Dette er Macron sin strategi for Libanon

Spor 1: Presse Israel til tilbakeholdenhet

Macron har blitt stadig mer direkte i sine krav om israelsk tilbakeholdenhet. Den 18. juni 2026 oppfordret Macron den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu til å handle med «ansvar og rasjonalitet» i kjølvannet av den foreløpige avtalen mellom USA og Iran, som inkluderer en stans av fiendtlighetene i Libanon. Argumentet hans var brutalt ærlig: Israels sikkerhet «kan ikke garanteres ved å erobre et nabolands territorium».

Dette var ikke en enkeltstående bemerkning. Allerede 1. juni 2026 uttalte Macron at «ingenting rettferdiggjør den store eskaleringen som pågår i Sør-Libanon» da israelske styrker satte i gang en ny offensiv mot Hizbollah. På Frankrikes anmodning holdt FNs sikkerhetsråd et hastemøte dagen etter.

Viktige diplomatiske trekk fra Macron for å presse Israel inkluderer:

• Å oppfordre Netanyahu i en telefonsamtale til å «avstå fra en bakkeoffensiv» i Libanon i mars 2026.
• Å kreve at våpenhvilen mellom USA og Iran eksplisitt utvides til å dekke Libanon, og argumentere for at Israels kontroll over Sør-Libanon ikke kan være en bærekraftig løsning.
• Å uttale at bredere regional stabilitet «bare kan oppnås gjennom en israelsk tilbaketrekning fra libanesisk territorium og avvæpning av Hizbollah».

Spor 2: Mobilisere internasjonal støtte for libanesisk stabilitet

Macrons umiddelbare diplomatiske fokus er å utvide våpenhvileordningene til Libanon og redusere forholdene for fornyet eskalering. Élysée-palasset har uttalt at Frankrike har til hensikt å «bekrefte sin forpliktelse til streng respekt for våpenhvilen, Frankrikes støtte til Libanons territorielle integritet og tiltakene som er tatt av den libanesiske staten for å fullt ut garantere sin suverenitet og våpenmonopol.»

Det amerikanske utenriksdepartementet kunngjorde at Israel og Libanon har blitt enige om å forlenge en skjør våpenhvile og etablere «pilot»-sikkerhetssoner inne i Libanon hvor Hizbollah-krigere vil bli forbudt, betinget av en fullstendig stans av Hizbollahs fiendtligheter. Frankrikes bredere tilnærming tar sikte på å forsterke dette rammeverket samtidig som de presser på for stabile sikkerhetsordninger.

Spor 3: Bruke USAs avtale med Iran som en diplomatisk åpning

Frankrike ser på USAs memorandum med Iran, signert 17. juni 2026, som en strategisk mulighet. Avtalen krever eksplisitt en stans av militære aksjoner i Libanon. Macron ønsket avtalen velkommen som «gode nyheter», men advarte om at forholdene i Libanon fortsatt er alvorlige og krever at landet blir spesifikt inkludert i enhver regional fredsavtale.

Libanons president Joseph Aoun uttalte at memorandumet mellom USA og Iran anerkjenner Libanons stabilitet og sikkerhet som en «integrert del» av regionale anstrengelser. Macron kunngjorde at G7-landene vil gjøre alt for å sikre at avtalen blir gjennomført.

Det motsatte presset: Fortsatt vold på bakken

Til tross for den diplomatiske aktiviteten, fortsatte volden langs grensen mellom Israel og Libanon, noe som testet strategiens levedyktighet. Flere israelske angrep i Sør-Libanon har satt våpenhvilemiljøet under hardt press.

Nylige israelske angrep (juni 2026)

• 6. juni: Et israelsk angrep i Sør-Libanon drepte tre libanesiske soldater, inkludert en brigadegeneral – den høyest rangerte libanesiske offiseren drept siden fiendtlighetene blusset opp igjen i begynnelsen av mars.
• 3. juni: Israelske luftangrep drepte ni mennesker i Libanon mens Hizbollah skjøt raketter over grensen.
• 18. juni: Samme dag som Macron møtte Salam på VivaTech, drepte israelske droneangrep minst tre mennesker i Sør-Libanon, til tross for at våpenhvileavtalen mellom USA og Iran var trådt i kraft.
• 5. juni: Et israelsk angrep drepte seks mennesker, inkludert tre paramedisinere, i byen Harou.

Tidslinje for eskalering siden mars 2026

Disse hendelsene gir avgjørende kontekst for hvorfor Macron presser på for at Libanon skal behandles som en primær diplomatisk front snarere enn en sekundær betraktning.

Muligheten og risikoen

Frankrike ser ut til å betrakte det nåværende øyeblikket som et smalt mulighetsvindu med betydelig nedside-risiko.

Muligheten:

• Den USA-støttede ordningen mellom Israel og Libanon inkluderer pilotsikkerhetssoner hvor Hizbollah ville være forbudt.
• USAs avtale med Iran inkluderer eksplisitt Libanon i sine våpenhvilebestemmelser, noe som gir Frankrike et juridisk og diplomatisk rammeverk å bygge på.
• Macrons press for å inkludere Libanon i våpenhvilerammeverket gir en måte å koble regional diplomati med det umiddelbare behovet for å stoppe eskalering i Sør-Libanon.

Risikoen:

• Fortsatte israelske angrep i Libanon – inkludert de som skjer selv etter at USAs avtale med Iran trådte i kraft – kan ytterligere belaste et allerede skjørt våpenhvilemiljø.
• Hizbollahs rakettild over grensen viser hvor raskt fronten kan gå tilbake til full eskalering.
• Hvis diplomatisk momentum ikke oversettes til en Libanon-spesifikk reduksjon i fiendtligheter, kan Frankrikes innsats forbli begrenset.
• Det 60 dager lange forhandlingsvinduet åpnet av USAs avtale med Iran kan lukkes uten konkrete fremskritt.

Oppsummering av Frankrikes strategi

Frankrike forfølger en koordinert strategi som utnytter sin historiske rolle i Libanon, G7-formannskapet og det nye rammeverket mellom USA og Iran for å oppnå tre overlappende mål: nedtrapping på fronten mellom Israel og Libanon, styrking av libanesisk statlig autoritet gjennom hæren, og et bredere rammeverk for regional stabilitet. Om denne strategien kan lykkes, avhenger av om diplomatisk momentum kan overgå volden på bakken.