Tre brennpunkter i Midtøsten 17. august: Libanon, USA–Iran og Hormuz

De israelske angrepene skal ifølge flere meldinger ha drept 11 mennesker, deriblant tre barn. Det gjorde voldsbølgen til den dødeligste i Sør-Libanon siden avtalene i juni bidro til å dempe kampene. Opplysningene om antall drepte var imidlertid ikke entydige. Libanons helsedepartement ble separat sitert på at angrepet mot Deir al-Zahrani hadde drept fire mennesker og såret 17. Forskjellen kan skyldes at kildene omtaler ulike angrep eller forskjellige tidsrom, og totalen bør derfor tolkes med varsomhet.

Israel opplyste også at et annet angrep traff et Hizbollah-hovedkvarter i Ansar og drepte Ali Samir Al-Haj Hassan, som ble omtalt som bataljonssjef i gruppens Radwan-styrke. Hizbollah hadde ikke offentlig bekreftet at Alaa var drept i rapporteringen som forelå 16. august.

Hvorfor angrepet i Libanon er viktig

Angrepene kom til tross for en rammeavtale som skulle redusere den grenseoverskridende volden. Tapstallene og den gjensidige angrepsrekken viste at juniordningene ikke hadde fjernet risikoen for en ny opptrapping i Sør-Libanon.

Den umiddelbare utviklingen var klar i Israels versjon: Et Hizbollah-angrep såret israelske soldater, før Israel slo tilbake mot ledende Hizbollah-medlemmer og stillinger. Den tilgjengelige rapporteringen bygget likevel først og fremst på Israels opplysninger om de drepte kommandantene og begrunnelsen for operasjonen. Hizbollahs bekreftelse av Alaas død manglet fortsatt.

USA–Iran-våpenhvilen nådde fristen 17. august

En separat 60 dager lang våpenhvile mellom USA og Iran, inngått under Islamabad-memorandumet, skulle etter planen utløpe mandag 17. august. Avtalen skulle holde forhandlingene i gang om en bredere løsning som blant annet omfattet Irans atomprogram, sanksjonslettelser og andre uavklarte spørsmål.

16. august ble forhandlingene beskrevet som fastlåste, og ingen av partene hadde gjennomført memorandumets viktigste bestemmelser. Pakistanske regjeringskilder hadde tidligere sagt til det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu at Washington og Teheran i prinsippet var enige om å forlenge våpenhvilen. Varigheten var imidlertid ikke fastsatt, og ingen av regjeringene hadde offentlig bekreftet en slik avtale.

Dermed var våpenhvilens status fortsatt usikker da fristen nærmet seg. Det avgjørende skillet gikk mellom rapportert enighet via meklere om en forlengelse og en offentlig bekreftet og ferdigstilt avtale. Kildene støttet det første, men ikke det andre.

Hormuzstredet: Skipstrafikken nærmest stanset

Hormuzstredet var det tredje store presspunktet. Trafikken så ut til å ha bremset opp til nær stillstand etter at ytterligere to kommersielle fartøy ble angrepet 14. august. De forente arabiske emirater la skylden på Iran. Reuters meldte at bare ni fartøy passerte stredet torsdag.

USA hadde gjeninnført en marineblokade av iranske havner, ifølge en oversikt fra Congressional Research Service, som svar på nye angrep mot kommersielle skip og arabiske land. Varslene om risiko for skipsfarten var fortsatt svært alvorlige.

Irans revolusjonsgarde sa at en gjenåpning av stredet var betinget av at Washington godtok iranske krav. Disse omfattet blant annet at USA måtte avslutte truslene mot Iran, lette sanksjonene og frigi frosne iranske midler. Revolusjonsgarden sa også at en gjenåpning ikke var avhengig av forhandlingene mellom Iran og Oman.

Iranske parlamentarikere behandlet dessuten et forslag om å nekte amerikanske og israelske skip adgang og kreve avgifter på opptil 7 prosent av lastens verdi fra andre kommersielle fartøy, frem til Iran var kompensert for krigsskader. Forslaget var fortsatt til behandling og var ikke innført som en etablert regel for skipsfarten.

Det større bildet

De tre utviklingstrekkene var ikke del av én og samme forhandling. Samlet skapte de likevel et svært ustabilt regionalt bakteppe: Sør-Libanon opplevde den kraftigste rapporterte volden siden våpenhvilen i juni, USA–Iran-våpenhvilen nærmet seg en frist uten en offentlig ferdigstilt forlengelse, og trafikken gjennom Hormuzstredet var begrenset av militære trusler, blokader og motstridende krav til en gjenåpning.

Den viktigste forbeholdet er usikkerheten i materialet. Israels opplysning om at Hizbollah-kommandanten var drept, var ikke bekreftet av Hizbollah i de tilgjengelige meldingene. Tapstallene varierte mellom kildene og avgrensningene deres, og den rapporterte USA–Iran-forlengelsen var fortsatt foreløpig. Slike skiller er avgjørende når man skal vurdere om regionen beveget seg mot nedtrapping – eller mot en ny konfliktrunde.