Infantino overrakte Trump den nyopprettede FIFA-fredsprisen og sa offentlig at presidenten fortjente Nobels fredspris for sin rolle i våpenhvilen mellom Israel og Gaza . Menneskerettighetsorganisasjonen FairSquare leverte senere en formell klage til FIFAs etiske komité. Organisasjonen mener Infantino kan ha brutt FIFAs egne regler om politisk nøytralitet .

På en pressekonferanse i Mexico by 10. juni forsvarte Infantino alliansen ytterligere. Han sa at VM i USA ville ha vært «umulig» uten Trumps direkte engasjement . Kritikere mener derimot at FIFA-presidenten har gått fra å beskytte fotballens uavhengighet til å opptre som en støttespiller for Trump-administrasjonen .

«Chill og slapp av»: Dommerens VM-drøm knust

Den mest konkrete visumstriden rammet den somaliske dommeren Omar Artan. 34-åringen var på vei til et obligatorisk FIFA-seminar i Miami og hadde både gyldig amerikansk visum og diplomatpass. Likevel ble han holdt tilbake på Miami International Airport og nektet innreise. Amerikanske grensemyndigheter viste til uspesifiserte «kontrollhensyn» .

Artan ble sendt videre med fly til Istanbul og fjernet fra VM. Han skulle etter planen bli den første somaliske dommeren på banen i et herre-VM. Til The New York Times sa han at livsdrømmen var knust .

Da Infantino ble spurt om saken dagen før åpningskampen, ba han folk om å «chill and relax» – altså roe seg ned. Han understreket at FIFA ikke kan bestemme hvem myndighetene slipper inn i et land, og sa samtidig: «Vi må respektere at vi ikke er verdens konger» .

Kommentaren ble raskt oppfattet som tonedøv. BBC Sport mente Infantino hadde en tydelig anledning til å forsvare både dommeren og selve VM-ideen, men valgte en langt mer passiv linje . UEFA utnevnte senere Artan til dommer i den europeiske supercupfinalen i august .

Artan-saken var bare toppen av isfjellet

Visumproblemene begrenset seg ikke til én dommer. Etter at Trump kom tilbake som president i januar 2025, innførte USA reiserestriksjoner mot flere land som hadde kvalifisert seg til det utvidede mesterskapet, blant annet Senegal, Elfenbenskysten, Iran og Haiti .

Konsekvensene ble særlig synlige på fire områder:

• Irans delegasjon: Den iranske ambassaden i Tyrkia anklaget USA for «bevisst og diskriminerende behandling» etter at rundt 15 ledere, trenere og andre medarbeidere skal ha fått avslag på visumsøknadene . Iran måtte flytte basen for mesterskapet til Mexico .
• Journalister: Den internasjonale sportsjournalistforeningen AIPS skrev til FIFA og kalte visumavslagene for akkrediterte journalister fra Iran og afrikanske land «uakseptable» . Flere journalister fikk bare visum med én innreise, noe som gjorde det vanskelig eller umulig å følge lagene mellom vertslandene .
• Fans: En analyse fra BBC World Service viste at supportere fra mer enn en fjerdedel av deltakerlandene møtte betydelige visum- eller reisehindringer. For enkelte land med innreiseforbud var det i praksis umulig å få turistvisum . Al Jazeera rapporterte også at iranske supportere fikk billetter kansellert av amerikanske myndigheter .
• Omfanget: NPR beskrev visumproblemene som «uten sidestykke for et VM», med en tydelig nedkjølende effekt på den globale supporteropplevelsen .

For kritikerne handler dette derfor ikke bare om amerikansk immigrasjonspolitikk. Spørsmålet er også hvor mye FIFA kan – og bør – gjøre for å sikre at kvalifiserte lag, dommere, journalister og tilhengere faktisk får delta i et mesterskap som markedsføres som globalt.

Lineker og Boykoff går hardt ut

Flere profilerte stemmer mente at FIFA-ledelsen burde ha reagert tydeligere.

Den tidligere engelske landslagsspilleren og programlederen Gary Lineker beskrev forholdet mellom Trump og Infantino som «veldig merkelig, veldig underlig». Han ga også FIFA-presidenten det spydige kallenavnet «Sycophant-ino» – et ordspill på Infantino og det engelske ordet for smisker .

