Island stemmer ikke over EU-medlemskap ennå – bare om forhandlingene skal starte igjen

Men de mest politisk følsomme områdene var i praksis ikke løst. Forhandlingene om landbruk ble aldri åpnet, mens fiskerikapitlet stanset før den egentlige forhandlingen hadde begynt.

Hvorfor ble prosessen stanset i 2013?

Et sentrum-høyre-regjering med et mer EU-skeptisk syn tok over etter valget våren 2013 og suspenderte forhandlingene. Samtidig hadde entusiasmen for både EU-medlemskap og euroen falt, blant annet på grunn av gjeldskrisen i eurosonen.

Motstanden handlet særlig om suverenitet og økonomisk kontroll. Mange fryktet at Island ville miste innflytelse over fiskeressursene, få mindre handlingsrom i økonomisk politikk og måtte innføre EU-regler som ikke var tilpasset landets særpreg.

Fiskeriene har en særlig sterk posisjon i islandsk politikk og økonomi. Derfor har spørsmålet om hvem som skal bestemme over kvoter, fiskeområder og adgang til islandske farvann, vært den største hindringen i den tidligere prosessen.

Hvorfor har saken kommet tilbake nå?

Det geopolitiske landskapet i Nord-Atlanteren er blitt mer urolig. Russlands krig mot Ukraina, økt stormaktskonkurranse i Arktis og Nord-Atlanteren og usikkerhet rundt hvor pålitelig USA vil være som sikkerhetspartner, har styrket argumentene for tettere politisk tilknytning til Europa.

Også debatten om Grønland har fått betydning. Amerikansk press og retorikk om det strategisk plasserte, danske territoriet har gjort sårbarheten i området mellom Grønland, Island og Storbritannia tydeligere.

Island er allerede medlem av NATO. Tilhengere av EU-medlemskap mener likevel at EU kan gi landet større politisk og økonomisk tyngde ved siden av forsvarsalliansen. Motstanderne svarer at NATO, ikke EU, er den relevante sikkerhetsgarantien.

Samtidig handler valgkampen først og fremst om mer hverdagsnære spørsmål: fiskeri, priser, valuta, økonomisk stabilitet og nasjonal råderett. Geopolitikken har gitt debatten en ny ramme, men den har ikke fjernet de gamle konfliktlinjene.

Hva viser målingene?

Tilgjengelige målinger tyder på at støtten er større til å holde en folkeavstemning og undersøke vilkårene i en avtale enn til et klart ja til EU-medlemskap. Europaparlamentets siste orientering beskriver flertallsstøtte til en avstemning om å starte forhandlinger, mens opinionen om selve medlemskapet fortsatt er delt.

Det skillet er avgjørende. En velger kan stemme ja til nye forhandlinger uten å ha bestemt seg for EU-medlemskap. Den lovede andre folkeavstemningen fungerer derfor som en sikkerhetsventil: Da kan velgerne ta stilling til en konkret avtale, blant annet om fiskeriene, i stedet for et mer abstrakt spørsmål om medlemskap.

Det tryggeste bildet er derfor at avstemningen er reelt åpen, ikke at Island allerede er på vei inn i EU. Prosenttallene varierer med spørsmålsformuleringen og med om usikre velgere tas med, og det tilgjengelige materialet gir ikke grunnlag for ett entydig tall.

Island er allerede tett knyttet til EU

Gjennom EØS-avtalen deltar Island i store deler av EUs indre marked og har innført omfattende deler av relevant EU-regelverk, blant annet regler om fri bevegelse.

Island er også med i Schengen-området og har dermed passfri reise med de øvrige Schengen-landene.

EØS-medlemskapet omfatter imidlertid ikke EUs felles landbruks- og fiskeripolitikk. Island er heller ikke del av EUs tollunion eller felles handelspolitikk. Landet velger ikke representanter til Europaparlamentet, utnevner ingen EU-kommissær og har ingen formell stemme i EUs lovgivningsprosess.

Medlemskap ville normalt innebære representasjon og stemmerett i EUs institusjoner, bidrag til EU-budsjettet, deltakelse i EUs felles handelspolitikk og tilslutning til den felles landbruks- og fiskeripolitikken.

