Uttalelsen viser hvor nervøse iranske hardlinere er for at forhandlerne skal gå lenger enn ledelsen har godkjent i jakten på en endelig avtale.

Hva Islamabad-memorandumet innebærer

Advarselen kom mindre enn to uker etter at USA og Iran 15. juni undertegnet et 14-punkts memorandum of understanding (MOU) – omtalt som Islamabad-memorandumet. Dokumentet etablerte en ramme for å stanse krigshandlingene og bruke 60 dager på å forhandle frem en mer omfattende avtale .

Våpenhvile og militære tiltak

• Militære operasjoner skulle stanses umiddelbart og permanent på alle fronter, også i Libanon .
• USA skulle umiddelbart oppheve den maritime blokaden av iranske havner .
• Begge sider forpliktet seg til å avstå fra bruk av eller trusler om makt .

En tidsfrist på 60 dager

• Partene fikk en 60-dagers diplomatisk fase, regnet fra 15. juni, til å forhandle om en endelig avtale som skulle dekke atomspørsmål, sanksjonslettelser og regional sikkerhet .
• Våpenhvilen skulle gjelde gjennom hele perioden .

Sanksjoner og økonomi

• Iran kunne starte oljeeksport umiddelbart etter at memorandumet var signert .
• USA skulle midlertidig frafalle sanksjoner mot iransk oljeeksport og tilknyttede tjenester i 60 dager .
• Iranske frosne midler, anslått til mellom 80 og 100 milliarder dollar, skulle frigis som del av rammeverket .
• Iran skulle sørge for trygg og avgiftsfri ferdsel for kommersielle skip gjennom Hormuzstredet i 60 dager .

Atomspørsmålet ble utsatt

Selve memorandumet løste ikke striden om urananriking. Atomforhandlingene ble i praksis skjøvet til den 60 dager lange fasen . Iran forpliktet seg til å avstå fra å utvikle atomvåpen, men detaljene om hvor mye uran landet kunne anrike, og hva som skulle skje med lageret, ble stående åpne .

Det vanskeligste spørsmålet: Irans uranlager

Det mest fastlåste spørsmålet er hva som skal skje med Irans lager av uran anriket til 60 prosent – et nivå som ligger nær det som trengs for våpenformål . Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, anslår at Iran har rundt 441 kilo 60 prosent-anriket uran. Teknisk sett er dette ett trinn unna 90 prosent, nivået som vanligvis forbindes med våpenanriket uran . IAEA-sjef Rafael Grossi har anslått at lageret, dersom det anrikes videre, kan være nok til materiale til mer enn ti atomstridshoder .

USA krever at lageret enten fraktes ut av Iran, fortynnes eller på annen måte gjøres uegnet for videre bruk . Men i slutten av mai 2026 skal Khamenei ha gitt en klar beskjed: «Ikke ett gram forlater landet.» To høytstående iranske kilder bekreftet direktivet overfor Reuters. Ordren innebærer at alt anriket uran skal forbli på iransk territorium .

Dette står i direkte motsetning til USAs hovedkrav og omtales bredt som det største enkeltstående hinderet for en omfattende avtale . Irans atomenergileder Mohammad Eslami har i tillegg sagt at enhver endelig avtale må anerkjenne Irans rett til å anrike uran – en annen rød linje som kolliderer med Washingtons posisjon .

Motstand på begge sider

Striden i Washington

I USA har avtalen utløst en egen politisk konflikt:

• Republikanske senatorer krevde en formell avstemning om memorandumet. De kritiserte Det hvite hus for å holde Kongressen utenfor og for at visepresident JD Vance skal ha undertegnet dokumentet uten forutgående konsultasjon med lovgiverne .
• Konservative politikere og analytikere har antydet at Kongressen kan stanse eller avvise memorandumet. Uenigheten er særlig sterk innad i Det republikanske partiet, der kritikere mener avtalen gir for store innrømmelser før atomspørsmålet er løst .
• Den progressive kongressgruppen hadde allerede motsatt seg ekstra finansiering til Iran-krigen. At atomspørsmålene ble utsatt, har samtidig fått kritikk fra både hauker, som mener avtalen gir bort for mye, og dueaktører, som mener den ikke går langt nok .
• Senatets demokrater forsøkte ni ganger å få frem en resolusjon som formelt skulle avslutte krigshandlingene. Det siste forsøket falt med stemmetallet 47–48 .