Lineker pekte dessuten på det spesielle ved at et vertsland samtidig var i krig med et av landene i turneringen, og stilte spørsmål ved om billettprisene ville «prise folk ut» av mesterskapet .

Jules Boykoff, professor ved Pacific University og forfatter av boken Red Card: The 2026 World Cup, Sportswashing, and the FIFA Greed Machine, hadde en mer strukturell kritikk. Han kalte turneringen et «nytt lavpunkt» for sporten og mente Trump bruker VM som moderne «sportswashing» – altså at idrettens positive glans kan bidra til å pynte på et politisk omdømme.

Boykoff beskrev Infantino som Trumps «viktigste medhjelper» i dette arbeidet og USA som «FIFAs private pengemaskin» . Dette er Boykoffs vurdering, ikke en fastslått konklusjon fra FIFA eller en internasjonal gransking.

Når én kamp koster over 1 000 dollar

Økonomisk tilgjengelighet ble en annen stor konflikt. Billetter til noen av de mest ettertraktede kampene kostet mer enn 1 000 dollar per sete . Selv Trump skal ha reagert på prisnivået og sagt til New York Post at han ikke ville betale så mye for en kamp .

Sammen med visumhindringene skapte prisene et inntrykk av at mesterskapet først og fremst var tilrettelagt for VIP-er, sponsorer og selskaper – ikke for vanlige supportere . Kritikken traff dermed både det praktiske og det prinsipielle: Det hjelper lite å kalle et VM globalt hvis mange av dem som ønsker å oppleve det, stenges ute av grensene eller prisene.

Et historisk VM med en uvanlig politisk bagasje

Utvidelsen til 48 lag og vertskapet i tre land skulle gjøre VM større enn noen gang. I stedet ble starten også en test av FIFAs politiske uavhengighet og vertslandenes vilje til å gi deltakerne lik tilgang.

Med en ny fredspris som ble møtt med latterliggjøring, en dommer som ble sendt ut av landet, delegasjoner og journalister som fikk visumavslag, og billetter til firesifrede dollarbeløp, ble «den vakre sporten» raskt innhentet av politikken rundt den. Det store spørsmålet etter åpningskampen var derfor ikke bare hvem som ville vinne på banen, men hvem dette VM-et egentlig var laget for.

Infantino overrakte Trump den nyopprettede FIFA-fredsprisen og sa offentlig at presidenten fortjente Nobels fredspris for sin rolle i våpenhvilen mellom Israel og Gaza . Menneskerettighetsorganisasjonen FairSquare leverte senere en formell klage til FIFAs etiske komité. Organisasjonen mener Infantino kan ha brutt FIFAs egne regler om politisk nøytralitet .

På en pressekonferanse i Mexico by 10. juni forsvarte Infantino alliansen ytterligere. Han sa at VM i USA ville ha vært «umulig» uten Trumps direkte engasjement . Kritikere mener derimot at FIFA-presidenten har gått fra å beskytte fotballens uavhengighet til å opptre som en støttespiller for Trump-administrasjonen .

«Chill og slapp av»: Dommerens VM-drøm knust

Den mest konkrete visumstriden rammet den somaliske dommeren Omar Artan. 34-åringen var på vei til et obligatorisk FIFA-seminar i Miami og hadde både gyldig amerikansk visum og diplomatpass. Likevel ble han holdt tilbake på Miami International Airport og nektet innreise. Amerikanske grensemyndigheter viste til uspesifiserte «kontrollhensyn» .

Artan ble sendt videre med fly til Istanbul og fjernet fra VM. Han skulle etter planen bli den første somaliske dommeren på banen i et herre-VM. Til The New York Times sa han at livsdrømmen var knust .

Da Infantino ble spurt om saken dagen før åpningskampen, ba han folk om å «chill and relax» – altså roe seg ned. Han understreket at FIFA ikke kan bestemme hvem myndighetene slipper inn i et land, og sa samtidig: «Vi må respektere at vi ikke er verdens konger» .

Kommentaren ble raskt oppfattet som tonedøv. BBC Sport mente Infantino hadde en tydelig anledning til å forsvare både dommeren og selve VM-ideen, men valgte en langt mer passiv linje . UEFA utnevnte senere Artan til dommer i den europeiske supercupfinalen i august .

Artan-saken var bare toppen av isfjellet

Visumproblemene begrenset seg ikke til én dommer. Etter at Trump kom tilbake som president i januar 2025, innførte USA reiserestriksjoner mot flere land som hadde kvalifisert seg til det utvidede mesterskapet, blant annet Senegal, Elfenbenskysten, Iran og Haiti .

