Da asiatiske raffinerier trakk seg tilbake, trådte oljeselskaper og handelshus inn for å ta unna overskuddsfatene som Gulf-produsentene fortsatt trengte å plassere. Shell Plc og Mercuria Energy Group Ltd. var blant selskapene som kjøpte opp lastene, noe som forhindret et prisfall i Midtøsten, men samtidig bekreftet at markedet var godt forsynt.
USA og Iran inngikk en intensjonsavtale i midten av juni om å avslutte fiendtlighetene og gjenåpne Hormuzstredet, som hadde vært stengt siden mars 2026. Lastetransporten kom i gang igjen, noe som utløste et massivt etterslep: over 60 millioner fat råolje som hadde vært strandet i Persiabukta, var klare for å sendes til asiatiske markeder.
Det fysiske oljemarkedet snudde raskt – Brent-oljen falt omtrent 13% fra nivåene før avtalen, og ble handlet rundt 78,64 dollar per fat innen 22. juni.
Flere tilbudssidefaktorer forsterket den bearish utviklingen:
Kombinasjonen av en plutselig flom av tilbud fra gjenåpningen av Hormuz, etterslepet på over 60 millioner fat og OPEC+'s koordinerte produksjonsøkninger presset råoljefutures-kurven inn i en bearish contango – der kortsiktige priser er lavere enn kontrakter med senere forfall. Denne strukturen gjør det mer lønnsomt å lagre olje enn å kjøpe umiddelbare laster, noe som ytterligere demper spotkjøp fra raffineriene.
De fleste asiatiske kjøperne har allerede forpliktet seg til leveranser som ankommer fra juni til august, og er nå godt forsynt. En midlertidig amerikansk fritakelse av sanksjoner mot iransk olje forventes ikke å tiltrekke seg brede asiatiske ordrer – kun uavhengige kinesiske raffinerier vil sannsynligvis være de primære kjøperne av iranske fat.
Raffinerienes innkjøpsatferd frem til midten av 2026 forventes å være forsiktig og opportunistisk, med en preferanse for spotlast til rabatterte differanser fremfor langsiktige forpliktelser, ettersom contango-strukturen oppmuntrer til å vente.