Afrikas satsing på solcelleproduksjon: Beskjeden vekst, kinesisk dominans og et kritisk produksjonsgap

Likevel står Afrikas installerte solkapasitet – de panelene som faktisk er på tak og i marka – på bare 23,4 GW ifølge Africa Solar Industry Association (AFSIA), en brøkdel av hva kontinentet trenger . (AFSIAs eget anslag, som bruker kinesiske eksportdata, anslår kapasiteten til så mye som 63,9 GW, noe som gjenspeiler vanskeligheten med å spore installasjoner utenfor strømnettet .)

Gapet til kinesisk import er overveldende

Kinesisk panelimport overgår lokal produksjon med en enorm og voksende margin.

• I 2024 nådde kinesisk solcellepaneleksport til Afrika 11,36 GW, en økning på 43 prosent fra året før, med Sør-Afrika i tet med 3,81 GW og Marokko med 1,13 GW .
• I løpet av de 12 månedene frem til juni 2025 var importen på 15 GW – en økning på 60 prosent .
• I hele 2025 sendte Kina anslagsvis 18,8 GW til Afrika, en oppgang på 48 prosent fra 2024, ifølge Ember .
• Totalt, fra 2017 til midten av 2026, eksporterte Kina 58,1 GW solcellepaneler til kontinentet .

Afrikas totale innenlandske kapasitet for panelmontering (~2,3 GW på tvers av alle land) tilsvarer omtrent to måneder av dagens kinesiske import.

Det strukturelle problemet: Ingen kommersiell produksjon av solceller

Det mest kritiske gapet er at intet afrikansk land produserer solceller eller wafere i kommersiell skala . Eksisterende 'produksjonslinjer' – i Marokko, Sør-Afrika og Nigeria – er i hovedsak panelmonteringsoperasjoner som importerer kinesiske celler, rammer, glass og bakplater.

Dette innebærer:

• Afrika kaprer kun det laveste verdiøkende leddet i forsyningskjeden.
• Lokalt innhold i de monterte panelene forblir lavt.
• Kontinentet er sårbart for kinesisk prissetting, forsyningsavbrudd og endringer i handelspolitikk.
• Analytikere påpeker at kinesiskproduserte celler er så billige at selv kostnadsfordelen ved monteringssteget er svært liten .

Kinesisk energiinvestering: Fra lån til eksport

Kina er fortsatt den største utenlandske investoren i Afrikas kraftsektor sør for Sahara, med energisektorfinansiering på over 30 milliarder dollar i perioden 2010–2020 . Fra 2020 til 2024 leverte kinesiske investeringer over 32 GW ny kraftproduksjonskapasitet fordelt på 30 land – til en verdi av mer enn 33 milliarder dollar . Solkraft alene utgjorde 57 prosent av kinesiske investeringer i fornybar energi i Afrika fra 2010 til 2021 .

Men modellen er i endring. Kinesisk energiutlån har avtatt kraftig – bare ett energilån ble bekreftet i 2024 (et overføringsprosjekt i Angola) – ettersom Beijing dreier mot eksportdrevet utstyrstilførsel heller enn prosjektfinansiering .

Sør-Afrikas satsing: Eskom Green og 32 GW-målet

Sør-Afrika posisjonerer seg som den fremste kandidaten for storskala lokal solcelleproduksjon og som en betydelig destinasjon for investeringer i ren energi.

I juni 2026 lanserte Eskom Eskom Green, et heleid fornybardatterselskap som fikk godkjenning til å hente egen finansiering og inngå offentlig-private partnerskap . Datterselskapet har som mål å oppnå 32 GW fornybar kapasitet innen 2040, inkludert sol, vind og batterilagring, med en innledende fase på 5,6 GW karbonfri produksjon . Det fikk endelig PFMA-regulatorisk godkjenning i juli 2026 .

Analytikere forventer imidlertid at denne porteføljen vil skape langt større etterspørsel etter kinesisk solutstyr enn etter lokal produksjon, ettersom innenlandsk produksjon ikke kan skalere i nærheten av det tempoet .

Utsikter: Kinas dominans vil vedvare uten store politiske endringer

Bransjeanalytikere er bredt enige om at kinesisk dominans i det afrikanske solcellemarkedet vil vedvare i overskuelig fremtid, med mindre det innføres betydelige tollsatser, subsidier eller gjennombrudd i oppstrøms produksjon .

• Kina produserte 80 prosent av verdens solcellepaneler i 2024, og den enorme overkapasiteten gjør at panelprisene fortsetter å falle .
• Kinesisk paneleksport til Afrika vokser raskere enn lokal kapasitet – forholdet mellom import og lokal produksjon har økt, ikke minsket.
• Selv om alle planlagte afrikanske fabrikker i GW-skala kommer i drift, vil de fortsatt kun dekke en brøkdel av forventet etterspørsel, og deres avhengighet av kinesiske celler og wafere vil bestå .

Hovedkonklusjon: Afrikas satsing på innenlandsk solcelleproduksjon er reell og øker i tempo, men den starter fra et svært lite nivå, er begrenset til lavverdig panelmontering, og blir overgått av den voldsomme veksten i kinesisk import. Uten storskala celleproduksjon, en beskyttende handelspolitikk eller varige subsidier, forventes kinesisk dominans i den afrikanske solcelleverdikjeden å fortsette gjennom dette tiåret og sannsynligvis inn i 2030-årene .