Andelen bekreftede Ebola-pasienter som dør, har også økt kraftig. Verdens helseorganisasjon (WHO) registrerte en foreløpig dødelighet på 44 prosent i Kongo per 30. juli. Senere rapporter plasserte den nærmere 46–47 prosent. Tidligere i krisen lå andelen på rundt 20 prosent.

Det betyr ikke nødvendigvis at selve viruset har blitt farligere. En viktig forklaring er at mange pasienter oppdages for sent til å få effektiv behandling, etter at de kan ha rukket å smitte andre. Mellom 60 og 70 prosent av de nye tilfellene skal ha blitt funnet blant personer som ikke allerede var registrert som kontakter. Det tyder på at helsearbeiderne fortsatt har problemer med å finne hele smittekjedene.

Ituri er fortsatt episenteret

Ituri-provinsen er selve tyngdepunktet i utbruddet. I en vurdering fra midten av august sto provinsen for om lag 90 prosent av tilfellene og 80 prosent av dødsfallene. Per 13. august var det registrert smitte i 53 av Kongos 140 helsesoner, fordelt på fem berørte provinser.

Geografien gjør situasjonen vanskeligere. Avsidesliggende lokalsamfunn er krevende å nå, og et svakt helsevesen begrenser tilgangen til testing, isolasjon og behandling. Væpnet konflikt og utrygghet kan hindre helsepersonell i å reise trygt, forstyrre forsyningslinjene og gjøre kontaktsporing ufullstendig. At mennesker flytter på seg, særlig over provins- og landegrenser, øker også risikoen for at smitte sprer seg ubemerket.

Et virus med færre tilgjengelige mottiltak

Utbruddet skyldes Bundibugyo-viruset. For denne Ebola-varianten finnes det i dag ingen godkjent vaksine eller spesifikk behandling. WHO opplyser at flere kandidater undersøkes, men mangelen på godkjente mottiltak gjør responsen vanskeligere enn ved utbrudd forårsaket av Zaire-ebolavirus, der det finnes lisensierte verktøy.

Dermed blir tidlig diagnostikk, god støttebehandling, smittevern, oppfølging av kontakter og tillit i lokalsamfunnene desto viktigere. Responsen kan ikke baseres på ett enkelt medisinsk tiltak som stopper smitten.

Hva må gjøres nå?

FN har bevilget ytterligere 30,5 millioner dollar fra sitt fond for akutte nødsituasjoner. Midlene kommer i tillegg til tidligere støtte til Kongo og nabolandene. FN har samtidig bedt om at kapasiteten for trygge begravelser dobles, og at behandlingskapasiteten tredobles.

De viktigste oppgavene er å:

• utvide overvåking, laboratorietesting og rask etterforskning av nye tilfeller;
• finne og følge opp kontakter før de utvikler symptomer;
• øke behandlingskapasiteten og styrke smittevernet;
• bruke genomsekvensering for å forstå hvordan viruset sprer seg;
• sende flere felt­epidemiologer, leger, sykepleiere og annet helsepersonell til de berørte områdene; og
• samarbeide med lokalsamfunnene slik at isolasjon, behandling og trygge begravelser kan gjennomføres med tillit og verdighet.

Penger er avgjørende, men løser ikke alene problemet med å nå frem. Helsepersonell trenger også sikkerhet, transport, stabile forsyninger, opplæring og langsiktig samarbeid med mennesker som lever i konfliktpregede områder.

Fortsatt regional overvåkingsutfordring

USAs smittevernmyndighet CDC opplyser at den bistår i håndteringen av Bundibugyo-virussykdom i avsidesliggende områder av både Kongo og Uganda. CDC vurderer den generelle risikoen for den amerikanske befolkningen og reisende som lav. I oppdateringen 12. august var det ikke bekreftet noen utbruddsrelaterte tilfeller i USA.

For regionen er fortsatt overvåking på tvers av landegrensene likevel avgjørende. Bevegelse mellom berørte områder kan gjøre det vanskeligere å fastslå hvor en person ble smittet, og kan gi uoppdagede smittekjeder tid til å fortsette.

Ebola-innsatsen må ikke svekke annen helsehjelp

En større Ebola-respons skaper også et krevende humanitært dilemma. Helsepersonell, transport, laboratorier og penger er begrensede ressurser. Dersom for mye kapasitet flyttes over til Ebola, kan det svekke både daglig helsehjelp og akuttbehandling – blant annet behandling av malaria og andre alvorlige sykdommer.

De nye tallene viser derfor mer enn bare en rekordhøy dødelighet. De tester om helsemyndigheter og hjelpeorganisasjoner klarer å oppdage smitte tidligere, nå trygt frem til lokalsamfunn, utvide behandlingen og samtidig holde resten av helsevesenet i gang.

Den neste fasen vil kreve vedvarende internasjonal støtte og et nært samarbeid lokalt – ikke bare en kortvarig økning i bevilgningene.

