Verdens helsearbeidsstyrke er nesten tredoblet – likevel mangler 34,4 millioner

Verdens helsearbeidsstyrke ble nesten tredoblet fra 1990 til 2023 – fra 40,9 millioner til 122,1 millioner arbeidstakere. Kvinner sto for det meste av økningen og utgjorde 68,9 prosent av arbeidsstyrken i 2023. Veksten har likevel vært skjevt fordelt. Kvinner er fortsatt særlig konsentrert i sykepleie, jordmoryrket og andre omsorgsroller som ofte har lavere lønn, status og tilgang til lederstillinger. Samtidig mangler mange regioner fortsatt nok personell til å tilby grunnleggende helsetjenester.

En ny analyse basert på Global Burden of Disease (GBD) 2023 anslår at verden trenger ytterligere 34,4 millioner leger, sykepleiere, jordmødre, tannleger og farmasøyter for å nå et moderat nivå av universell helsedekning. I analysen er dette definert som en skår på minst 80 av 100 på indeksen for effektiv helsedekning.

En større arbeidsstyrke – men ikke en mer rettferdig

På tvers av 20 grupper helsepersonell økte den globale arbeidsstyrken med 81,2 millioner mellom 1990 og 2023. I 2023 besto den blant annet av omtrent:

• 33,2 millioner sykepleiere og jordmødre
• 15,1 millioner leger
• 7,6 millioner helsearbeidere i lokalsamfunn
• 6,8 millioner farmasøyter og farmasøytiske assistenter
• 6,1 millioner tannleger og tannhelseassistenter

Kvinners deltakelse var avgjørende for veksten. Men flere kvinner i helsevesenet har ikke automatisk gitt en jevnere fordeling av innflytelse og makt. Kvinner utgjorde flertallet blant sykepleiere, jordmødre og helsearbeidere i lokalsamfunn, mens færre enn halvparten av legene var kvinner i estimatene som ble rapportert.

Dette peker mot en kjønnsdelt arbeidsdeling: Kvinner utfører mye av det nødvendige pasientnære og omsorgsrelaterte arbeidet, men er mindre representert i yrker og posisjoner som forbindes med høyere lønn, myndighet og beslutningsmakt.

Forskjellen er viktig fordi en ren opptelling av antall ansatte kan skjule hvem som gjør arbeidet, hvordan innsatsen verdsettes og hvem som setter retningen for helsevesenet. Et helsevesen kan bli større uten å bli mer likestilt – eller bedre til å beholde kvalifiserte fagfolk.

Derfor anslås mangelen til 34,4 millioner

GBD-analysen definerer ikke mangel som antallet ubesatte stillinger. I stedet sammenlignes tettheten av helsepersonell med den laveste observerte tettheten i land som har oppnådd en skår på minst 80 på indeksen for effektiv universell helsedekning. Tersklene er dermed empiriske mål knyttet til tjenestedekning, ikke universelle bemanningsregler som passer for alle land.

Med disse referanseverdiene ble behovet for flere ansatte i 2023 beregnet slik:

Yrkesgruppe	Anslått behov for flere ansatte
Leger	7,1 millioner
Sykepleiere og jordmødre	23,9 millioner
Tannleger	1,8 millioner
Farmasøyter	1,6 millioner
Totalt	34,4 millioner

Det største underskuddet gjelder sykepleiere og jordmødre – mer enn tre ganger så stort som legemangelen. Det viser hvorfor helseplanlegging ikke bare kan handle om å utdanne flere leger. Primærhelsetjeneste, sykepleie, jordmortjenester, tannhelse, apotek og lokale helsetjenester er alle avgjørende for at befolkningen faktisk skal få tilgang til effektive tjenester.

Ulike terskler i nyere og eldre analyser

En tidligere GBD-basert studie, som brukte data fra 2019, anslo at følgende tetthet per 10 000 innbyggere minst var nødvendig for å nå en skår på 80 på indeksen for effektiv helsedekning:

• 20,7 leger
• 70,6 sykepleiere og jordmødre
• 8,2 ansatte innen tannhelse
• 9,4 ansatte innen farmasi

Den nyere analysen rapporterer andre observerte terskler: omtrent 23,8 leger, 64,5 sykepleiere og jordmødre, 5,2 tannleger og 5,6 farmasøyter per 10 000 innbyggere.

