Trump og Netanyahu på kollisjonskurs om Iran: Hva betyr det for forhandlingene?

Netanyahu har på sin side lenge argumentert for at enhver avtale må gå mye lenger. Israelske tjenestemenn har oppfordret Washington til å inkludere strenge begrensninger på Irans ballistiske missilprogram og å avvikle Teherans støtte til regionale støttegrupper som Hizbollah og Hamas.

Disse kravene har komplisert diplomati, fordi Iran konsekvent har nektet å utvide forhandlingene utover sine atomaktiviteter.

Hvorfor Israel i stor grad er holdt utenfor dagens samtaler

Gapet mellom Washington og Jerusalem har fått praktiske konsekvenser: den nåværende forhandlingskanalen formes hovedsakelig av USA og regionale mellomledd, snarere enn av den tradisjonelle USA–Israel-aksen.

Flere rapporter indikerer at meklere – inkludert Qatar og Pakistan, med innspill fra Saudi-Arabia, Tyrkia og Egypt – har utarbeidet et revidert diplomatisk forslag som tar sikte på å bygge bro mellom Washington og Teheran.

Fordi Israel tar til orde for et bredere og tøffere rammeverk, inkludert missil- og støttegruppe-spørsmål som Iran nekter å forhandle om, har landet hatt begrenset innflytelse i det siste meklingsarbeidet. Analytikere sier at denne smalere diplomatiske linjen gjør det lettere å teste om en begrenset avtale er mulig.

Uenighetene etter angrepene 28. februar på Iran

Det strategiske skillet ble skarpere etter de felles amerikansk-israelske angrepene på iranske mål 28. februar. Angrepene kom etter at forhandlingene hadde kjørt seg fast, og viste hvordan militært press og diplomati foregikk samtidig.

Nøkkelspørsmålet etterpå var hva som skulle skje videre.

Netanyahu skal ha argumentert for at fortsatte eller fornyede angrep kunne tvinge Iran til å gi større innrømmelser. Men Trump har signalisert at han fremdeles foretrekker diplomati fremfor en rask eskalering til nye militære operasjoner. Rapporter om en anspent telefonsamtale mellom de to lederne beskriver skarpe uenigheter om hvorvidt fokus burde være forhandlinger eller ytterligere angrep.

Uenigheten illustrerer et grunnleggende strategisk skille: Israel ser vedvarende militært press som påvirkningskraft, mens Washington ser ut til å være mer villig til å teste en diplomatisk utvei.

Meklingsplanen fra Qatar og Pakistan

I sentrum av det siste diplomatiet er et foreslått rammeverk utarbeidet av regionale meklere.

Ifølge rapporter har Qatar og Pakistan sirkulert et revidert fredsmemorandum som kan føre til en formell «letter of intent» mellom USA og Iran. Dokumentet tar sikte på å avslutte aktive fiendtligheter og åpne et omtrent 30-dagers forhandlingsvindu om spørsmål som Irans atomprogram og sjøsikkerhet i Hormuzstredet.

Andre regionale aktører – inkludert Saudi-Arabia, Tyrkia og Egypt – skal ha bidratt til å perfeksjonere forslaget som del av en bredere meklingsinnsats.

Iran har bekreftet at de vurderer det oppdaterte forslaget, men har ikke offentlig forpliktet seg til å akseptere vilkårene.

De politiske innsatsene for Netanyahu

Det diplomatiske skiftet får også innenrikspolitiske konsekvenser i Israel.

Netanyahu står overfor valg senere i år, og meningsmålinger viser at konfrontasjonen med Iran ikke har styrket hans politiske stilling nevneverdig. Undersøkelser tyder på at den israelske opinionen forblir delt, med omtrent like stor støtte til Netanyahus koalisjon og opposisjonspartiene.

Noen målinger viser til og med fallende oppslutning for statsministeren etter hvert som konflikten har utviklet seg. En undersøkelse fra april fant støtte i midten av 30-prosentintervallet, ned fra tidligere nivåer under krisen.

Analytikere sier at dette skaper et vanskelig politisk miljø: Netanyahu presser Washington for en tøffere strategi mot Iran, samtidig som han må forsøke å vise lederskap hjemme under en langvarig regional krise.

Hva skjer videre

Utfallet av det foreslåtte meklingsarbeidet er fortsatt usikkert. Mye av rapporteringen om det nåværende diplomatiske rammeverket er avhengig av unavngitte kilder, og Iran har ennå ikke godtatt vilkårene som diskuteres.

Men én trend er allerede klar: det voksende strategiske gapet mellom Washington og Jerusalem omformer det diplomatiske landskapet rundt Iran. I stedet for en samlet USA–Israel-front finner forhandlingene nå sted gjennom en bredere regional meklingsprosess – og dette skiftet kan avgjøre om neste fase av Iran-krisen beveger seg mot en avtale eller tilbake mot konfrontasjon.