«Skattekisten» er en såkalt kometær globule – en isolert, tett sky av gass og støv med et mørkt hode og en langstrakt hale som i dette tilfellet minner om en åpen skattekiste . Den blir formet av den intense ultrafiolette strålingen fra nærliggende massive stjerner.

Inne i kisten: En ung stjernehop

JWSTs NIRCam (nær-infrarødt kamera) har sett gjennom støvet og avslørt hva som skjuler seg inni. Funnene er oppsiktsvekkende :

• Antall stjerner: Omtrent 70 stjerner totalt.
• Alder: Hopen er omtrent 1,3 millioner år gammel (tidligere estimater anslo den til bare 100 000 år).
• Mest massive stjerne: En sjelden O-type stjerne med en masse omtrent 19 ganger solens. O-type stjerner er de mest massive, heteste og mest lyssterke hovedseriestjernene som er kjent.
• Sirkumstellare skiver: Mange av stjernene er fortsatt innhyllet i sine støvete fødselskyer og omgitt av sirkumstellare skiver – råmaterialet for planetdannelse. Stjernehopen er fremdeles dypt begravd i støvet i globulen .

Formet av et kosmisk monster: Rollen til Eta Carinae

«Skattekistens» særegne form er ikke tilfeldig. Kun 39 lysår mot nordvest (målt på himmelhvelvingen) ligger stjernesystemet Eta Carinae . Hovedstjernen er omtrent 100 ganger så massiv som solen og skinner med en lysstyrke som er omtrent 5 millioner ganger større. Sammen med den nærliggende hopen Trumpler 16 bombarderer Eta Carinae skattekisten med intens ultrafiolett stråling .

Denne strålingen er et tveegget sverd. Den eroderer globulen og former dens kisteaktige utseende, men den truer også med å strippe bort de sirkumstellare skivene, noe som kan begrense planetdannelsen før prosessen er fullført .

Vitenskapen bak bildet

Observasjonene ble utført som en del av JWSTs observasjonsprogram #5408, ledet av hovedetterforsker M. Reiter . Programmet er dedikert til å studere hvordan unge stjerner i Carinatåken samler gass fra omgivelsene og sender den ut igjen gjennom kraftige utstrømninger . Bildet ble offentliggjort 6. august 2026, og krediteringen går til ESA/Webb, NASA & CSA og M. Reiter .

Utover skattekisten: Et mindretall av galakser reioniserte universet

Mens Webb kikket inn i Carinatåken, var et annet team av astronomer i gang med å bruke dataene til å løse et enda større puslespill: kosmisk reionisering. Dette var universets siste store faseovergang, da tåken av nøytralt hydrogen som gjennomsyret det tidlige kosmos, ble ryddet bort av ioniserende stråling, slik at lyset kunne bevege seg fritt.

En studie som ble lagt ut på arXiv 24. juli 2026 (arXiv:2607.22834), ledet av Emma Giovinazzo ved Universitetet i Genève, analyserte JWST/NIRSpec-spektre fra 1 428 galakser ved rødforskyvning z = 5 til 10 (omtrent 500 millioner til 1 milliard år etter Big Bang) .

Hovedfunn om reionisering

• Bare ~20 % av galaksene er «sterke lekkere»: Definisjonen er en andel av ioniserende (Lyman-kontinuum) fotoner som slipper ut, på over 10 % .
• Disse sterke lekkerne stod for ~87 % av de ioniserende fotonene som slapp ut i det intergalaktiske mediet – nok til å drive nesten hele den kosmiske reioniseringen alene .
• Reioniseringens slutt: Studien sporer utviklingen av den nøytrale hydrogenandelen og finner at den kosmiske reioniseringen i hovedsak var fullført omkring rødforskyvning 6–8, i tråd med tidligere begrensninger fra den kosmiske mikrobølgebakgrunnen og kvasar-absorpsjonslinjer .

Hvorfor dette er viktig

Dette funnet flytter fokus fra den gjennomsnittlige galaksepopulasjonen til de spesifikke, sjeldne galaksene som er svært effektive til å lekke ultrafiolett stråling. Det innebærer at det å forstå reionisering krever at man finner og studerer disse avvikerne, i stedet for å stole på gjennomsnittsegenskapene til hele galaksepopulasjonen .