Andelen bekreftede Ebola-pasienter som dør, har også økt kraftig. Verdens helseorganisasjon (WHO) registrerte en foreløpig dødelighet på 44 prosent i Kongo per 30. juli. Senere rapporter plasserte den nærmere 46–47 prosent. Tidligere i krisen lå andelen på rundt 20 prosent.

Det betyr ikke nødvendigvis at selve viruset har blitt farligere. En viktig forklaring er at mange pasienter oppdages for sent til å få effektiv behandling, etter at de kan ha rukket å smitte andre. Mellom 60 og 70 prosent av de nye tilfellene skal ha blitt funnet blant personer som ikke allerede var registrert som kontakter. Det tyder på at helsearbeiderne fortsatt har problemer med å finne hele smittekjedene.

Ituri er fortsatt episenteret

Ituri-provinsen er selve tyngdepunktet i utbruddet. I en vurdering fra midten av august sto provinsen for om lag 90 prosent av tilfellene og 80 prosent av dødsfallene. Per 13. august var det registrert smitte i 53 av Kongos 140 helsesoner, fordelt på fem berørte provinser.

Geografien gjør situasjonen vanskeligere. Avsidesliggende lokalsamfunn er krevende å nå, og et svakt helsevesen begrenser tilgangen til testing, isolasjon og behandling. Væpnet konflikt og utrygghet kan hindre helsepersonell i å reise trygt, forstyrre forsyningslinjene og gjøre kontaktsporing ufullstendig. At mennesker flytter på seg, særlig over provins- og landegrenser, øker også risikoen for at smitte sprer seg ubemerket.

Et virus med færre tilgjengelige mottiltak

Utbruddet skyldes Bundibugyo-viruset. For denne Ebola-varianten finnes det i dag ingen godkjent vaksine eller spesifikk behandling. WHO opplyser at flere kandidater undersøkes, men mangelen på godkjente mottiltak gjør responsen vanskeligere enn ved utbrudd forårsaket av Zaire-ebolavirus, der det finnes lisensierte verktøy.

Dermed blir tidlig diagnostikk, god støttebehandling, smittevern, oppfølging av kontakter og tillit i lokalsamfunnene desto viktigere. Responsen kan ikke baseres på ett enkelt medisinsk tiltak som stopper smitten.

Hva må gjøres nå?

FN har bevilget ytterligere 30,5 millioner dollar fra sitt fond for akutte nødsituasjoner. Midlene kommer i tillegg til tidligere støtte til Kongo og nabolandene. FN har samtidig bedt om at kapasiteten for trygge begravelser dobles, og at behandlingskapasiteten tredobles.

De viktigste oppgavene er å:

• utvide overvåking, laboratorietesting og rask etterforskning av nye tilfeller;
• finne og følge opp kontakter før de utvikler symptomer;
• øke behandlingskapasiteten og styrke smittevernet;
• bruke genomsekvensering for å forstå hvordan viruset sprer seg;
• sende flere felt­epidemiologer, leger, sykepleiere og annet helsepersonell til de berørte områdene; og
• samarbeide med lokalsamfunnene slik at isolasjon, behandling og trygge begravelser kan gjennomføres med tillit og verdighet.

Penger er avgjørende, men løser ikke alene problemet med å nå frem. Helsepersonell trenger også sikkerhet, transport, stabile forsyninger, opplæring og langsiktig samarbeid med mennesker som lever i konfliktpregede områder.

Fortsatt regional overvåkingsutfordring

USAs smittevernmyndighet CDC opplyser at den bistår i håndteringen av Bundibugyo-virussykdom i avsidesliggende områder av både Kongo og Uganda. CDC vurderer den generelle risikoen for den amerikanske befolkningen og reisende som lav. I oppdateringen 12. august var det ikke bekreftet noen utbruddsrelaterte tilfeller i USA.

For regionen er fortsatt overvåking på tvers av landegrensene likevel avgjørende. Bevegelse mellom berørte områder kan gjøre det vanskeligere å fastslå hvor en person ble smittet, og kan gi uoppdagede smittekjeder tid til å fortsette.

Ebola-innsatsen må ikke svekke annen helsehjelp

En større Ebola-respons skaper også et krevende humanitært dilemma. Helsepersonell, transport, laboratorier og penger er begrensede ressurser. Dersom for mye kapasitet flyttes over til Ebola, kan det svekke både daglig helsehjelp og akuttbehandling – blant annet behandling av malaria og andre alvorlige sykdommer.

De nye tallene viser derfor mer enn bare en rekordhøy dødelighet. De tester om helsemyndigheter og hjelpeorganisasjoner klarer å oppdage smitte tidligere, nå trygt frem til lokalsamfunn, utvide behandlingen og samtidig holde resten av helsevesenet i gang.

Den neste fasen vil kreve vedvarende internasjonal støtte og et nært samarbeid lokalt – ikke bare en kortvarig økning i bevilgningene.