Møtet var en del av en bredere bakkanal-innsats fra E3-nasjonene (Storbritannia, Frankrike og Tyskland), med Sveits som vertsland. Den sveitsiske regjeringen stilte lokaler og sine gode tjenester til rådighet . Møtet beskrives som et uoffisielt «track two»-diplomati – en sondering, ikke en forhandling om en endelig avtale . Både Ederer og Vimont sitter i styret for den sveitsiske organisasjonen Centre for Humanitarian Dialogue, som arbeider med konfliktløsning .
Gruppen diskuterte mulige rammeverk og forutsetninger som på sikt kunne føre til formelle fredsforhandlinger, herunder potensielle territorielle og sikkerhetspolitiske ordninger .
Et separat hemmelig møte fant sted i Baku i Aserbajdsjan mellom 12. og 14. juli 2026. Deltakerne var tidligere tyske og russiske topptjenestemenn .
Tysk side:
Russisk side:
Aserbajdsjans president Ilham Aliyev bekreftet offentlig møtet under en felles pressekonferanse med den tyske forbundskansleren Friedrich Merz i Berlin 21. juli 2026 . Aliyev uttalte at Aserbajdsjan først fikk kjennskap til møtet gjennom medieoppslag, og at landet ikke var blitt varslet på forhånd: «Vårt territorium ble brukt til et slikt møte uten vår viten» . Han viste til flydata som bevis for at møtet hadde funnet sted .
Forbundskansler Merz avviste at hans regjering var involvert, og understreket at samtalene var uoffisielle og ikke statlig sanksjonerte .
Ukrainas utenriksdepartement talsperson Heorhii Tykhyi avfeide Baku-møtet som «like hemmelig som det er irrelevant», og sa at betydningen for den virkelige fredsprosessen er «tilnærmet null» . Den ukrainske siden hadde ikke autorisert noen deltakere, og Ukraina var ikke representert på noen av møtene .
Fortløpende bakkanal-aktivitet: Begge møtene viser at europeiske makter fortsatt søker indirekte kontakt med Moskva, til tross for fraværet av formelle forhandlinger. Man prøver å sondere terrenget for potensielle våpenhvilevilkår .
Ulike spor: Den bredere E3+Russland-rammen i Wien står i kontrast til det smalere tysk-russiske sporet i Baku, noe som tyder på at enkelte diskusjoner foregår uten full alliert koordinering .
Begrenset omfang: Alle deltakerne var tidligere tjenestemenn uten regjeringsmandat. Disse sonderingene har ingen bindende kraft, men fungerer som kanaler for å teste signaler – en vanlig forløper til eventuelle offisielle forhandlinger dersom forholdene ligger til rette for det .
Usikkerhet råder: Den russiske sidens konkrete forslag og graden av Kremls autorisasjon for den ikke navngitte russiske deltakeren er fortsatt uklar. Kreml har ikke kommentert det omtalte Wien-møtet .
Møtene i Wien og Baku avslører at bakkanal-diplomatiet mellom tidligere europeiske og russiske tjenestemenn er i live, selv om de formelle fredsforhandlingene er frosne. Men uten ukrainsk deltakelse eller offisielle regjeringsmandater er det lite sannsynlig at disse sonderingene på egen hånd vil føre til noe gjennombrudd.
Møtet var en del av en bredere bakkanal-innsats fra E3-nasjonene (Storbritannia, Frankrike og Tyskland), med Sveits som vertsland. Den sveitsiske regjeringen stilte lokaler og sine gode tjenester til rådighet . Møtet beskrives som et uoffisielt «track two»-diplomati – en sondering, ikke en forhandling om en endelig avtale . Både Ederer og Vimont sitter i styret for den sveitsiske organisasjonen Centre for Humanitarian Dialogue, som arbeider med konfliktløsning .
Gruppen diskuterte mulige rammeverk og forutsetninger som på sikt kunne føre til formelle fredsforhandlinger, herunder potensielle territorielle og sikkerhetspolitiske ordninger .
Et separat hemmelig møte fant sted i Baku i Aserbajdsjan mellom 12. og 14. juli 2026. Deltakerne var tidligere tyske og russiske topptjenestemenn .
Tysk side:
Russisk side:
Aserbajdsjans president Ilham Aliyev bekreftet offentlig møtet under en felles pressekonferanse med den tyske forbundskansleren Friedrich Merz i Berlin 21. juli 2026 . Aliyev uttalte at Aserbajdsjan først fikk kjennskap til møtet gjennom medieoppslag, og at landet ikke var blitt varslet på forhånd: «Vårt territorium ble brukt til et slikt møte uten vår viten» . Han viste til flydata som bevis for at møtet hadde funnet sted .
Forbundskansler Merz avviste at hans regjering var involvert, og understreket at samtalene var uoffisielle og ikke statlig sanksjonerte .
Ukrainas utenriksdepartement talsperson Heorhii Tykhyi avfeide Baku-møtet som «like hemmelig som det er irrelevant», og sa at betydningen for den virkelige fredsprosessen er «tilnærmet null» . Den ukrainske siden hadde ikke autorisert noen deltakere, og Ukraina var ikke representert på noen av møtene .
Fortløpende bakkanal-aktivitet: Begge møtene viser at europeiske makter fortsatt søker indirekte kontakt med Moskva, til tross for fraværet av formelle forhandlinger. Man prøver å sondere terrenget for potensielle våpenhvilevilkår .
Ulike spor: Den bredere E3+Russland-rammen i Wien står i kontrast til det smalere tysk-russiske sporet i Baku, noe som tyder på at enkelte diskusjoner foregår uten full alliert koordinering .
Begrenset omfang: Alle deltakerne var tidligere tjenestemenn uten regjeringsmandat. Disse sonderingene har ingen bindende kraft, men fungerer som kanaler for å teste signaler – en vanlig forløper til eventuelle offisielle forhandlinger dersom forholdene ligger til rette for det .
Usikkerhet råder: Den russiske sidens konkrete forslag og graden av Kremls autorisasjon for den ikke navngitte russiske deltakeren er fortsatt uklar. Kreml har ikke kommentert det omtalte Wien-møtet .
Møtene i Wien og Baku avslører at bakkanal-diplomatiet mellom tidligere europeiske og russiske tjenestemenn er i live, selv om de formelle fredsforhandlingene er frosne. Men uten ukrainsk deltakelse eller offisielle regjeringsmandater er det lite sannsynlig at disse sonderingene på egen hånd vil føre til noe gjennombrudd.