Erdogan velger Ukraina foran Russland

Det pragmatiske partnerskapet som i over et tiår definerte forholdet mellom Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan og Russlands president Vladimir Putin, sprekker nå i sømmene. En fersk analyse fra Gönül Tol, seniorforsker ved Middle East Institute, publisert i New York Times, slår fast at det som en gang var en forsiktig balansekunst, nå har bikket avgjørende i Ukrainas favør. Ankara fungerer nå som hovedkorridoren for Kyivs militære og diplomatiske ekspansjon inn i et Midtøsten preget av maktvakuumet etter Assad-regimets fall.

Dette er ikke en stille endring; det er et høyrøstet og operativt skifte. Det mest dramatiske signalet kom i april 2026, da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj gikk om bord i et tyrkisk regjeringsfly og fløy til Damaskus sammen med Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan. Målet var et toppmøte med Syrias president Ahmad al-Sharaa. Koreografien kunne ikke misforstås: Tyrkia opptrådte ikke som en nøytral megler, men som sponsor for Ukrainas inntreden i en region Russland lenge har ansett som sin egen bakgård.

Damaskus-besøket som endret spilleplanen

Zelenskyjs ankomst til Damaskus 5. april 2026 var det første besøket noensinne av en ukrainsk president i Syria. Den offisielle agendaen omfattet sikkerhetssamarbeid, felles gjenoppbyggingsprosjekter og regional stabilitet, men underteksten var langt mer spiss. Ukraina og Syria ble enige om å forsterke sikkerhetssamarbeidet, og møtet adresserte eksplisitt Kyivs ekspertise på slagmarken – inkludert dronekrigføring og teknologioverføring – som nå omsettes som en diplomatisk eiendel.

Tyrkias rolle var aktivt sponsende, ikke nøytral. Nettavisen Yetkin Report beskrev øyeblikket som «Tyrkias antikrigs-diplomati» som brakte lederne for to krigsherjede land sammen, med utenriksminister Fidan fysisk til stede i rommet som garantist for den nye alliansen. Symbolikken ble forsterket dagen før, da Zelenskyj og Erdoğan møttes i Istanbul. Samtalene deres dekket dronesamarbeid, teknologioverføring og felles gassinfrastruktur. Som en kommentator oppsummerte det: «Ukraina tjener penger på sin slagmarkkompetanse; Tyrkia er korridoren som denne kompetansen kommer inn i det nye Midtøsten gjennom.»

Derfor røk Erdogan-Putin-aksen

Denne utviklingen har ikke kommet over natten. Ifølge en rapport fra Washington Institute var det russisk-tyrkiske forholdet tidligere skjevt i Russlands favør, der Putin jobbet for å gjøre Ankara strategisk avhengig av Moskva. Nå har ligningen endret seg betraktelig. Russlands stagnerte fremgang på slagmarken i Ukraina har avslørt begrensningene i landets makt, og Tyrkia har potensial til å fremstå som den ledende marinestyrken i Svartehavet. Forholdet er ikke lenger ensidig i Moskvas favør, og en uttalt pro-ukrainsk kurs er nå mulig.

Erdoğans hjemlige politiske kalender har også spilt inn. Etter å ha sikret seg en ny presidentperiode, har han brukt handlingsrommet til å forbedre forholdet til vestlige land etter flere år med anstrengt diplomati. Dette har åpent reist spørsmål om holdbarheten av det vennskapelige forholdet til Putin. Likevel skal man ikke tolke dette som en ideologisk omvendelse, men snarere som geopolitisk pragmatisme. Som Tol påpeker, utnytter Erdogan Tyrkias strategiske verdi for å gjenoppta kontakten med vestlige hovedsteder, selv mens han styrer et land preget av massearrestasjoner, politiske aksjoner mot opposisjonen og en skrantende økonomi.

Energibåndene består som en pragmatisk sikring

Bruddet med Russland er likevel ikke totalt. Ankara fortsetter å forhandle om naturgassavtaler med Moskva, og opprettholder dermed en pragmatisk energisikring. Dette kompromisset fremstår nå mer som unntaket enn som fundamentet i et bredere samarbeid. Tol karakteriserer Erdoğans kurs som et avgjørende pro-ukrainsk skifte, og ikke en forbigående justering.

Hva dette betyr for Ukraina og Midtøsten

Tyrkias sponsorrolle gir Ukraina tilgang til sentrale araberhovedsteder og et post-Assad Syria som de ikke kunne ha oppnådd på egen hånd. Ved å posisjonere Kyiv som en sikkerhetspartner og en aktør i gjenoppbyggingsarbeidet, bryter Ankara aktivt ned Russlands mangeårige monopol på militære relasjoner i Levanten. Toppmøtet i Damaskus inkluderte også Syrias forsvars- og etterretningssjefer, et tydelig tegn på at sikkerhetssamarbeidet som diskuteres, er høyst reelt og ikke bare symbolsk.

For Ukraina er belønningen strategisk dybde: en ny arena der deres hardt opparbeidede militære kompetanse er verdt noe, og der Kyiv kan bygge allianser som kompliserer Moskvas regionale kalkyler. For Tyrkia ligger gevinsten i en bredere rolle som regional ordensmakt. Som en analytiker bemerker, med et svekket Iran og Russlands oppmerksomhet fastlåst i Ukraina, er Ankara i ferd med å besvare spørsmålet om «hvem som tegner det nye kartet over Midtøsten».

Kort sagt er Tols vurdering utvetydig: et «stort øyeblikk» er kommet. Erdoğan har valgt Ukraina fremfor Russland, og Putin har mistet en en gang så pålitelig partner som nå fungerer som hovedtilretteleggeren for Ukrainas ekspansjon i Midtøsten.