Iran brukte våpenhvilen i juni til å forberede en langvarig krig

Juniavtalen mellom USA og Iran var ikke en stabil overgang fra krig til fred. Den var en begrenset og midlertidig ordning der de vanskeligste spørsmålene – blant annet Irans atomprogram, sanksjonslettelser og kontrollen over Hormuzstredet – ble utsatt, samtidig som begge sider posisjonerte seg for neste fase.

Det tilgjengelige materialet støtter en forsiktig konklusjon: Iran brukte perioden med våpenhvile til politisk og militær konsolidering, samtidig som landet holdt diplomatiet i gang. Det er derimot ikke dokumentert at alle regionale angrep ble styrt gjennom én hemmelig hovedplan.

Avtalen skapte en pause – ikke en løsning

Islamabad-memorandumet, som ble undertegnet 17. juni, erklærte krigen avsluttet og åpnet for 60 dager med videre forhandlinger. Avtalen la også opp til at Hormuzstredet skulle åpnes igjen, og at USAs blokade av iranske havner skulle oppheves.

Ordlyden skal imidlertid ha vært uklar på flere sentrale punkter, mens de største stridsspørsmålene ble skjøvet til en senere forhandlingsrunde. Dermed kunne Washington og Teheran beskrive den samme ordningen på helt ulike måter. Amerikanske tjenestepersoner fremstilte våpenhvilen og bestemmelsene om skipsfart som skritt mot nedtrapping. Iran fortsatte å omtale dem som betingede forpliktelser knyttet til større innrømmelser.

Teheran bygget om sikkerhetsledelsen

Det tydeligste offentlige tegnet på omorganiseringen kom i august. Da utnevnte den øverste lederen Mojtaba Khamenei Mohsen Rezaei til generalsekretær for Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet og til sin representant i rådet. Rezaei, som tidligere har ledet Revolusjonsgarden (IRGC), erstattet Mohammad Baqer Zolqadr i et organ som samordner sikkerhets- og utenrikspolitikken.

Dagen etter utnevnte Khamenei seks høytstående befal i de regulære væpnede styrkene, Revolusjonsgarden og Basij-militsen. Generalmajor Ali Abdollahi ble stabssjef for de væpnede styrkene, mens Ahmad Vahidi ble bekreftet som øverstkommanderende for Revolusjonsgarden.

Ledelsen for Irans væpnede styrker fikk også beskjed om å fullføre integreringen av generalstaben med Khatam al-Anbiya-sentralhovedkvarteret, landets viktigste fellesoperative kommando. Institute for the Study of War beskrev omleggingen som et uttrykk for at Iran tok lærdom av konfliktene i 2025 og 2026.

Tiltakene viser at Iran bygget opp kommandostrukturen på nytt i en krigssituasjon. De kan også ha styrket Mojtaba Khameneis makt, men påstander om at omorganiseringen ble gjennomført i det skjulte eller som del av én fullstendig samordnet plan, går lenger enn det de offentlige kildene kan dokumentere.

Utnevnelsene signaliserte utholdenhet – ikke nedrustning

Den nye ledelsen hentet flere erfarne IRGC-offiserer og krigsveteraner inn i sentrale posisjoner. Analytikere beskrev strukturen som en kombinasjon av indre sikkerhet, militær avskrekking, offensive muligheter og press rundt Hormuz.

Iranske tjenestepersoner og regimelojale kommentatorer begynte også å omtale et skifte mot en «offensiv doktrine», med mulighet til å handle utenfor Irans grenser. Retorikken dokumenterer en hardere erklært linje, men er ikke bevis på at en bestemt fremtidig operasjon allerede var planlagt.

Den bredere betydningen var likevel tydelig: Teheran bygget opp motstandskraft og forhandlingsmakt. Landet avviklet ikke krigsapparatet i påvente av en rask politisk løsning.

Regionale angrep holdt våpenhvilen under press

Pausen ble gjentatte ganger svekket av militære handlinger. I juli sa Iran at landet hadde angrepet amerikansk militær infrastruktur i Kuwait, Qatar og Bahrain etter amerikanske angrep mot iranske mål. Angrepene undergravde våpenhvilen ytterligere.

I august meldte både USA og de Iran-allierte houthiene om nye angrep mot skipsfarten, samtidig som forhandlingene igjen kjørte seg fast. Det tilgjengelige materialet knytter angrepene til den bredere presskampanjen, men viser ikke at Teheran personlig beordret hver enkelt hendelse.

Dette skillet er viktig. Iran brukte tydelig regional militærmakt og press mot skipsfarten som forhandlingsvirkemidler, men det offentlige kildematerialet er ikke tilstrekkelig til å tilskrive all aktivitet fra allierte grupper direkte koordinering fra Iran.

Hormuz ble både militært virkemiddel og forhandlingskort

Hormuzstredet ble det viktigste stridspunktet. Washington krevde at Iran offentlig skulle forplikte seg til å stanse angrep på skip, holde alle seilingsleder åpne og ikke kreve transittavgifter. Iran nektet å gi fra seg kontrollen over farvannet.

I august sa iranske tjenestepersoner at stredet ville forbli stengt dersom Washington ikke godtok betingelser som blant annet innebar frigivelse av frosne iranske midler og en slutt på regionale konflikter. Teheran sa også at landet ikke ville diskutere en forlengelse av våpenhvilen før USA vendte tilbake til interimsavtalen og satte en tidsplan for å oppfylle sine forpliktelser.

Dermed ble adgangen for handelsskip mer enn bare en bestemmelse i våpenhvilen. For Washington var en gjenåpning av Hormuz et praktisk tillitsskapende tiltak. For Teheran var stredet et pressmiddel som kunne byttes mot økonomiske og politiske innrømmelser.

Derfor tolket Washington og Teheran pausen forskjellig

Washington så ut til å betrakte avtalen som en bro til en bredere løsning: Stans angrepene, åpne skipsrutene igjen og bruk forhandlingsperioden til å løse de gjenværende konfliktene. Iran behandlet den samme perioden som en væpnet pause der landet kunne gjenopprette kommandokapasiteten, beholde muligheten til å trappe opp og forhandle uten å gi fra seg kontrollen over sitt sterkeste regionale pressmiddel.

Resultatet ble en politikk på to spor, ikke en konvensjonell fredsprosess. Iran omorganiserte militær- og sikkerhetsinstitusjonene samtidig som diplomatiet fortsatte, mens de underliggende konfliktene om Hormuz, sanksjoner, regionale kriger og atomprogrammet forble uløst.

Den mest holdbare konklusjonen er derfor ikke at Teheran i hemmelighet koordinerte enhver utvikling. Det som kan underbygges, er at Iran brukte diplomati og militært press parallelt – og forberedte seg på en konfrontasjon som kunne bli langt mer langvarig enn Washington hadde ventet.