Irans «usynlige ledelse»: Slik styres landet under Mojtaba Khamenei

Kilder tett på kretsen hans beskriver alvorlige skader, inkludert brannskader og benskader som har krevd flere operasjoner. Noen rapporter sier han kan trenge en protese og har vanskelig for å snakke på grunn av ansiktsskader, men alle detaljer er ikke uavhengig bekreftet.

Av frykt for at elektronisk kommunikasjon eller besøk av tjenestemenn kan avsløre posisjonen hans for fremmede etterretningstjenester, er tilgangen til ham rapportert å være svært begrenset.

Resultatet er en situasjon som analytikere noen ganger beskriver som «usynlig ledelse» – en øverste leder som formelt står i spissen for staten, men som sjelden viser seg og kun kommuniserer gjennom indirekte kanaler.

Styrer via håndskrevne beskjeder

For å unngå elektronisk overvåking skal Mojtaba Khamenei bruke et lavteknologisk kommunikasjonssystem med håndskrevne direktiver levert av betrodde kurerer.

Ifølge flere rapporter som siterer tjenestemenn med kjennskap til systemet, blir beskjeder skrevet for hånd, forseglet og ført gjennom en kjede av mellommenn – noen ganger over lange avstander med bil eller motorsykkel – for å nå statsansatte eller militære kommandanter. Svar kommer tilbake samme vei.

Denne tilnærmingen er utformet for å hindre avlytting eller stedsbestemmelse fra avanserte overvåkingssystemer som kan spore telefonsamtaler, krypterte meldinger eller digitale signaler.

Selv om metoden er sikker, gjør den også kommunikasjonen tregere og begrenser hvor direkte den øverste lederen kan styre den daglige politikken.

Fremveksten av en indre sikkerhetskrets

På grunn av Mojtaba Khameneis isolasjon og begrensede kommunikasjon, beskriver mange rapporter et skifte mot kollektiv ledelse blant senior militære og politiske skikkelser.

I stedet for én dominerende autoritet, blir viktige beslutninger om krigsstrategi, diplomati og indre sikkerhet i økende grad formet av en liten gruppe med mektige tjenestemenn tett knyttet til Irans revolusjonsgarde (IRGC).

Blant skikkelsene som ofte nevnes i rapporter og analyser, finner vi:

• Ahmad Vahidi – en senior sikkerhetsfigur som angivelig fungerer som et bindeledd mellom den skjulte øverste lederen og andre tjenestemenn.
• Mohammad‑Bagher Ghalibaf – en fremtredende politisk leder involvert i å koordinere regimets offentlige og politiske budskap.
• Gholam‑Hossein Mohseni‑Ejei – sjef for rettsvesenet og en annen innflytelsesrik skikkelse i ledernettverket.

Denne gruppen blir ofte beskrevet som en tett «band of brothers» av sikkerhetseliter som bidrar til å omsette den øverste lederens direktiver til operative beslutninger.

Hvorfor Mojtabas autoritet fremstår svakere enn farens

Analytikere påpeker at Mojtaba Khameneis posisjon skiller seg vesentlig fra makten faren hadde.

Ali Khamenei brukte mer enn tre tiår på å konsolidere autoritet på tvers av Irans geistlige institusjoner, militære ledelse og politiske fraksjoner. Den lange tiden ga ham evnen til å mekle i tvister mellom rivaliserende grupper innad i regimet.

Mojtaba står derimot overfor flere strukturelle begrensninger:

• Mindre geistlig legitimitet og en kortere politisk merittliste.
• Fysisk isolasjon på grunn av skader og sikkerhetstiltak.
• Indirekte kommunikasjon, som sinker beslutningstaking og reduserer personlig autoritet.

Noen etterretningsvurderinger sier at han fortsatt spiller en «avgjørende rolle» i å forme Irans strategi i den pågående konflikten og i forhandlinger.

Samtidig bemerker de samme vurderingene at Irans ledelse nå fremstår mer fragmentert, og at IRGC og senior politiske tjenestemenn utøver større innflytelse enn før.

Et system preget av usikkerhet

Selv måneder etter maktskiftet er det betydelig usikkerhet rundt hvor mye direkte kontroll Mojtaba Khamenei faktisk har over Irans politikk.

Det som fremstår klart fra tilgjengelige rapporter, er at landet opererer under en hybrid maktstruktur:

• Mojtaba Khamenei fungerer som den formelle øverste autoriteten i Den islamske republikk.
• En liten krets av sikkerhets- og politiske eliter håndterer mange av de praktiske beslutningene.
• Kommunikasjonen mellom dem foregår gjennom uvanlig hemmelighetsfulle og lavteknologiske kanaler.

Resultatet er et ledersystem som fremstår langt mer desentralisert – og mer militarisert – enn det som eksisterte under Ali Khamenei.

Om denne ordningen viser seg å være midlertidig eller blir den nye normalen for Irans politiske system, gjenstår å se.