensningene i den andre bølgen var:

• Orenburg oblast: Etter angrepet på Orsk-raffineriet 11. august innførte myndighetene begrensninger på bensinsalg, forbød fylling på kanner, satte volumtak og tok i bruk ordninger der biler kunne fylle på ulike dager basert på registreringsnummer.
• Kaluga oblast: Regionen, som ligger i nærheten av Moskva, varslet rasjonering basert på bilens registreringsnummer.
• Astrakhan oblast: Myndighetene planla å begrense salget til 40 liter per kjøretøy og midlertidig stenge enkelte bensinstasjoner i byen.
• Moskva og Moskva oblast: Enkelte stasjoner meldte om tomme bensinlagre og nye køer, selv om dieselforsyningen stort sett var mindre berørt.

Dette viser at forstyrrelsene spredte seg over store deler av landet. «Landsomfattende» betyr likevel ikke at alle russiske bilister samtidig mistet tilgangen på drivstoff. Situasjonen varierte kraftig mellom regioner, drivstofftyper og stasjoner. Tidligere rapportering viste forstyrrelser i nesten alle Russlands regioner og i alle de 11 tidssonene, men det finnes ikke noe troverdig, offentlig tall på hvor mange enkeltpersoner som faktisk ikke fikk kjøpt bensin.

Raffineriene er flaskehalsen

Den best dokumenterte nye stansen gjaldt Orsknefteorgsintez i Orenburg oblast. Etter droneangrepet 11. august og en påfølgende brann stanset raffineriet produksjonen. Regionale myndigheter sa at anlegget var helt stengt, og at reparasjonene kunne ta opptil seks måneder. Skadet utstyr var importert, og sanksjonene kunne gjøre det vanskeligere å skaffe erstatninger.

Orsk-stansen kom på toppen av tidligere problemer ved store anlegg. Reuters meldte i juli at skader hadde stanset driften ved flere store raffinerier, blant annet NORSI og Omsk – to av Russlands største bensinprodusenter.

Anslagene over hvor mye kapasitet som var rammet, varierte med kilde og tidspunkt. Samlet ble imidlertid mer enn en tredjedel av Russlands raffinerikapasitet omtalt som forstyrret. Tidlig i juli tilsvarte bensinproduksjonen bare rundt 65 prosent av det sesongmessige gjennomsnittsforbruket, mens dieselproduksjonen omtrent var på nivå med innenlandsk etterspørsel.

Tallene beskriver den samlede effekten av den bredere dronekampanjen. De sier ikke nøyaktig hvor mye ekstra kapasitet som gikk tapt bare i angrepene fra slutten av juli og begynnelsen av august. Raffineriskader, vedlikehold, sesongmessig etterspørsel og distribusjonsproblemer kan overlappe, slik at ett enkelt tall for de nye tapene blir usikkert.

Hvorfor måtte en oljeprodusent importere bensin?

Russland produserte fortsatt råolje. Men råolje kan ikke pumpes direkte inn på bilen. Den må først raffineres til bensin og diesel, og deretter fraktes gjennom et distribusjonsnett til regionene der etterspørselen er størst.

Dermed begynte Moskva å lete etter ferdig bensin i utlandet. Forsyninger kom eller ble planlagt fra Belarus, Kasakhstan, India og Marokko, med både jernbane og skip. Minst én last med indisk bensin var kommet inn på det russiske hjemmemarkedet innen midten av august, ifølge Reuters og skipsdata fra LSEG.

Russland importerte også rundt 30 000 tonn AI-92-bensin fra Marokko. Lasten ble hentet i Tanger og losset i Murmansk, noe som illustrerer hvor langt Moskva måtte gå for å erstatte manglende innenlandsk produksjon.

India-handelen var særlig oppsiktsvekkende. Russiske energiselskaper kontaktet indiske raffinerier for å sikre mer bensin etter at angrepene hadde fjernet en betydelig del av Russlands raffinerikapasitet. Minst 60 000 tonn skal ha blitt sendt fra India innen begynnelsen av juli, og den første kjente lasten nådde Russland i august.

Hva viste handelen mellom råolje og ferdig bensin?

Det uvanlige handelsmønsteret – russisk råolje ut på verdensmarkedet samtidig som russiske kjøpere hentet raffinert bensin fra India – synliggjorde forskjellen mellom oljemangel og raffinerimangel.

Russland hadde fortsatt hydrokarboner, men ikke nok fungerende raffinerikapasitet på de riktige stedene til å gjøre dem om til drivstoffet som trengtes hjemme.

Noen reportasjer har omtalt indisk bensin fra Nayara Energy, et raffineri med forbindelser til russiske Rosneft, som mulig bensin laget av russisk råolje. Tilgjengelige opplysninger slår imidlertid ikke fast at hver last som ble importert til Russland, var produsert av russisk olje. Den sikreste konklusjonen er derfor at handelen avdekket en prosesseringsflaskehals: Russland eksporterte eller holdt tilbake råolje, samtidig som landet kjøpte ferdig drivstoff fordi raffinerikapasitet og innenlandsk distribusjon var blitt de begrensende faktorene.