Bekymring blant iranske hardlinere

Også i Iran møter rammeverket motstand. Ekspertforsamlingens uttalelse er i seg selv et tegn på at hardlinerne frykter at forhandlerne skal overskride den øverste lederens grenser .

Hardlinerne ser memorandumet som en mulig felle: Iran får sanksjonslettelser og åpner Hormuzstredet, men uten en garanti for at landet kan bevare anrikingsprogrammet – nettopp spørsmålet Khamenei har erklært som ikke-forhandlingsbart . Noen har også hevdet at 60-dagersfristen er et amerikansk forsøk på å presse frem atominnrømmelser etter at Iran allerede har levert på Hormuz og oljeeksport, og dermed har mindre forhandlingsmakt igjen .

Israel har også signalisert sterk bekymring. Den amerikanske forståelsen er at Israel kan oppfatte det uavklarte uranlageret som en uakseptabel sikkerhetsrisiko, mens memorandumet ikke inneholder israelske sikkerhetsgarantier .

Hva skjer nå?

Islamabad-memorandumet har stanset skytingen og lagt til rette for gjenåpning av Hormuzstredet. Men samtidig går 60-dagersklokken mot det vanskeligste spørsmålet: Kan Iran noen gang gå med på å fjerne det nær våpenkvalifiserte uranet fra landet når Khamenei har sagt at «ikke ett gram» skal ut ?

Både Washington og Teheran møter kraftig motstand på hjemmebane. Det kan gjøre det vanskelig å holde rammeverket samlet frem til fristen går ut. Ekspertforsamlingens advarsel viser at Irans geistlige maktapparat vil kjempe mot enhver avtale som berører det landet selv oppfatter som ukrenkelige atomrettigheter.

Uttalelsen viser hvor nervøse iranske hardlinere er for at forhandlerne skal gå lenger enn ledelsen har godkjent i jakten på en endelig avtale.

Hva Islamabad-memorandumet innebærer

Advarselen kom mindre enn to uker etter at USA og Iran 15. juni undertegnet et 14-punkts memorandum of understanding (MOU) – omtalt som Islamabad-memorandumet. Dokumentet etablerte en ramme for å stanse krigshandlingene og bruke 60 dager på å forhandle frem en mer omfattende avtale .

Våpenhvile og militære tiltak

• Militære operasjoner skulle stanses umiddelbart og permanent på alle fronter, også i Libanon .
• USA skulle umiddelbart oppheve den maritime blokaden av iranske havner .
• Begge sider forpliktet seg til å avstå fra bruk av eller trusler om makt .

En tidsfrist på 60 dager

• Partene fikk en 60-dagers diplomatisk fase, regnet fra 15. juni, til å forhandle om en endelig avtale som skulle dekke atomspørsmål, sanksjonslettelser og regional sikkerhet .
• Våpenhvilen skulle gjelde gjennom hele perioden .

Sanksjoner og økonomi

• Iran kunne starte oljeeksport umiddelbart etter at memorandumet var signert .
• USA skulle midlertidig frafalle sanksjoner mot iransk oljeeksport og tilknyttede tjenester i 60 dager .
• Iranske frosne midler, anslått til mellom 80 og 100 milliarder dollar, skulle frigis som del av rammeverket .
• Iran skulle sørge for trygg og avgiftsfri ferdsel for kommersielle skip gjennom Hormuzstredet i 60 dager .

Atomspørsmålet ble utsatt

Selve memorandumet løste ikke striden om urananriking. Atomforhandlingene ble i praksis skjøvet til den 60 dager lange fasen . Iran forpliktet seg til å avstå fra å utvikle atomvåpen, men detaljene om hvor mye uran landet kunne anrike, og hva som skulle skje med lageret, ble stående åpne .

