Slik prøvde USA å isolere Iran under Khameneis begravelse – og hvorfor det mislyktes

I juli 2026 ble den drepte øverste lederen Ayatollah Ali Khamenei stedt til hvile i Iran. Han ble drept i et felles amerikansk-israelsk luftangrep 28. februar. Begravelsen ble en diplomatisk prøve: Kunne Iran fortsatt samle global respekt og oppslutning etter fire måneders krig og en skjør våpenhvile? USA, som fortsatt forhandlet med Teheran, forsøkte å sikre at svaret var nei. Her er hva USA gjorde, hvem som responderte, og hvordan begravelsen likevel gikk av stabelen.

Hvilket diplomatisk press la USA ut?

Ifølge en rapport fra Irans nyhetsbyrå Mehr News, som siterte en iransk kilde, satte USA i gang en «omfattende kampanje på høyeste nivå» i løpet av de fem dagene før begravelsen . Hovedmekanismen var et konfidensielt direktiv fra utenriksminister Marco Rubio.

• Rubios direktiv: 26. juni 2026 sendte Rubio et direktiv til alle amerikanske ambassader og diplomatiske stasjoner, der han påla dem å «bruke alle USAs kapasiteter» for å overtale vertsregjeringer til ikke å sende delegasjoner. Direktivet fastslo at oppmøte ville bli betraktet som «en uvennlig handling» med «negative konsekvenser for bilaterale forbindelser» med USA .
• Rekkevidde: Ordren beskrev hver eneste diplomatiske post som forpliktet til aktivt å lobbyere vertsregjeringer, og rammet inn deltakelse som en direkte utfordring mot Washington .
• Relatert diplomati: Samtidig var Rubio på en Golfturné (23.–25. juni 2026) for å selje Gulf-arabiske ledere på den fremvoksende USAs fredsplan med Iran. Selv om dette ikke var en direkte kampanje mot begravelsen, forsterket det USAs standpunkt om at normalisering med Iran på dette tidspunktet var uønsket .

Mehr News sin vurdering av kampanjen hevdet at minst 13 land, inkludert tre østeuropeiske land, ga etter for presset. Blant dem som likevel sendte delegasjoner, var det kun Pakistan som stilte med regjeringssjef .

Hvilke land møtte opp – og hvem uteble?

• Høyeste nivå: Pakistans statsminister Shehbaz Sharif var den eneste sittende regjeringssjefen som deltok .
• Russland: Sendte tidligere president Dmitrij Medvedev som spesialutsending [35, 38].
• Kina: Sendte en seniorparlamentariker på vegne av Xi Jinping .
• India, Afghanistan (Taliban), Tadsjikistan, Armenia, Irak, Cuba og mange andre sendte delegasjoner [18, 19, 22].
• Vesten: Ingen vestlige land deltok, men Iran selv utestengte dem – landet inviterte ikke europeiske land som hadde kritisert eller forsvart de USA-ledede angrepene [19, 23].

Iran hevdet selv at delegasjoner fra over 100 land var til stede, mens andre kilder snakket om 30–45 landsdelegasjoner [18, 26]. De enorme folkemengdene – titalls millioner sørgende – ble fremholdt som et tegn på indre støtte .

Hvordan gikk begravelsen likevel?

Til tross for USAs diplomatiske press, gikk den flerdagers statsbegravelsen som planlagt:

• Tid: Seremoniene startet i Teheran 4. juli 2026, med begravelse i Mashhad 9. juli [1, 5].
• Sikkerhet: Arrangementet ble sett på som et «høyt spill» – en sjanse for Israels og USAs militære mål, men Iran stolte på våpenhvileavtalen som holdt .
• Resultat: Fravær av verdens mektigste ledere ble bagatellisert av Iran, mens oppmøtet av titusenvis av utenlandske dignitærer og titalls millioner iranere ble fremstilt som en diplomatisk seier .

Kort oppsummert: USA drev en massiv diplomatisk kampanje mot deltakelse, men bare et lite antall land – primært Øst-Europa – endret holdning. Begravelsen gikk av stabelen med stort folkelig oppmøte og deltakelse fra nære allierte av Iran, mens vestlige land var fraværende, delvis fordi Iran selv ikke inviterte dem.