Jeff Currie mener oljeoverskuddet bare er et skinnoverskudd

1. Hormuzstredet blir neppe normalt over natten

Hormuzstredet er en avgjørende transportrute for olje fra Persiabukta. 16. juni sa Currie til Bloomberg at usikkerheten rundt stredet fortsatt var svært høy, og at det ville bli krevende å opprettholde våpenhvilen mellom USA og Iran. Han mente strømmen gjennom Hormuz kanskje ikke ville være normalisert før mot slutten av året.

Det amerikanske energiinformasjonsbyrået EIA la samme dag til grunn at stredet ville være nærmest stengt på kort sikt. I prognosen starter forsendelsene opp igjen i tredje kvartal 2026, men det kan ta flere måneder før trafikken er tilbake på nivået før konflikten – noe EIA ikke venter før tidlig i 2027.

Det er en langt tregere utvikling enn det raske oljeprisfallet skulle tilsi.

2. Lagrene nærmer seg «tankbunnen»

Allerede i slutten av mai advarte Currie om at oljemarkedene i Asia nærmet seg «minimum operative nivåer» – det han omtaler som tankbunn. Europa kunne bli neste region, mens USA risikerte mangel i juli.

Globale lagertall kan samtidig gi et for rosenrødt bilde. En oppsummering av uttalelsene hans på LinkedIn viste til at mye av oljen som er registrert på lager, ikke nødvendigvis er tilgjengelig for umiddelbar bruk. Regionale uttak kan derfor skjules av et samlet globalt tall.

3. Tilbudet møter praktiske flaskehalser

Selv om en politisk avtale er på plass, må flere brikker falle på plass før oljen kan flyte normalt igjen. Forsikringsselskaper må være villige til å dekke tankskip, rederiene må legge om rutene, og produksjonen som ble forstyrret av krigen mellom USA, Israel og Iran, kan ikke skrus på igjen fra den ene dagen til den andre.

Currie har også pekt på at en gjenåpning av Hormuz i morgen ikke ville gitt normal flyt umiddelbart. Det kan ta «mer enn tre måneder» før man ser noe som ligner en reell begynnelse på varestrømmen.

4. Prisfallet kan ha gått for langt

Bare uker før fredsavtalen advarte Currie om en akutt fysisk mangel. I mars beskrev han utviklingen som et «speilbilde av covid». Han mente Asia kunne gå tom i mai og USA kunne møte mangel i juli dersom Hormuzstredet ikke åpnet igjen.

Da våpenhvilen ble kunngjort, snudde markedet brått. 18. juni sa Currie at olje­markedene «overdriver fallet». Dagen før beskrev han tilbakeslaget som en «sterk kjøpsmulighet», fordi den langsiktige strukturelle historien fortsatt var intakt.

Fra knapphet til overskudd på få uker

Kontrasten er dramatisk. I mars steg spotprisen på flydrivstoff til 230 dollar fatet i Singapore og 220 dollar i Rotterdam. Currie brukte uttrykket «molekylær smitte» om hvordan knappheten spredte seg mellom kontinenter.

Etter våpenhvilen priset futuresmarkedet derimot raskt inn en bølge av nye leveranser. Currie forklarer omslaget med en såkalt «kjøperstreik»: Både fysiske aktører og finansielle investorer reduserte lagrene fordi de ventet lavere priser. Det skapte et midlertidig overskudd som kan skjule den underliggende knappheten.

Når etterspørselen som har blitt utsatt, vender tilbake, kan prisene derfor få et kraftig rekyl, mener han.

IEA ser et annet tidsskjema

Det internasjonale energibyrået, IEA, har endret syn underveis. Før krigen i Iran varslet byrået et rekordstort globalt oljeoverskudd på rundt 3,8 millioner fat per dag i 2026. Under konflikten anerkjente IEA at forstyrrelsene førte til lavere etterspørsel. Etter våpenhvilen advarte byrået om at en varig fred kan gi et «betydelig» overskudd i 2027.

Currie er ikke nødvendigvis uenig i at et overskudd kan komme senere. Uenigheten handler først og fremst om tidspunkt og om hvor raskt systemet kan fylles opp igjen. EIA anslår at globale oljelagre falt med gjennomsnittlig 6,3 millioner fat per dag i andre kvartal 2026. Det støtter Curries syn på at den fysiske knappheten fortsatt kan være under utvikling, selv om futuresprisene allerede peker mot overflod.

Konklusjonen: Markedet priser inn oljen før den finnes

For Currie er dagens oljeoverskudd i hovedsak en kortsiktig illusjon i papirmarkedet. Lave og skjevt fordelte lagre, en langsom normalisering av Hormuzstredet og problemer med transport, forsikring og produksjon gjør at tilbudet ikke kan gjenopprettes like raskt som prisene antyder.

Det sentrale spørsmålet er derfor ikke bare om overskuddet vil vare. Det er når finansmarkedet igjen må forholde seg til den fysiske virkeligheten – og hvor voldsomt prisene kan bevege seg når de to markedene kobles sammen igjen.