Slik fungerer Neural Drives blinkestyrte hjernegrensesnitt

Samhandlingen er menybasert:

1. Brukeren blunker to ganger for å bevege seg mellom valg på en tilkoblet PC eller et nettbrett.
2. Brukeren konsentrerer seg i noen sekunder for å velge et alternativ.
3. Systemet gjør valget om til en handling – for eksempel å lese opp en forhåndsvalgt setning, sende en melding eller styre en tilkoblet enhet.

Denne løsningen er viktig fordi den ikke er helt avhengig av presise håndbevegelser, tale eller langvarig og nøyaktig blikkstyring. Samtidig er de første funksjonene bevisst avgrenset. Det kan gjøre det enklere å strukturere og kontrollere kommunikasjon om helt grunnleggende behov enn om systemet skulle forsøke å tolke frie tanker.

Hva kan brukeren styre?

De rapporterte eksemplene handler om hverdagsbehov og kjente digitale tjenester. Menyene kan tilpasses den enkelte og blant annet inneholde valg for å:

• be om mat eller hjelp;
• velge setninger som «jeg elsker deg»;
• se på TV;
• slå lys av og på; og
• ta enkle valg i hjemmet.

Systemet skal også kunne kobles til eksterne apper og enheter via en PC eller et nettbrett. Eksempler som er omtalt, er å sende enkle, forhåndsskrevne WhatsApp-meldinger, se YouTube-videoer og styre funksjoner i et smarthjem.

Dette bør forstås som støttede eller demonstrerte kommandoer – ikke som en garanti for at alle brukere kan styre alle funksjoner i WhatsApp, YouTube eller et smarthjem. Den tilgjengelige dokumentasjonen beskriver utvalgte handlinger og personlige menyer, ikke ubegrenset tilgang til hver enkelt app.

Hvorfor sykehusstudien er viktig

Tan Tock Seng Hospital (TTSH) har kunngjort en klinisk studie på 18 måneder fra juni 2026, med rundt 30 pasienter. Deltakerne skal blant annet omfatte slagoverlevere med kommunikasjons- og bevegelsesvansker, personer med motornevronsykdom og personer med cerebral parese.

Det sentrale spørsmålet er om enheten fungerer raskt og pålitelig nok i reelle omsorgssituasjoner. Det gjelder særlig personer som ikke uten videre kan bruke vanlige hjelpemidler som tale, håndskrift, tastatur, peking eller stabil øyekontakt.

TTSH skal også undersøke om teknologien kan inngå i logopedisk oppfølging på tvers av akuttbehandling, rehabilitering og hjemmet. Det er en mer krevende prøve enn tidlige demonstrasjoner. Et nyttig kommunikasjonshjelpemiddel må fungere jevnt for mennesker med ulike diagnoser, funksjonsnivåer og omsorgssituasjoner.

Pris sammenlignet med andre BCI-løsninger

Den oppgitte sykehusprisen for en Neural Drive-enhet er rundt 2 500 singaporske dollar (S$). Øyestyrte kommunikasjonssystemer er rapportert å koste omtrent S$10 000–25 000, selv om egnetheten varierer. For noen brukere kan det være vanskelig å holde blikket presist eller hodet stabilt lenge nok til å bruke slike systemer.

Intrakortikale BCI-er bygger på en helt annen metode. De bruker elektroder som opereres inn i hjernen for å registrere signaler fra innsiden. Det kan gi mer detaljerte nevrologiske data og muliggjøre styring av PC eller telefon, men krever kirurgi, innebærer medisinsk risiko og forutsetter omfattende teknisk oppfølging.

Neural Drives påståtte fordel er derfor ikke at systemet matcher et implantert grensesnitt når det gjelder signaloppløsning. Fordelen skal være at utvendige elektroder kan gi en mindre invasiv og potensielt rimeligere vei til et begrenset antall svært verdifulle kommunikasjonsoppgaver. TTSH-studien vil vise hvor godt dette kompromisset fungerer i praksis.

Hvem grunnla Neural Drive – og hvorfor?

Neural Drive ble grunnlagt tidlig i 2025 av Khambhati Mohammed Huzefa, Kaushik Manian, Nyan Lin og Raymond Loong Ng. Gründerne møttes gjennom hackatoner og samlet studenter og nyutdannede fra Singapores teknologi- og ingeniørmiljø.

Huzefa har fortalt at erfaringen hans som sanitetsperson i Singapore Civil Defence Force påvirket retningen til selskapet. Han møtte slagpasienter som var ved bevissthet, men som ikke kunne fortelle pårørende eller helsepersonell om de hadde smerter eller trengte noe.

Bakgrunnen forklarer hvorfor produktet legger vekt på korte og konkrete meldinger. Målet er først og fremst ikke en futuristisk demonstrasjon av databehandling styrt av tanker, men å redusere gjettingen som kan oppstå når andre skal tolke en persons grunnleggende behov.

Hva viste de tidlige hjemmetestene?

Teamet har rapportert om to uker lange hjemmetester med rundt 60 brukere for å samle inn tilbakemeldinger. Ett av eksemplene gjaldt en 67 år gammel slagoverlever. Familien hadde tidligere måttet tolke grynt og andre lyder fordi han ikke klarte å forme tydelige ord. Enheten skulle gi ham mulighet til å uttrykke enkle, direkte valg i stedet.

Historiene tyder på at systemet kan ha praktisk verdi for både brukere og pårørende, men de er foreløpige observasjoner fra brukertesting – ikke publisert dokumentasjon på klinisk effekt. Den formelle TTSH-studien blir derfor en viktigere test av brukervennlighet, pålitelighet og klinisk verdi.

Hva er fortsatt uavklart?

Den tilgjengelige rapporteringen støtter opplysningene om den ikke-invasive utformingen, den oppgitte sykehusprisen og den planlagte TTSH-studien. Den fastslår ikke at enheten allerede har fått godkjenning fra sykehus eller myndigheter, og bekrefter heller ikke når et eventuelt direktesalg til forbrukere kan starte.

Det finnes heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon for en bindende plan om å donere 1 000 enheter. En mulig subsidiert pris på S$500 for lokale familier mot slutten av 2026 eller tidlig i 2027 er omtalt, men bør behandles som en forventning – ikke som et bekreftet salgsprogram.

Den største lovnaden: mer selvbestemmelse i hverdagen

For en person som ikke kan snakke eller bevege seg på en pålitelig måte, er muligheten til å be om hjelp, velge mat, sende en melding eller slå på lyset mer enn en bekvemmelighet. Det kan gi en direkte kanal for egne ønsker – uten at alt må filtreres gjennom en pårørendes eller pleiers tolkning.

Det er den sterkeste saken for Neural Drive: et forholdsvis enkelt grensesnitt som skal gi tilbake noe av den daglige selvbestemmelsen, uten hjernekirurgi. Om teknologien faktisk kan levere dette stabilt, og for hvilke pasientgrupper, vil først og fremst avgjøres av resultatene fra klinisk testing – ikke av de tidlige demonstrasjonene alene.