Moskvas krisetiltak

Kremls svar kombinerte kontroll over tilbudet, tiltak for å dempe etterspørselen og økonomisk støtte. Tiltakene som ble rapportert, omfattet:

• omdirigering av innenlandsk drivstoff til utsatte regioner;
• økte jernbaneforsyninger fra Belarus og andre naboland;
• import med skip fra India og Marokko;
• subsidiering av drivstoffpriser og import;
• tillatelse til å selge bensin av lavere kvalitet, til tross for bekymring for mulig motorskade; og
• begrensninger på eksport av bensin, diesel, marine drivstoff og gassoljer.

30. juli forlenget Russland eksportforbudet for bensin og diesel til 31. januar 2027. Tiltaket strakte seg dermed allerede forbi utgangen av 2026. Det er derfor ikke mulig å gi en verifisert oversikt over tiltak «frem til utgangen av 2026» per 18. august.

Eksportrestriksjoner kunne holde mer drivstoff igjen til russiske bilister, men de kunne ikke reparere raffinerier over natten. Samtidig flyttet de kostnadene ved krisen: Russland ga avkall på salg av raffinerte produkter og eksportinntekter, mens staten måtte betale for import, subsidier og ekstraordinær logistikk.

Raffinerte produkter ut, råolje fortsatt ut

Handelstallene viser det samme strukturelle skillet. Russisk sjøbåren eksport av raffinerte oljeprodukter falt til 1,18 millioner fat per dag i juli, fra 1,51 millioner fat per dag i juni. Det var det laveste nivået på minst ti år i den aktuelle tidsserien. Råoljeeksporten holdt seg derimot høy, selv om den falt fra toppen i juni.

Samtidig nådde forsyningen av bensin og diesel fra Belarus et rekordhøyt månedsnivå i juli. Utviklingen tyder på at Russland prioriterte innenlandsk tilgjengelighet og importerte erstatningsprodukter, samtidig som landet fortsatte å tjene penger på råoljeeksport.

Strategien kunne kjøpe tid, men den kunne ikke erstatte normal raffineridrift. Importert bensin måtte fraktes over lange avstander, selges i et marked med innenlandske prisreguleringer og nå regionene med størst mangel. Systemet ble derfor sårbart for nye angrep eller ytterligere transportproblemer.

Endret krisen Putins oppslutning eller krigsfinansieringen?

Det finnes tegn til politisk press, men ikke nok dokumentasjon til å knytte en bestemt endring i meningsmålingene direkte til drivstoffmangelen. En Levada-måling fra juli, gjengitt av BBC, viste en oppslutning om Vladimir Putin på rundt 74 prosent, omtalt som en nedgang. Samme rapportering viste at andelen som mente Russland gikk i riktig retning, hadde falt fra 61 prosent i mai til 52 prosent.

Andre reportasjer har vist et lavere tall, men kildene gir ikke en sammenhengende og uavhengig forklart tidsserie som isolerer effekten av drivstoffmangelen. Den forsvarlige konklusjonen er at krisen skapte synlig misnøye i hverdagen – med køer, rasjonering, prispress og statlige inngrep – uten at det er bevist en varig endring i Putins politiske stilling.

Virkningen på Russlands evne til å finansiere krigen er like vanskelig å tallfeste. Lavere eksport av raffinerte produkter, reparasjonskostnader, importregninger og drivstoffsubsidier kan redusere inntektene eller øke statens utgifter. Men Russland fortsatte å eksportere råolje, og tidsrommet i rapporteringen er begrenset. Det finnes derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å hevde at den andre drivstoffkrisen svekket Kremls evne til å opprettholde krigsinnsatsen vesentlig.

Den større betydningen

Den andre bølgen viste hvor langt krisetiltakene kunne rekke – og hvor de kom til kort. Moskva kunne flytte drivstoff, stanse eksport og kjøpe ferdig bensin i utlandet. Men tiltakene behandlet først og fremst symptomene, ikke den skadede produksjonsbasen.

Hovedpoenget er derfor enkelt: Russlands sårbarhet skyldtes ikke at landet gikk tom for olje. Den oppsto fordi så mye raffinerikapasitet ble satt ut av spill at en sesongmessig økning i etterspørselen utviklet seg fra lokale problemer til en nasjonal forsyningskrise. Nedstengningen av Orsk, den nye rasjoneringen og den uvanlige bensinruten fra India til Russland pekte alle mot den samme begrensningen: En oljeeksportør ble tvunget til å konkurrere om raffinerte produkter som landet tidligere solgte til andre.