Hva skjedde egentlig med de ekstra genkopiene? Forskerne fant at de i hovedsak ikke utviklet radikalt nye funksjoner. I stedet fordelte de det opprinnelige genets roller mellom seg – en prosess kalt subfunksjonalisering. Tenk deg et gammelt gen som hadde flere jobber i en celle. Etter dupliseringen kunne én kopi spesialisere seg på én jobb, mens den andre tok seg av resten, noe som banet vei for at forfedrenes generelle celletyper kunne splittes opp i mer spesialiserte varianter .
Professor Sebastian Shimeld, hovedforfatter av studien, forklarer betydningen slik: "Våre funn avslører at to genetiske fordoblingshendelser var fundamentale for å muliggjøre utviklingen av komplekse hjerner. Ved å duplisere hvert eneste gen i genomet, fikk naturen råmateriale som kunne gjenbrukes til å bygge nye typer hjerneceller."
Det kanskje mest fascinerende funnet er den vedvarende effekten av disse urgamle genhendelsene. Studien viser at ohnologer fortsatte å definere nye celletyper i hjernestrukturer som utviklet seg lenge etter selve dupliseringene, som for eksempel lillehjernen. Dette indikerer at helgenom-dupliseringene ikke bare ga en engangseffekt, men systematisk forsterket virveldyrenes evne til å utvikle nye hjernecelletyper over hundrevis av millioner år .
Medforfatter professor Peter Holland oppsummerer det elegant: "Nye hjerneceller trengte nye gener. Og ikke hvilke som helst gener – dette var de ekstra genene som oppsto ved et uhell da DNA-et doblet seg, før den første fisken svømte i havet."
Shimeld, S. et al., Whole-genome duplication shaped cell-type evolution in the vertebrate brain, Nature (2026). DOI: 10.1038/s41586-026-10629-x
University of Oxford pressemelding, "Ancient genome duplications laid the foundations of complex brains," Phys.org, 10. juni 2026.
ORA record (Oxford University Research Archive), preprint abstract for Shimeld et al. (2025/2026).
Comments
0 comments