Utviklingen skyldes både økende kinesisk eksport til Tyskland og fallende tysk eksport den andre veien. Tyske selskaper møter samtidig hardere konkurranse på det kinesiske markedet og i tredjeland, særlig innen biler, maskiner og annen industriproduksjon.
Den 13. november 2025 vedtok den tyske Forbundsdagen å opprette en kommisjon for å granske «sikkerhetsrelevante økonomiske forbindelser mellom Tyskland og Kina» . Forslaget kom fra regjeringspartiene CDU/CSU og SPD. AfD stemte for, mens De grønne og Die Linke avsto .
Kommisjonen består av 13 eksperter og skal blant annet undersøke:
Med representanter fra næringslivet, fagbevegelsen, forskningsmiljøer og andre fagmiljøer skal kommisjonen komme med konkrete anbefalinger til parlamentet og regjeringen . Tiltaket markerer dermed et skifte fra den bredt formulerte Kina-strategien fra 2023 til mer konkret politisk oppfølging .
Den tyske gjennomgangen retter seg mot sektorer der økonomisk avhengighet kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser. Analysen fra MERICS og Hinrich Foundation peker særlig på tre utviklingstrekk :
Den europeiske sentralbanken har også påpekt at kinesisk eksport i økende grad utfordrer europeiske produsenter i sektorer med høy verdiskaping, blant annet kjøretøy og spesialiserte maskiner .
Frankrikes høykommissariat for strategi og planlegging advarte i en rapport 9. februar 2026 om at den kinesiske industriutviklingen fungerer som en «damptrommel» mot europeisk industri . Presset gjelder ikke lenger bare tekstiler og andre lavkostvarer, men også bilindustrien, batterier, industrimaskiner, kjemikalier og elektronikk.
Rapporten anslår at opptil 55 prosent av EUs industriproduksjon kan bli utsatt for kinesisk konkurranse i hjemmemarkedet på mellomlang sikt dersom utviklingen fortsetter. Andelen anslås til rundt 70 prosent i Tyskland og 60 prosent i Italia .
Det franske organet skisserte to svært omfattende mottiltak: en generell toll på 30 prosent på kinesisk import til EU, eller en koordinert svekkelse av euroen på 20–30 prosent mot renminbien . Rapporten hevder også at kinesiske produsenter i enkelte sammenhenger produserer rundt fire ganger raskere og til en fjerdedel av kostnaden sammenlignet med europeiske konkurrenter .
Presset kommer også fra Italias høyteknologiske maskinverktøysektor. Den italienske bransjeorganisasjonen UCIMU ba 27. juli 2026 EU om å styrke handelsvernet mot kinesiske produsenter .
Ifølge organisasjonen har kinesisk eksport av metallbearbeidende maskiner økt kraftig, samtidig som Italias andel av verdensmarkedet og salget til Kina har falt . UCIMU advarer om at Europas posisjon i en strategisk og høyverdig industrisektor kan svekkes ytterligere uten sterkere EU-tiltak.
Frankrike, Italia og Spania hadde allerede 26. mai bedt EU om å gjøre reformen av handelsvernet både strengere og raskere, særlig overfor svært billige kinesiske importvarer .
Brussel har begynt å innføre konkrete tiltak. Fra 1. juli 2026 ble EUs toll på stålimport doblet til 50 prosent, samtidig som tollfrie importkvoter ble halvert. EU innførte også et gebyr på 3 euro for hver småpakke som kommer inn i unionen, noe som særlig rammer plattformer som Shein og Temu .
Samtidig diskuterer EU-kommisjonen en bredere dreining i nærings- og handelspolitikken. Målet er å beskytte europeisk industri uten å utløse en fullskala handelskonflikt med Kina .
Kina avviser på sin side anklagene om at landet produserer for mye og dumper overskudd på utenlandske markeder. Beijing har særlig avvist påstander om overkapasitet innen elbiler, stål og grønn teknologi.
Den kinesiske regjeringen har argumentert for at eksportveksten skyldes etterspørsel, innovasjon og konkurransefortrinn – ikke statlig styrt overproduksjon. Dette synet står i direkte konflikt med europeiske vurderinger av subsidier, prispress og ubalanser i handelen.
Tyskland beveger seg dermed fra en politikk som i stor grad bygget på handel og gjensidig avhengighet, mot en strategi der økonomisk sikkerhet står langt sterkere. Rekordunderskuddet, råvareavhengigheten og den raskt skjerpede konkurransen har gjort Kina-forholdet til et spørsmål for både næringspolitikk og nasjonal sikkerhet.
For Berlin handler neste fase derfor om mer enn å redusere risiko. Det handler om å finne ut hvilke avhengigheter som kan bygges ned, hvilke forsyningslinjer som må sikres, og hvor mye EU er villig til å beskytte sin egen industrielle base.