Konsekvensene ble særlig synlige på fire områder:

• Irans delegasjon: Den iranske ambassaden i Tyrkia anklaget USA for «bevisst og diskriminerende behandling» etter at rundt 15 ledere, trenere og andre medarbeidere skal ha fått avslag på visumsøknadene . Iran måtte flytte basen for mesterskapet til Mexico .
• Journalister: Den internasjonale sportsjournalistforeningen AIPS skrev til FIFA og kalte visumavslagene for akkrediterte journalister fra Iran og afrikanske land «uakseptable» . Flere journalister fikk bare visum med én innreise, noe som gjorde det vanskelig eller umulig å følge lagene mellom vertslandene .
• Fans: En analyse fra BBC World Service viste at supportere fra mer enn en fjerdedel av deltakerlandene møtte betydelige visum- eller reisehindringer. For enkelte land med innreiseforbud var det i praksis umulig å få turistvisum . Al Jazeera rapporterte også at iranske supportere fikk billetter kansellert av amerikanske myndigheter .
• Omfanget: NPR beskrev visumproblemene som «uten sidestykke for et VM», med en tydelig nedkjølende effekt på den globale supporteropplevelsen .

For kritikerne handler dette derfor ikke bare om amerikansk immigrasjonspolitikk. Spørsmålet er også hvor mye FIFA kan – og bør – gjøre for å sikre at kvalifiserte lag, dommere, journalister og tilhengere faktisk får delta i et mesterskap som markedsføres som globalt.

Lineker og Boykoff går hardt ut

Flere profilerte stemmer mente at FIFA-ledelsen burde ha reagert tydeligere.

Den tidligere engelske landslagsspilleren og programlederen Gary Lineker beskrev forholdet mellom Trump og Infantino som «veldig merkelig, veldig underlig». Han ga også FIFA-presidenten det spydige kallenavnet «Sycophant-ino» – et ordspill på Infantino og det engelske ordet for smisker .

Lineker pekte dessuten på det spesielle ved at et vertsland samtidig var i krig med et av landene i turneringen, og stilte spørsmål ved om billettprisene ville «prise folk ut» av mesterskapet .

Jules Boykoff, professor ved Pacific University og forfatter av boken Red Card: The 2026 World Cup, Sportswashing, and the FIFA Greed Machine, hadde en mer strukturell kritikk. Han kalte turneringen et «nytt lavpunkt» for sporten og mente Trump bruker VM som moderne «sportswashing» – altså at idrettens positive glans kan bidra til å pynte på et politisk omdømme.

Boykoff beskrev Infantino som Trumps «viktigste medhjelper» i dette arbeidet og USA som «FIFAs private pengemaskin» . Dette er Boykoffs vurdering, ikke en fastslått konklusjon fra FIFA eller en internasjonal gransking.

Når én kamp koster over 1 000 dollar

Økonomisk tilgjengelighet ble en annen stor konflikt. Billetter til noen av de mest ettertraktede kampene kostet mer enn 1 000 dollar per sete . Selv Trump skal ha reagert på prisnivået og sagt til New York Post at han ikke ville betale så mye for en kamp .

Sammen med visumhindringene skapte prisene et inntrykk av at mesterskapet først og fremst var tilrettelagt for VIP-er, sponsorer og selskaper – ikke for vanlige supportere . Kritikken traff dermed både det praktiske og det prinsipielle: Det hjelper lite å kalle et VM globalt hvis mange av dem som ønsker å oppleve det, stenges ute av grensene eller prisene.

Et historisk VM med en uvanlig politisk bagasje

Utvidelsen til 48 lag og vertskapet i tre land skulle gjøre VM større enn noen gang. I stedet ble starten også en test av FIFAs politiske uavhengighet og vertslandenes vilje til å gi deltakerne lik tilgang.

Med en ny fredspris som ble møtt med latterliggjøring, en dommer som ble sendt ut av landet, delegasjoner og journalister som fikk visumavslag, og billetter til firesifrede dollarbeløp, ble «den vakre sporten» raskt innhentet av politikken rundt den. Det store spørsmålet etter åpningskampen var derfor ikke bare hvem som ville vinne på banen, men hvem dette VM-et egentlig var laget for.