Vilnius-erklæringen: Her er parlamentarikernes krav til et sterkere NATO før Ankara-toppmøtet

NATOs parlamentarikerforsamling (NATO PA) avsluttet sin årlige vårsamling i den litauiske hovedstaden Vilnius med et klart og kompromissløst mandat. Deklarasjonen, med tittelen «Støtte til et kvantesprang i avskrekking og forsvar – en parlamentarisk agenda for et sterkere NATO», ble vedtatt helgen 29. mai – 1. juni 2026 . Fra vertslandet, som selv lever med Naboskapets realiteter, sendte parlamentarikerne en soleklar beskjed til statslederne som møtes på det kommende toppmøtet i Ankara. Dette er ikke et spill for galleriet, men en konkret bestilling på et totalt oppdatert forsvar av alliansen.

Russland: En strategisk og langsiktig trussel

Vilnius-erklæringen legger ikke fingrene mellom når den definerer dagens sikkerhetsbilde. Russland omtales som en «direkte, strategisk og langsiktig trussel mot euroatlantisk sikkerhet» . Dette er en karakteristikk som springer ut av Kremls pågående fullskala angrepskrig mot Ukraina, men også av den stadig mer vågale hybridkrigen som rammer allierte land direkte. Erklæringen trekker spesifikt frem ferske droneinncidenter over alliert territorium, inkludert Litauen og Romania, som en farlig opptrapping .

NATO PAs president, Marcos Perestrello, var krystallklar under samlingen: det ultimate ansvaret for disse grenseoverskridelsene og det farlige sikkerhetsmiljøet ligger utelukkende hos Russland . Budskapet fra Vilnius er at alliansen ikke ser på trusselen fra øst som en forbigående krise, men som en strukturell realitet Europa må innrette seg etter i mange år fremover.

Det umuliges kunst: Et kvantesprang i avskrekking

For å møte dette trusselbildet holder det ikke lenger med vage støtteerklæringer. Parlamentarikerforsamlingen krever et «kvantesprang» i NATOs militære holdning, spesielt på den utsatte østflanken . Her understrekes den ubrytelige forpliktelsen til kollektivt forsvar under Atlanterhavspaktens Artikkel 5 – en forsikring som særlig beroliger alliansens grenseland.

Et av de mest konkrete kravene til Ankara-toppmøtet kom fra Litauens president, Gitanas Nausėda: en ferdig forhandlet integrert luft- og missilforsvarsplan for NATO . Dette handler ikke lenger om politisk signalering, men om å få på plass deployerbare planer som skjermer alliert territorium mot moderne lufttrusler. NATOs visegeneralsekretær, Radmila Shekerinska, forsterket dette ved å påpeke at Ukraina har vist hvor livsnødvendig kontinuerlig innovasjon på slagmarken er for troverdig avskrekking .

Ukraina: En investering i NATOs egen trygghet

Støtten til Ukrainas forsvarskamp er ikke veldedighet, men et spørsmål om alliansens egen sikkerhet. Erklæringen slår fast at et sterkt, suverent og uavhengig Ukraina er avgjørende for hele det euroatlantiske områdets stabilitet . NATO PA-presidenten trakk frem vedvarende støtte til Kyiv som én av fire topp-prioriteter for parlamentarikerne fremover. Visegeneralsekretær Shekerinska understreket ved samme anledning at Ukrainas stadige nyvinninger på slagmarken lærer oss hvordan fremtidens avskrekking må utvikles konstant .

Skyggekrigen: De hybride angrepene i hverdagen

Mens den konvensjonelle trusselen er alvorlig, vier erklæringen stor plass til skyggekrigen som utkjempes inne i alliansens egne samfunn. Erklæringen fastslår at «cyberangrep, sabotasje, økonomisk tvang og andre hybride taktikker rammer allierte samfunn hver eneste dag» . Dette representerer en parlamentarisk konsensus om at autoritære rivaler bevisst visker ut linjene mellom fred og konflikt.

Vilnius-teksten hilser NATOs nye operative mottiltak velkommen. Spesielt trekkes den raske etableringen av Baltic Sentry og NATO Task Force X frem, som skal styrke beskyttelsen av kritisk infrastruktur i Østersjøen og uskadeliggjøre trusselen fra den russiske skyggeflåten .

Nota bene til finansministrene: 2 % er et gulv, 5 % er den nye virkeligheten

Det mest ambisiøse kapitlet i erklæringen handler om penger. Her slår parlamentarikerne nådeløst fast at det gamle «2 % av BNP-målet er ikke et valgfritt krav, men en bindende forpliktelse» overfor alliansens borgere . Verden har imidlertid gått videre, og Vilnius-delegatene stiller seg helhjertet bak det nye, dramatisk høyere ambisjonsnivået fra Haag-toppmøtet i 2025: et mål om at allierte land investerer 5 % av BNP årlig i forsvar innen 2035 .

Og her kommer tidspresset: Deklarasjonen krever at de allierte umiddelbart starter prosessen med å innfri 5 %-målet og lager troverdige nasjonale planer for å nå dette lenge før 2035-fristen . For parlamentarikerne er dette mer enn en budsjettøvelse. De ser det som en absolutt forutsetning for den kampklare beredskapen NATOs regionale forsvarsplaner bygger på.

Italias retur til førersetet

Midt i dette militære opprustningsracet posisjonerer Italia seg tydelig for en lederrolle. Observatører merket seg at den italienske delegasjonen var spesielt aktiv under Vilnius-sesjonen, og det italienske deputertkammeret sørget for umiddelbar offentliggjøring av sluttdeklarasjonen og relevante forberedelsesdokumenter . Noen dager før sesjonen slapp utenriksminister Antonio Tajani bomben: Italia er «forberedt på å øke forsvarsutgiftene for å møte NATOs 5-prosentsmål» . Dette er et tydelig sceneskifte fra en historisk forsiktig italiensk forsvarspolitikk til en mer offensiv holdning. Men Tajani la samtidig inn et viktig forbehold. Han signaliserte at Roma trenger større fleksibilitet i EUs budsjettregler – spesielt knyttet til energiinvesteringer – for å klare denne historiske manøveren. Her ligger det en kompleks politisk øvelse i å forene ambisiøs sikkerhetspolitikk med stramme nasjonale budsjetter .

Veien videre – Ankara må levere

Hele vårsamlingen i Vilnius var lagt opp som en parlamentarisk forberedelse til NATO-toppmøtet i Tyrkia. Erklæringen er et kraftfullt mandat, men det forplikter. Litauens president Nausėdas appell om en ferdigstilt luftvernplan er et godt eksempel på stemningen: nå er det slutt på store ord, Ankara må levere militært operative resultater.

Samarbeid, men ikke konkurranse

I det transatlantiske forholdet tråkker erklæringen en diplomatisk balansegang. Den lener seg på rammeverket i NATO-EUs felleserklæring om samarbeid for å forene militær og sivil resiliens . Europeiske forsvarsinitiativer hilses velkommen som komplementære, men det følger et klart institusjonelt forbehold: europeisk forsvar må styrke NATO, ikke duplisere det. Erklæringen understreker utvetydig at det amerikanske militære nærværet i Europa er av kritisk betydning, og avviser enhver idé om at europeisk strategisk autonomi skal skje på bekostning av den transatlantiske lenken .