Argumentene for å starte forhandlingene igjen

Tilhengerne peker på at Island allerede innfører mange EU-regler gjennom EØS uten å ha direkte stemmerett når reglene blir vedtatt. Medlemskap kan derfor, slik de ser det, bytte ut rollen som «regeltilpasser» med representasjon og innflytelse.

De mener også at EU kan gi Island et større politisk fellesskap og et mer forutsigbart økonomisk rammeverk i en tid med økt usikkerhet i Nord-Atlanteren. Forhandlinger kan dessuten brukes til å forsøke å sikre ordninger tilpasset Islands særegne økonomi.

Et annet hovedargument er at ingen kan vite de reelle vilkårene før forhandlingene er gjennomført. Først da vil det bli mulig å vurdere spørsmål om fiskeri, landbruk, valuta og økonomiske bidrag på et konkret grunnlag.

Argumentene mot

Motstanderne mener Island allerede har den viktigste økonomiske fordelen – tilgang til det indre markedet – uten å betale den fulle politiske prisen for medlemskap. De frykter både et netto bidrag til EU-budsjettet og mindre nasjonalt handlingsrom i regulerings- og økonomisk politikk.

De fremhever også at Island ved et EU-medlemskap ikke lenger ville kunne føre en helt egen handelspolitikk. Forhandlinger om handel med land utenfor EU er i hovedsak en EU-kompetanse.

Bønder frykter sterkere konkurranse fra importerte landbruksvarer og press mot nasjonale støtteordninger og beskyttelsestiltak. Denne motstanden er en viktig del av forklaringen på at landbrukskapitlet aldri ble åpnet i den første forhandlingsrunden.

Den mest følelsesladde innvendingen gjelder likevel fiskeriene. Fiskebestandene er både økonomisk og nasjonalt symbolske for Island. Kritikere mener at en tilslutning til EUs felles fiskeripolitikk kan flytte beslutninger om kvoter og adgang til et europeisk rammeverk, bort fra islandsk nasjonal kontroll.

Hvorfor makrell har blitt et symbol på konflikten

Makrellen har blitt et kort uttrykk for risikoen ved EU-medlemskap. Da makrellbestanden endret utbredelse, oppsto det omfattende strid om kvoter og forvaltning. Saken ble dermed særlig vanskelig i forholdet mellom Island og EU under den tidligere prosessen.

Motstanderne frykter at EU-fartøy kan få adgang til islandske farvann, og at Islands selvstendige fastsettelse av fangstandeler kan bli begrenset av EUs felles fiskeripolitikk. Tilhengerne svarer at en forhandling kan gi overgangsordninger eller særskilte beskyttelser – men understreker samtidig at dette er et mål, ikke en garanti.

Utenriksminister Þorgerður Katrín Gunnarsdóttir har gjort regjeringens krav tydelig: Island vil kreve «suveren kontroll over alle fiskerier» i enhver medlemskapsavtale.

Hva sier regjeringen og EU?

Den islandske regjeringen beskriver avstemningen som en demokratisk prosess i to trinn: Først skal velgerne eventuelt godkjenne at forhandlinger starter. Deretter skal en ferdig avtale legges frem for folket.

EU-tilhengere i Island understreker at et ja ikke er en ugjenkallelig beslutning om medlemskap. Skeptikere mener på sin side at nye forhandlinger vil skape politisk momentum og sette sentrale nasjonale interesser på spill.

EUs utvidelseskommissær Marta Kos har sagt at det kan finnes «kreative løsninger» for fiskeriene i medlemskapsforhandlingene, men har ikke lovet på forhånd at Island får gjennomslag for kravene sine.

Brussel er offentlig tilbakeholden og ønsker å unngå inntrykk av innblanding. Samtidig ser EU på et positivt islandsk resultat som en mulig etterlengtet suksess for utvidelsespolitikken i en tid der medlemskapsprosesser andre steder er krevende.

Kort fortalt

Et ja 29. august betyr at Island undersøker medlemskap på nytt. Det betyr ikke at landet har bestemt seg for å bli med i EU. Den avgjørende kampen kommer senere – dersom forhandlingene faktisk leder frem til en avtale. Da vil fiskeriene, økonomien og spørsmålet om nasjonal suverenitet igjen stå i sentrum.