«Skattekisten» er en såkalt kometær globule – en isolert, tett sky av gass og støv med et mørkt hode og en langstrakt hale som i dette tilfellet minner om en åpen skattekiste . Den blir formet av den intense ultrafiolette strålingen fra nærliggende massive stjerner.

Inne i kisten: En ung stjernehop

JWSTs NIRCam (nær-infrarødt kamera) har sett gjennom støvet og avslørt hva som skjuler seg inni. Funnene er oppsiktsvekkende :

• Antall stjerner: Omtrent 70 stjerner totalt.
• Alder: Hopen er omtrent 1,3 millioner år gammel (tidligere estimater anslo den til bare 100 000 år).
• Mest massive stjerne: En sjelden O-type stjerne med en masse omtrent 19 ganger solens. O-type stjerner er de mest massive, heteste og mest lyssterke hovedseriestjernene som er kjent.
• Sirkumstellare skiver: Mange av stjernene er fortsatt innhyllet i sine støvete fødselskyer og omgitt av sirkumstellare skiver – råmaterialet for planetdannelse. Stjernehopen er fremdeles dypt begravd i støvet i globulen .

Formet av et kosmisk monster: Rollen til Eta Carinae

«Skattekistens» særegne form er ikke tilfeldig. Kun 39 lysår mot nordvest (målt på himmelhvelvingen) ligger stjernesystemet Eta Carinae . Hovedstjernen er omtrent 100 ganger så massiv som solen og skinner med en lysstyrke som er omtrent 5 millioner ganger større. Sammen med den nærliggende hopen Trumpler 16 bombarderer Eta Carinae skattekisten med intens ultrafiolett stråling .

Denne strålingen er et tveegget sverd. Den eroderer globulen og former dens kisteaktige utseende, men den truer også med å strippe bort de sirkumstellare skivene, noe som kan begrense planetdannelsen før prosessen er fullført .

Vitenskapen bak bildet

Observasjonene ble utført som en del av JWSTs observasjonsprogram #5408, ledet av hovedetterforsker M. Reiter . Programmet er dedikert til å studere hvordan unge stjerner i Carinatåken samler gass fra omgivelsene og sender den ut igjen gjennom kraftige utstrømninger . Bildet ble offentliggjort 6. august 2026, og krediteringen går til ESA/Webb, NASA & CSA og M. Reiter .

Utover skattekisten: Et mindretall av galakser reioniserte universet

Mens Webb kikket inn i Carinatåken, var et annet team av astronomer i gang med å bruke dataene til å løse et enda større puslespill: kosmisk reionisering. Dette var universets siste store faseovergang, da tåken av nøytralt hydrogen som gjennomsyret det tidlige kosmos, ble ryddet bort av ioniserende stråling, slik at lyset kunne bevege seg fritt.

En studie som ble lagt ut på arXiv 24. juli 2026 (arXiv:2607.22834), ledet av Emma Giovinazzo ved Universitetet i Genève, analyserte JWST/NIRSpec-spektre fra 1 428 galakser ved rødforskyvning z = 5 til 10 (omtrent 500 millioner til 1 milliard år etter Big Bang) .

Hovedfunn om reionisering

• Bare ~20 % av galaksene er «sterke lekkere»: Definisjonen er en andel av ioniserende (Lyman-kontinuum) fotoner som slipper ut, på over 10 % .
• Disse sterke lekkerne stod for ~87 % av de ioniserende fotonene som slapp ut i det intergalaktiske mediet – nok til å drive nesten hele den kosmiske reioniseringen alene .
• Reioniseringens slutt: Studien sporer utviklingen av den nøytrale hydrogenandelen og finner at den kosmiske reioniseringen i hovedsak var fullført omkring rødforskyvning 6–8, i tråd med tidligere begrensninger fra den kosmiske mikrobølgebakgrunnen og kvasar-absorpsjonslinjer .

Hvorfor dette er viktig

Dette funnet flytter fokus fra den gjennomsnittlige galaksepopulasjonen til de spesifikke, sjeldne galaksene som er svært effektive til å lekke ultrafiolett stråling. Det innebærer at det å forstå reionisering krever at man finner og studerer disse avvikerne, i stedet for å stole på gjennomsnittsegenskapene til hele galaksepopulasjonen .