Handelstall omtalt av South China Morning Post og støttet av flere institusjonelle analyser viser en tydelig endring fra 2017 til 2023:
McKinsey Global Institute beskriver den samme utviklingen: Kina eksporterer flere produksjonsinnsatsvarer og kapitalvarer, mens eksporten av ferdigprodukter har gått ned . En analyse fra den amerikanske sentralbanken Federal Reserve peker også på at den kinesiske eksportveksten i økende grad er konsentrert oppstrøms i verdikjedene og i høyteknologiske sektorer .
Utviklingen er særlig tydelig i Asia-Stillehavsregionen. Ifølge Det internasjonale pengefondet, IMF, er mer enn 60 prosent av Kinas eksport til regionen mellomprodukter. Det understreker Kinas rolle som leverandør til regionale produksjonsnettverk – ikke bare som selger av ferdige varer .
Argumentet om at Kina «mater» industriutvikling i det globale sør, bygger først og fremst på tre mekanismer.
Utviklingsland kan importere kinesiske deler og komponenter, sette dem sammen lokalt og tilføre egen arbeidskraft og lokale innsatsvarer før produktene eventuelt eksporteres videre. På den måten kan kinesisk import bli et ledd i en lokal produksjonskjede, ikke bare et alternativ til lokal produksjon.
En studie fra Verdensbanken fant at én enhets økning i eksponeringen for kinesiskimporterte mellomprodukter var knyttet til en 19,7 prosent økning i sysselsettingen i industrien i importerende land. For import av ferdigvarer fant studien ingen målbar sysselsettingseffekt .
Etiopia illustrerer mekanismen. Der besto 78,5 prosent av den samlede importen fra Kina av mellomprodukter. En enhets økning i eksponeringen for kinesiske mellomprodukter var i analysen knyttet til en 9 prosent økning i industrisysselsettingen .
Industrialisering krever maskiner, produksjonslinjer og annet kapitalutstyr. Når kinesiske produsenter tilbyr slikt utstyr til lavere priser, kan det redusere kostnadene ved å starte eller utvide fabrikker i utviklingsland.
Eksporten av kapitalvarer fra Kina økte med 32 prosent mellom 2021 og 2024, mens eksporten av forbruksvarer stort sett sto stille . USAs internasjonale handelskommisjon, USITC, har samtidig vist at mellomprodukter over tid har blitt den største kategorien i Kinas vareeksport, og at Kina nå er blant verdens største kilder til komplekse mellomprodukter .
Et land trenger ikke produsere alle delene selv for å bli en del av en global verdikjede. Det kan begynne med montering eller enkelte produksjonstrinn og gradvis bevege seg mot mer avanserte oppgaver.
USITC fremhever Kinas stadig tettere integrasjon i regionale produksjonsnettverk og landets rolle som leverandør av komplekse mellomprodukter . Verdensbanken peker på at Kina i økende grad eksporterer mellomprodukter til lavlønnsland i nærområdet, noe som kan hjelpe disse landene inn i globale verdikjeder .
IMF registrerte dessuten en kraftig økning i handelen med mellomprodukter mellom økonomier i Asia-Stillehavsregionen rundt 2017. Veksten var drevet av at flere land ble tettere knyttet til Kina .
At Kina leverer innsatsvarer som hjelper enkelte land, betyr ikke at utviklingen er en vinn-vinn-situasjon for alle.
US–China Economic and Security Review Commission peker på at Kina har redusert importen av industrivarer fra fremvoksende økonomier som Malaysia og Thailand etter hvert som landet selv produserer flere komponenter. Dermed får disse landene færre muligheter til å levere til det kinesiske markedet. Samtidig økte Kinas samlede overskudd i industrivarehandelen med 870 milliarder dollar mellom 2019 og 2024 .
Rhodium Group advarer også om at kinesisk eksport av innsatsvarer kan gi fordeler på kort sikt, men samtidig skape nye sårbarheter. Jo mer av verdens produksjon som blir avhengig av kinesiske mellomprodukter, desto større blir Kinas markedsmakt .
Tallene peker på en reell endring: Andelen mellomprodukter i Kinas eksport økte fra 42 til 46 prosent mellom 2017 og 2023, mens andelen forbruksvarer falt fra 36 til 33 prosent . Det støtter synet på at Kina i økende grad leverer innsatsene andre land trenger for å industrialisere seg, fremfor bare å oversvømme markedene deres med billige ferdigvarer.
Effekten er tydeligst i Asia-Stillehavsregionen og i land som allerede er integrert i Kina-sentrerte forsyningskjeder. Men utviklingen er ikke universelt positiv. Noen utviklingsland får billigere maskiner og flere muligheter til lokal produksjon, mens andre mister markedsandeler når Kina selv beveger seg oppover i verdikjedene.
Det mest presise bildet er derfor ikke at Kina enten bygger opp eller knuser utviklingslandenes industri. Landets eksportmaskin gjør begge deler – avhengig av hvilket trinn i produksjonen et land befinner seg på.