Dronene fortsetter å fly – selv om USA og Iran har satt angrepene på pause

Hvem står bak?

Det er ikke offentlig bekreftet at én bestemt gruppe står bak alle angrepene. Men saudiske myndigheter har sagt at droner mot landets oljeanlegg ble skutt opp fra irakisk territorium, og anklaget Iran-støttede militser for å stå bak . Kurdistan-regionens antiterror-direktorat har på sin side gjentatte ganger knyttet angrepene til Iran-relaterte nettverk .

De aktuelle irakiske militsene opererer under paraplyen «Den islamske motstanden i Irak». Det overordnede bildet peker dermed mot en sammensatt kampanje fra Iran-tilknyttede aktører, selv om ansvaret for hvert enkelt angrep ikke er endelig fastslått.

Et regionalt mønster

Erbil-angrepene har ikke skjedd isolert. I løpet av juli har droner og missiler dukket opp over flere land samtidig.

Saudi-Arabia: Saudisk luftvern avverget 27. juli flere droner som skal ha vært rettet mot oljeanlegg i den østlige provinsen og mot Riyadh. Forsvarsdepartementet sa at de var skutt opp fra Irak . Også 18. og 24. juli ble droner avskåret .

Houthi-lederen Abdul Malik al-Houthi truet 16. juli med at saudiske oljeanlegg og andre kritiske installasjoner ville bli mål dersom Riyadh trappet opp sin involvering . 24. juli sa houthiene at de hadde angrepet to saudiske oljetankere i Rødehavet . 27. juli varslet gruppen ytterligere angrep mot saudisk energieksport .

Jordan: Det jordanske flyvåpenet skjøt ned en drone i ørkenen øst i landet 28. juli, nær grensene til Irak og Saudi-Arabia . Fire droner ble avskåret 18. juli , og 23.–24. juli sa Jordan at landet hadde skutt ned sju missiler og seks droner som var skutt opp fra Iran . Jordanske myndigheter har sagt at avskjæringene fant sted samtidig som det kom tegn til at USA og Iran kunne være i ferd med å stanse sine direkte angrep .

Israel: Det israelske forsvaret skjøt ned to droner nær grensen mot Jordan 27. juli. Opprinnelsen ble fortsatt undersøkt . Tidligere i juli skal israelske og jordanske styrker i fellesskap ha avskåret et iransk missil på vei mot den jordanske byen Aqaba .

Hvorfor pausen mellom USA og Iran er så sårbar

President Donald Trump satte 26. juli USAs 13 netter lange luftkampanje mot Iran på pause. USAs FN-ambassadør Mike Waltz beskrev pausen som et pusterom for diplomatiske samtaler . En høytstående iransk tjenesteperson sa til Reuters at Iran ville stanse sine egne angrep så lenge USA opprettholdt pausen .

Samtidig har Teheran offentlig avvist at landet ønsker å gjenoppta forhandlinger . Dermed beskriver Washington pausen som en mulig åpning for diplomati, mens Iran i større grad fremstiller den som en gjensidig stans i angrepene – uten at det nødvendigvis finnes en politisk prosess i bakgrunnen .

1. Stedfortredergruppene fortsetter

Selv om USA og Iran midlertidig har unngått å angripe hverandre direkte, har angrepene mot Erbil, saudiske oljeanlegg og luftrommet over Jordan og Israel fortsatt. Det viser at militsgrupper i Irak og houthiene i Jemen fortsatt opererer.

Det skaper en farlig kjedereaksjon. Et nytt angrep kan utløse amerikansk eller saudisk gjengjeldelse og dermed få hele pausen til å bryte sammen. Trump har allerede truet med «stor militær straff» mot Iran etter houthi-angrepene .

2. Det finnes ingen håndhevingsmekanisme

Pausen bygger ikke på en offentlig kjent våpenhvileavtale med verifikasjon, overvåking eller et system for å holde allierte væpnede grupper tilbake. Flere amerikanske medier har dessuten meldt om bekymring for at USAs lagre av ammunisjon og avskjæringsmissiler er i ferd med å krympe, og at dette kan ha vært en faktor i Trumps beslutning .

Det kan begrense USAs mulighet til å håndheve pausen militært – selv om Washington skulle ønske å gjøre det.

3. Diplomatiske spor går parallelt

Regionale ledere forsøker samtidig å holde liv i flere diplomatiske spor: forslag om våpenhvile, pakistansk megling og samtaler om avvæpning av Hizbollah . Men initiativene er sårbare når ikke alle aktører er med, og når drone- og missilangrep fortsetter.

Den egentlige testen

Angrepene i Erbil, Saudi-Arabia, Jordan og Israel er derfor mer enn en rekke enkeltstående hendelser. De er en test av om en amerikansk-iransk pause kan overleve når ingen av partene tilsynelatende vil – eller er i stand til – å kontrollere sine stedfortredergrupper.

Så lenge det ikke finnes en tydelig avtale, et system for kontroll og et politisk spor som begge sider støtter, er «pausen» først og fremst et midlertidig avbrekk. Dronene viser hvor raskt den kan bli undergravd.