Ankara-toppmøteerklæringen, vedtatt 8. juli 2026, inneholdt en spesifikk passasje om Iran i paragraf 5: «Allierte gjentar at Iran aldri må skaffe seg et atomvåpen, og oppfordrer Iran til å respektere fri ferdsel i Hormuzstredet fullt ut» . Teksten var ferdigforhandlet på ambassadørnivå før toppmøtet og representerte en samlet holdning fra alle 32 NATO-allierte .
Irans protest var ingen rutinemessig diplomatisk irettesettelse – den kom på et tidspunkt med maksimal spenning:
Irans protest fanget dermed et øyeblikk der begges forhandlingsposisjoner hadde stivnet, våpenhvileforsøkene hadde brutt sammen, og Hormuzstredet var blitt både et krisepunkt og et forhandlingskort.