De viktigste driverne bak renteoppgangen

1. Konflikten mellom USA og Iran og Hormuzstredet

Forhandlingene om å gjenåpne Hormuzstredet hadde ikke gjort noen synlig fremgang, noe som holdt oljeprisen høy og næret inflasjonsusikkerheten . USA hadde uttalt at de kunne opprettholde en marineblokade av Iran på ubestemt tid, mens Teheran sa at de ikke ville tillate at stredet ble gjenåpnet før deres krav var oppfylt . Investorer fryktet at vedvarende høye energikostnader ville tvinge ECB til å fortsette innstrammingen .

2. Forventninger om ECB-renteheving

Utsiktene til ytterligere pengepolitiske innstramminger var den viktigste kanalen for at geopolitisk risiko ble overført til obligasjonsmarkedene:

• ECB holdt renten uendret på sitt møte 23. juli, men holdt døren åpen for flere økninger, og sjef Christine Lagarde advarte om at hele effekten av energisjokket ennå ikke var merket .
• Innen 13. august viste en Reuters-undersøkelse at 83 prosent av 69 økonomer forventet en siste renteøkning på 25 basispunkter på septembermøtet – noe som ville gjøre denne innstrammingssyklusen til den korteste siden 2011 .
• Pengemarkedene i eurosonen priset 14. august inn omtrent 79 prosent sannsynlighet for en renteøkning neste måned, ifølge swap-prising . Andre datakilder viste sannsynligheter fra 79 prosent til 91 prosent avhengig av instrument .

3. Bekreftelse av sterk BNP-vekst i andre kvartal

Eurostats andre anslag for BNP i andre kvartal, som kom 14. august, bekreftet en ekspansjon på 0,4 prosent kvartal-over-kvartal – det dobbelte av den opprinnelige konsensusen på 0,2 prosent . Sterkere vekst reduserte argumentene for en tidlig pause i ECBs innstramming og bidro til å presse obligasjonsprisene ned .

4. Press fra statsobligasjonsutstedelse

Store utstedelser av statsobligasjoner fra sentrale eurosoneland (Frankrike, Italia, Spania) økte tilbudsoverskuddet, og rentene steg delvis for å tiltrekke seg kjøpere i et usikkert geopolitisk miljø .

5. Globale datamotstrømninger

Detaljomsetningen i USA for juli kom svakere ut enn ventet, noe som førte til et kortvarig fall i amerikanske statsrenter. Effekten på europeiske obligasjoner var imidlertid kortvarig, ettersom Hormuz-risikoen og ECBs renteforventninger igjen tok over .

Bredere markedspåvirkning

Obligasjonssalget utløste ikke en bred risiko-av-bevegelse på tvers av aktivaklasser:

• Oljeprisen holdt seg relativt lav til tross for den geopolitiske risikoen, ettersom tegn på svakere global etterspørsel begrenset oppgangen .
• Aksjer (f.eks. DAX) viste en konsentrert oppgang drevet av tungvektssektorer som absorberte obligasjonssalget uten en bred risiko-av-bevegelse .
• Amerikanske statsobligasjoner snudde også den første nedgangen og steg i takt med europeiske renter ettersom inflasjonsrisiko-narrativet dominerte på tvers av markedene .
• Korte europeiske renter nådde eller holdt seg nær flerårige høyder, noe som gjenspeiler markedets overbevisning om at rentekutt er langt unna selv etter den forventede siste økningen .

Oppsummering

Obligasjonssalget 14. august er et lærebokeksempel på hvordan et geopolitisk tilbudssjokk i energimarkedene kan overføres gjennom inflasjonsforventninger til prising av pengepolitikk. Med Hormuzstredet-konflikten uløst, ser ECB ut til å levere det mange forventer blir den siste renteøkningen i syklusen i september. Om dette viser seg å være toppunktet, avhenger av om konflikten eskalerer eller de-eskalerer – et spørsmål som obligasjonsmarkedene vil følge nøye.