Tallene bør ikke tolkes som en selvmotsigelse eller som én fast global standard. Studiene bruker ulike datagrunnlag og beregningsmetoder. Den nyere tilnærmingen bygger på observerte tettheter i land som når UHC-terskelen, mens den eldre analysen beregnet minimumsverdier gjennom sin egen modell. Endringer i datadekning, landenes resultater og metode kan derfor påvirke både tersklene og det beregnede underskuddet.

Sør-Asia har det største samlede underskuddet

Sør-Asia har den største mangelen målt i absolutte tall: Regionen anslås å trenge rundt 13,6 millioner flere ansatte i de fem yrkesgruppene. Det regionale underskuddet omfatter omtrent 2,6 millioner leger, 10,0 millioner sykepleiere og jordmødre, 0,7 millioner tannleger og 0,3 millioner farmasøyter.

Befolkningens størrelse er en viktig forklaring på at det samlede tallet blir så høyt. Utfordringen handler derfor både om antall og organisering: Regionen må utdanne flere, samtidig som personellet må fordeles bedre til distrikter, fattigere områder og lokalsamfunn med få tjenester.

Afrika sør for Sahara står overfor et annet, men like alvorlig problem. Regionen hadde i 2023 den laveste tettheten av helsepersonell i nesten alle de viktigste yrkesgruppene. Helsearbeidere i lokalsamfunn var det viktigste unntaket. Høyinntektsland hadde de høyeste tetthetene.

Kontrasten viser hvorfor ett globalt tall kan gi et misvisende bilde. Sør-Asia har det største behovet i absolutte tall, mens Afrika sør for Sahara har svært få helsearbeidere sett opp mot befolkningens størrelse og behov. Begge regionene trenger flere ansatte, men tiltakene må tilpasses lokal befolkningsvekst, sykdomsbyrde, utdanningskapasitet og muligheten til å beholde personell.

Hvorfor tallet er høyere enn enkelte WHO-estimater

Tallet på 34,4 millioner kan ikke sammenlignes direkte med alle tallene Verdens helseorganisasjon (WHO) har publisert. WHO-estimater kan bygge på andre år, yrkesgrupper, behovsdefinisjoner og tidshorisonter. En WHO-oversikt rapporterte for eksempel et behovsbasert underskudd på 20 millioner helsearbeidere i 2013, 15 millioner i 2020 og en forventning om 10 millioner i 2030.

GBD-estimatet svarer på et annet spørsmål: Hvor mange leger, sykepleiere, jordmødre, tannleger og farmasøyter trengs for å nå en skår på 80 på indeksen for effektiv universell helsedekning, basert på observerte personelltettheter i land som når dette nivået?

Et høyere GBD-estimat betyr derfor ikke nødvendigvis at et lavere WHO-estimat er feil. Tallene blir misvisende først når de presenteres som om de måler det samme målet, de samme yrkesgruppene, det samme året og den samme typen mangel.

Rekruttering alene løser ikke problemet

Flere utdanningsplasser og nyansettelser er nødvendig, men flere ansatte uten bedre arbeidsvilkår kan føre til høy turnover, skjev geografisk fordeling og at personell forlater områder med størst behov. En varig strategi må dekke hele løpet fra utdanning til ledelse:

• Utdanning: Bygg ut kapasiteten, men sørg samtidig for nok lærere, praksisplasser og kvalitetskrav.
• Fordeling: Gi økonomiske og praktiske insentiver til personell i distrikter og områder med få tjenester.
• Stabilitet: Bedre lønn, sikkerhet, arbeidsbelastning, sosiale rettigheter og muligheter for karriereutvikling.
• Likestilling: Bekjemp lønnsforskjeller, trakassering, diskriminering, ubetalt omsorgsarbeid og uklare forfremmelsesordninger.
• Ledelse: Sørg for at kvinner får reell representasjon i administrasjon, politikk og faglige beslutninger.
• Riktig kompetansesammensetning: Invester i sykepleie, jordmorfag, farmasi, tannhelse, helsearbeidere i lokalsamfunn, primærhelsetjeneste og gode henvisningssystemer – ikke bare i flere leger.

Det grunnleggende paradokset består: Den globale helsearbeidsstyrken har økt med mer enn 80 millioner mennesker siden 1990, i stor grad gjennom kvinners arbeid. Likevel ligger mange helsevesen fortsatt langt under kapasiteten som forbindes med selv moderat universell helsedekning. Å lukke gapet krever mer enn rekruttering. Rollene som allerede bærer mye av arbeidet må verdsettes høyere, personellet må fordeles mer rettferdig, og institusjonene må gi fagfolk mulighet til å bli værende – og til å lede.