Israel, Libanon og USA inngår rammeavtale – Netanyahu nekter å trekke seg ut før Hizbollah avvæpnes

Rammeavtalen

Den 26. juni 2026, etter fire dagers samtaler (23.–26. juni) i Washington, undertegnet Israels og Libanons ambassadører til USA en trilateralt rammeavtale sammen med USAs utenriksminister Marco Rubio . Rubio beskrev den som et «første steg» mot fred – «begynnelsen på begynnelsen» – etter måneder med kamper mellom Israel og Hizbollah . Avtalen inkluderer ikke Hizbollah, som ikke var part i forhandlingene .

Hva avtalen etablerer

Element	Detaljer
Våpenhvileforpliktelse	Partene bekrefter en slutt på fiendtlighetene, betinget av fullstendig opphør av angrep og en trinnvis implementering av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701
Utsetting av libanesiske styrker	«Pilotområder» i Sør-Libanon der den libanesiske hæren (LAF) skal ha eksklusiv sikkerhetskontroll, og Hizbollah-styrker skal trekkes ut
Forhandlingsspor	En mekanisme for videre samtaler om israelsk tilbaketrekning fra Sør-Libanon, Hizbollahs avvæpning og grensefastsettelse
USAs meklerrolle	USA forblir garantist og mekler for gjennomføring av de neste fasene

Sentrale detaljer – som tidslinje for israelsk tilbaketrekning, avvæpningsprosessen og en permanent grenseordning – ble bevisst utsatt til senere forhandlinger .

Store hindre og motstridende uttalelser

Israels posisjon (Netanyahu): Timer etter undertegningen erklærte statsminister Benjamin Netanyahu at israelske styrker ville forbli i Sør-Libanon inntil Hizbollah er fullstendig avvæpnet – et vilkår Hizbollah har avvist kategorisk . Israels ambassadør Yechiel Leiter understreket at Israel vil opprettholde buffersonen inntil LAF viser at de kan avvæpne Hizbollah .

Hizbollahs avvisning: Hizbollahs generalsekretær Naim Qassem kalte rammeavtalen «latterlig, nedverdigende og støtende» og krevde at «Israel må trekke seg ut uten betingelser» . Hizbollah advarte om at ethvert forsøk fra libanesiske myndigheter på å gjennomføre avtalen vil utløse borgerkrig .

Kjerneproblemet: Libanons regjering prioriterer full israelsk tilbaketrekning fra sør; Israel prioriterer Hizbollahs avvæpning. Ingen av betingelsene er akseptable for den motsatte sidens sentrale aktører, og Hizbollahs militære kapasitet ble ikke svekket nok i den foregående konflikten til å tvinge dem til etterlevelse .

Regionale rammer

1. USA–Iran 14-punkts memorandum (Islamabad-avtalen)
Dager tidligere, 17.–19. juni 2026, undertegnet USA og Iran et 14-punkts memorandum (ofte kalt Islamabad-avtalen) i Genève/Sveits, meklet av Qatar og Pakistan . Det etablerte en umiddelbar våpenhvile i USA–Iran-krigen, gjenåpnet Hormuzstredet, opphevet USAs marineblokade av iranske havner, og satte en 60-dagers frist for omfattende atomforhandlinger . Denne bredere USA–Iran-avspenningen ga diplomatisk vind i seilene til Israel-Libanon-samtalene – men kompliserte dem også, siden Hizbollah er Irans fremste stedfortreder og memorandumet ikke eksplisitt krever at Hizbollah avvæpnes .

2. UNIFILs utfasing og erstatningsplaner
FNs sikkerhetsråd stemte i august 2025 for å forlenge UNIFILs mandat for en siste gang, utløp 31. desember 2026, med en systematisk nedtrapping og tilbaketrekning gjennom 2027 . FNs generalsekretær António Guterres foreslo en ny FN-styrke for Sør-Libanon som skal erstatte UNIFIL, med oppgave å overvåke grensen, støtte LAF og forhindre nye fiendtligheter . Men intet nytt mandat er godkjent ennå, noe som skaper et sikkerhetsvakuum nettopp når rammeavtalen krever LAF-kontroll i pilotområder .

3. Motstridende rapporter om IDFs operasjonelle restriksjoner
Flere kilder indikerer at mens rammeavtalen ble undertegnet, fortsatte IDF å operere i Sør-Libanon og opprettholde buffersonen. Rapportene spriker om hvorvidt IDF formelt har begrenset sine operasjoner i henhold til den nye avtalen. Israelske embetsmenn hevder at ingen reelle restriksjoner gjelder før Hizbollah avvæpnes , mens den libanesiske regjeringen insisterer på at avtalen innebærer en gradvis israelsk tilbaketrekning . Denne selvmotsigelsen er fortsatt uløst.