Det vanskeligste spørsmålet: Irans uranlager

Det mest fastlåste spørsmålet er hva som skal skje med Irans lager av uran anriket til 60 prosent – et nivå som ligger nær det som trengs for våpenformål . Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, anslår at Iran har rundt 441 kilo 60 prosent-anriket uran. Teknisk sett er dette ett trinn unna 90 prosent, nivået som vanligvis forbindes med våpenanriket uran . IAEA-sjef Rafael Grossi har anslått at lageret, dersom det anrikes videre, kan være nok til materiale til mer enn ti atomstridshoder .

USA krever at lageret enten fraktes ut av Iran, fortynnes eller på annen måte gjøres uegnet for videre bruk . Men i slutten av mai 2026 skal Khamenei ha gitt en klar beskjed: «Ikke ett gram forlater landet.» To høytstående iranske kilder bekreftet direktivet overfor Reuters. Ordren innebærer at alt anriket uran skal forbli på iransk territorium .

Dette står i direkte motsetning til USAs hovedkrav og omtales bredt som det største enkeltstående hinderet for en omfattende avtale . Irans atomenergileder Mohammad Eslami har i tillegg sagt at enhver endelig avtale må anerkjenne Irans rett til å anrike uran – en annen rød linje som kolliderer med Washingtons posisjon .

Motstand på begge sider

Striden i Washington

I USA har avtalen utløst en egen politisk konflikt:

• Republikanske senatorer krevde en formell avstemning om memorandumet. De kritiserte Det hvite hus for å holde Kongressen utenfor og for at visepresident JD Vance skal ha undertegnet dokumentet uten forutgående konsultasjon med lovgiverne .
• Konservative politikere og analytikere har antydet at Kongressen kan stanse eller avvise memorandumet. Uenigheten er særlig sterk innad i Det republikanske partiet, der kritikere mener avtalen gir for store innrømmelser før atomspørsmålet er løst .
• Den progressive kongressgruppen hadde allerede motsatt seg ekstra finansiering til Iran-krigen. At atomspørsmålene ble utsatt, har samtidig fått kritikk fra både hauker, som mener avtalen gir bort for mye, og dueaktører, som mener den ikke går langt nok .
• Senatets demokrater forsøkte ni ganger å få frem en resolusjon som formelt skulle avslutte krigshandlingene. Det siste forsøket falt med stemmetallet 47–48 .

Bekymring blant iranske hardlinere

Også i Iran møter rammeverket motstand. Ekspertforsamlingens uttalelse er i seg selv et tegn på at hardlinerne frykter at forhandlerne skal overskride den øverste lederens grenser .

Hardlinerne ser memorandumet som en mulig felle: Iran får sanksjonslettelser og åpner Hormuzstredet, men uten en garanti for at landet kan bevare anrikingsprogrammet – nettopp spørsmålet Khamenei har erklært som ikke-forhandlingsbart . Noen har også hevdet at 60-dagersfristen er et amerikansk forsøk på å presse frem atominnrømmelser etter at Iran allerede har levert på Hormuz og oljeeksport, og dermed har mindre forhandlingsmakt igjen .

Israel har også signalisert sterk bekymring. Den amerikanske forståelsen er at Israel kan oppfatte det uavklarte uranlageret som en uakseptabel sikkerhetsrisiko, mens memorandumet ikke inneholder israelske sikkerhetsgarantier .

Hva skjer nå?

Islamabad-memorandumet har stanset skytingen og lagt til rette for gjenåpning av Hormuzstredet. Men samtidig går 60-dagersklokken mot det vanskeligste spørsmålet: Kan Iran noen gang gå med på å fjerne det nær våpenkvalifiserte uranet fra landet når Khamenei har sagt at «ikke ett gram» skal ut ?

Både Washington og Teheran møter kraftig motstand på hjemmebane. Det kan gjøre det vanskelig å holde rammeverket samlet frem til fristen går ut. Ekspertforsamlingens advarsel viser at Irans geistlige maktapparat vil kjempe mot enhver avtale som berører det landet selv oppfatter som ukrenkelige atomrettigheter.