USAs handelsrepresentant tar et oppgjør: Kinas urettferdige handelspraksis og USAs egen industrisvikt

I en tale i midten av 2026 kom USAs underhandelssekretær for internasjonal handel, William Kimmitt, med en oppsiktsvekkende tveegget kritikk av globale handelsdynamikker. Uten å direkte nevne Kina anklaget han utenlandske konkurrenter for en rekke urettferdige handelspraksiser som lenge har vært sentrale i USAs handelskonflikt med Kina. Men like tydelig vendte han kritikken innover: Han ga Washingtons egne ledere skylden for å ha sovet i timen og latt USAs industrikapasitet forfalle.

Kritikk av Kinas handelspraksis

Med utgangspunkt i offisielle uttalelser og relaterte USAs handelspolitiske dokumenter rettet Kimmitt flere spesifikke anklager mot det han beskrev som statsstøttede, konkurransevridende handelspartnere – bredt forstått som Kina:

• Subsidiering – Kimmitt sa at utenlandske konkurrenter hadde subsidiert egne industrier for å oppnå et kunstig konkurransefortrinn i globale markeder.
• Dumping – Han anklaget dem for å dumpe produkter på USAs marked til priser under markedspris, og dermed undergrave amerikanske produsenter.
• Reguleringsbarrierer – Han hevdet at disse landene opprettet reguleringsbarrierer spesielt utformet for å blokkere utenlandsk konkurranse fra deres egne markeder.
• Støtte til statseide selskaper – Kimmitt kritiserte bruken av statseide selskaper som redskaper for industripolitikk, i tråd med langvarige amerikanske bekymringer om Kinas statsledede, ikke-markedsbaserte og konkurransevridende tilnærming.
• Kapring av USAs markedsandeler – Den overordnede anklagen var at disse konkurrentene brukte alle tilgjengelige verktøy for å bygge opp egne industrier og erobre en stadig større andel av det amerikanske markedet.

Nyhetsreportasjer som dekket talen bemerket at Kimmitts uttalelser var en tilslørt kritikk av Beijing, og gjentok tiår med amerikansk myndighetstestester som beskriver Kinas handelspraksis som fundamentalt markedsvridende.

Kritikk av USAs industripolitikk og passivitet

Kimmitt var like direkte når det gjaldt Washingtons egne svikter, og argumenterte for at problemet ikke bare var utenlandsk atferd, men USAs tjenestemenns reaksjon på den:

• Myndighetenes passivitet – «Altfor ofte sto USAs myndigheter og så på mens amerikanske fabrikker stengte, produksjonen flyttet utenlands, og arbeidere ble oversett,» sa Kimmitt.
• Ledernes fornektelse – Han hevdet at amerikanske ledere altfor ofte nektet å erkjenne realiteten av avindustrialisering eller aktivt tillot den å skje gjennom politisk forsømmelse.

Denne selvkritikken markerte et bemerkelsesverdig avvik fra den vanlige ensidige kritikken av Kina. Som en analyse uttrykte det, kritiserte Kimmitt «amerikanske ledere for å ha tillatt industrinedgang ved å ha sovet i timen altfor lenge.»

«Trade Over Aid»-rammeverket

Kimmitt fremførte denne kritikken som en del av et bredere argument for en ny tilnærming til USAs økonomiske statskunst som han kalte «Trade Over Aid» (Handel fremfor bistand). Han understreket at nasjoner ikke blir velstående gjennom permanent bistandsavhengighet, men gjennom produksjon, handel, bygging, investering, innovasjon og konkurranse. Han var imidlertid nøye med å avvise forestillingen om at det å utvide markedstilgang alene ville løse problemet – og argumenterte for at den gamle troen på frihandel alene hadde vist seg «utilstrekkelig og lite klok» i møte med handelspartnere som systematisk vrir markedene.

Kontekst og implikasjoner

Kimmitts tale reflekterer en vedvarende tverrpolitisk frustrasjon i Washington. Kongresshøringer de siste to tiårene har gjentatte ganger fremhevet de samme bekymringene: den kinesiske regjeringens statsledede tilnærming, svikten i WTO-mekanismer til å demme opp for urettferdig praksis, og svekkelsen av USAs produksjonskapasitet. Det som gjorde Kimmitts uttalelser bemerkelsesverdige, var den tydelige erkjennelsen av at USAs politiske svikter – ikke bare kinesisk atferd – er en del av problemet.

Talen posisjonerer Bidens (eller post-Bidens) administrasjons handelspolitikk som å stake ut en mellomkurs: konfrontere handelsvridninger direkte, men også ta ansvar for å gjenoppbygge USAs egen industrielle base. Spørsmålet som gjenstår, er om denne doble kritikken vil omsettes i konkrete politiske endringer, eller forbli en retorisk erkjennelse av problemer som har blitt diagnostisert i flere tiår.