De viktigste driverne bak renteoppgangen

1. Konflikten mellom USA og Iran og Hormuzstredet

Forhandlingene om å gjenåpne Hormuzstredet hadde ikke gjort noen synlig fremgang, noe som holdt oljeprisen høy og næret inflasjonsusikkerheten . USA hadde uttalt at de kunne opprettholde en marineblokade av Iran på ubestemt tid, mens Teheran sa at de ikke ville tillate at stredet ble gjenåpnet før deres krav var oppfylt . Investorer fryktet at vedvarende høye energikostnader ville tvinge ECB til å fortsette innstrammingen .

2. Forventninger om ECB-renteheving

Utsiktene til ytterligere pengepolitiske innstramminger var den viktigste kanalen for at geopolitisk risiko ble overført til obligasjonsmarkedene:

• ECB holdt renten uendret på sitt møte 23. juli, men holdt døren åpen for flere økninger, og sjef Christine Lagarde advarte om at hele effekten av energisjokket ennå ikke var merket .
• Innen 13. august viste en Reuters-undersøkelse at 83 prosent av 69 økonomer forventet en siste renteøkning på 25 basispunkter på septembermøtet – noe som ville gjøre denne innstrammingssyklusen til den korteste siden 2011 .
• Pengemarkedene i eurosonen priset 14. august inn omtrent 79 prosent sannsynlighet for en renteøkning neste måned, ifølge swap-prising . Andre datakilder viste sannsynligheter fra 79 prosent til 91 prosent avhengig av instrument .

3. Bekreftelse av sterk BNP-vekst i andre kvartal

Eurostats andre anslag for BNP i andre kvartal, som kom 14. august, bekreftet en ekspansjon på 0,4 prosent kvartal-over-kvartal – det dobbelte av den opprinnelige konsensusen på 0,2 prosent . Sterkere vekst reduserte argumentene for en tidlig pause i ECBs innstramming og bidro til å presse obligasjonsprisene ned .

4. Press fra statsobligasjonsutstedelse

Store utstedelser av statsobligasjoner fra sentrale eurosoneland (Frankrike, Italia, Spania) økte tilbudsoverskuddet, og rentene steg delvis for å tiltrekke seg kjøpere i et usikkert geopolitisk miljø .

5. Globale datamotstrømninger

Detaljomsetningen i USA for juli kom svakere ut enn ventet, noe som førte til et kortvarig fall i amerikanske statsrenter. Effekten på europeiske obligasjoner var imidlertid kortvarig, ettersom Hormuz-risikoen og ECBs renteforventninger igjen tok over .

Bredere markedspåvirkning

Obligasjonssalget utløste ikke en bred risiko-av-bevegelse på tvers av aktivaklasser:

• Oljeprisen holdt seg relativt lav til tross for den geopolitiske risikoen, ettersom tegn på svakere global etterspørsel begrenset oppgangen .
• Aksjer (f.eks. DAX) viste en konsentrert oppgang drevet av tungvektssektorer som absorberte obligasjonssalget uten en bred risiko-av-bevegelse .
• Amerikanske statsobligasjoner snudde også den første nedgangen og steg i takt med europeiske renter ettersom inflasjonsrisiko-narrativet dominerte på tvers av markedene .
• Korte europeiske renter nådde eller holdt seg nær flerårige høyder, noe som gjenspeiler markedets overbevisning om at rentekutt er langt unna selv etter den forventede siste økningen .

Oppsummering

Obligasjonssalget 14. august er et lærebokeksempel på hvordan et geopolitisk tilbudssjokk i energimarkedene kan overføres gjennom inflasjonsforventninger til prising av pengepolitikk. Med Hormuzstredet-konflikten uløst, ser ECB ut til å levere det mange forventer blir den siste renteøkningen i syklusen i september. Om dette viser seg å være toppunktet, avhenger av om konflikten eskalerer eller de-eskalerer – et spørsmål som obligasjonsmarkedene vil følge nøye.