Romskrot faller til jorden hver uke – men ingen vet hvem som skal betale

Beboere fortalte at smellet var «høyere enn et tordenskrall». John Mukunuu, som bor i området, sa at folk trodde «dette er verdens undergang» . Ingen ble skadet, og det ble ikke meldt om store materielle ødeleggelser. Men et forskerteam påpekte at et nedslag av samme størrelse i et tett befolket område som Nairobi kunne fått alvorlige følger .

Nedslaget ble dessuten registrert av en seismograf rundt 80 kilometer unna – tilsynelatende første kjente gang et treff av romskrot er registrert på denne måten .

Problemet vokser i takt med oppskytningene

Mukuku ble først omtalt som en «isolert hendelse» av kenyanske myndigheter. En undersøkelse fra The New York Times tegner et langt bredere bilde: Store deler av raketter og satellitter faller nå tilbake til jorden med en hastighet på omtrent én gang i uken .

Omfanget illustreres av flere tall:

• Det finnes anslagsvis 140 millioner biter romskrot større enn én millimeter i bane rundt jorden .
• Så mange som fire Starlink-satellitter kan falle ut av bane hver dag, ifølge enkelte anslag. Andre vurderinger peker på én til to daglig, med mulighet for opptil fem per dag dersom nettverket fortsetter å vokse .
• US Space Force utstedte nær 820 varsler om gjeninntreden det siste året, opp fra rundt 110 for ti år siden. I samme periode er antallet globale oppskytninger omtrent firedoblet .
• Rundt 20 000 objekter overvåkes i lav jordbane. Omtrent 12 000 er operative satellitter, hvorav rundt 8 500 tilhører Starlink .
• Nesten halvparten av de sporede objektene – 47 prosent – er ukontrollerbart skrot uten et aktivt formål .

Det meste brenner opp i atmosfæren eller ender i havet. Men når antallet oppskytninger øker kraftig, blir også det som tidligere var sjeldent, mer regelmessig .

Nesten umulig å vite hvor det treffer

Det er vanskelig å varsle presist om hvor romskrot vil lande. Luftmotstand, værforhold, atmosfærens tetthet og objektets retning og rotasjon påvirker banen. Ofte er det først få minutter før nedslaget mulig å snevre inn området – og da kan varslingen være både for vag og for sen til at lokalsamfunn rekker å gjøre noe .

Det betyr at et varsel ikke nødvendigvis hjelper dem som befinner seg på bakken. Et objekt kan være sporet, uten at noen samtidig vet hvilket hus, hvilken åker eller hvilken vei som ligger i faresonen.

Et internasjonalt lovverk fra en annen tid

Det juridiske spørsmålet er like krevende som det tekniske: Hvem har ansvaret når romskrot treffer bakken – og hvem betaler for skadene?

Konvensjonen om ansvar for skade forårsaket av romobjekter fra 1972 legger i utgangspunktet ansvaret på staten som står bak oppskytningen. Men regelverket ble utformet i en tid da oppskytninger var sjeldne og i hovedsak statlige. Det tar ikke fullt høyde for dagens enorme mengder satellitter, hyppige kommersielle oppskytninger og selskaper som SpaceX .

Det mest talende er at ingen land hittil har lykkes med å kreve inn erstatning for et nedslag av romskrot . Beviskravene er høye, og land med færre ressurser kan ha begrenset tilgang til overvåking, juridisk ekspertise og internasjonale prosesser .

Mukuku-hendelsen endte uten erstatning og uten en formell erkjennelse av hvem som hadde ansvaret . Ringen er fortsatt i Kenya Space Agencys varetekt, mens spørsmålet om hvor den kom fra, og hvem som eventuelt skal betale, står ubesvart.

Risikoen er global – men byrdene er skjevt fordelt

Romskrot kan i prinsippet falle ned hvor som helst. Fragmenter fra en SpaceX-satellitt har truffet et hus i Florida, en kinesisk satellitt gikk i stykker over Kanariøyene, og metallkuler fra verdensrommet har skylt opp på strender i Australia .

Likevel er risikoen ikke likt fordelt. Lokalsamfunn i utviklingsland kan ha svakere mulighet til å følge varsler, dokumentere skader og kreve ansvar fra land eller selskaper med langt større økonomiske og politiske ressurser .

USAs luftfartsmyndighet FAA anslår at fallende romskrot innen 2035 kan gi en forventet risiko på 0,6 dødsfall eller alvorlige personskader per år. Det er første gang amerikanske føderale modeller har knyttet en slik risikoberegning til kommersielle satellitter .

En mulig løsning som er foreslått i juridiske analyser, er en internasjonal ordning der land med satellitter betaler en årlig avgift basert på satellittenes samlede vekt. Pengene kan gå til et fond som gir erstatning til rammede, uten at de først må bevise hvem som har gjort feil . Forskere har samtidig konkludert med at dagens ansvarsregler er for lite fleksible til å fordele ansvar for opprydding i rommet .

Kan klimaendringer gjøre problemet større?

Problemet kan også bli vanskeligere å håndtere i bane rundt jorden. En studie fra MIT-forskere fant at høye nivåer av klimagassutslipp påvirker atmosfæren på en måte som svekker den naturlige «rengjøringskraften» som vanligvis trekker satellitter og annet materiale ned igjen. Det kan føre til at mer skrot blir værende i bane .

For Mukuku-beboerne er dette ikke lenger et fjernt spørsmål om romfart. En halv tonn tung metallring falt allerede ned fra himmelen. Neste gang kan spørsmålet bli mer presist – og langt vanskeligere å svare på: Hvem sendte den opp, hvem eier restene, og hvem betaler når de treffer bakken?