Kinas grønne kraftparadoks: Derfor steg kullkraften mens sol og vind ble stående ubrukt

Kinas utfordring handler ikke lenger bare om hvor raskt landet kan bygge vind- og solkraft. Det handler om hvorvidt strømnettet klarer å ta imot og flytte all kraften.

I første halvår 2026 ble anslagsvis 360 terawattimer (TWh) vind- og solkraft avskåret – altså kraft som kunne ha blitt produsert, men som ikke fikk slippe inn på nettet. Mengden var 49 prosent høyere enn året før. Hadde denne strømmen blitt tatt imot, kunne den ha dekket hele økningen i Kinas strømforbruk i perioden og samtidig gjort det mulig å redusere kullkraftproduksjonen.

Likevel økte kullkraftproduksjonen med rundt 3 prosent. Kina satte dessuten 30 gigawatt (GW) ny kullkraft i drift, mens bare 2,7 GW ble pensjonert.

Dette er ikke først og fremst et tegn på at Kina mangler ren kraft. Det peker mot et strukturelt integrasjonsproblem: Utbyggingen av kraftproduksjon har gått raskere enn utbyggingen av strømnett, lagring, overføringskapasitet, markedsregler og systemer for å styre forbruket.

Hva betyr det at strøm blir avskåret?

Når vind- eller solkraft avskjæres, begrenser nettselskapet produksjonen selv om turbinene og solpanelene kunne ha levert mer. Årsaken kan være at nettet er fullt, at strømmen ikke kan flyttes dit den trengs, eller at mer produksjon ville gjort driften av kraftsystemet mindre sikker.

Det betyr altså ikke nødvendigvis at anleggene er ødelagt. Strømmen mangler ganske enkelt en farbar vei til forbrukerne på det aktuelle tidspunktet.

Tallet på 360 TWh er et estimat fra Centre for Research on Energy and Clean Air (CREA) og Global Energy Monitor (GEM). Det inkluderer både rapporterte og beregnede, ikke-rapporterte volumer. Derfor kan tallet ikke sammenlignes direkte med alle offisielle kinesiske statistikker. Flere rapporter beskriver likevel det samme hovedbildet: Ren kraft ble avvist samtidig som kullkraftproduksjonen økte.

Hvorfor fortrengte ikke vind og sol kull?

1. Kraften produseres langt fra de største forbrukerne

Mye av Kinas nye vind- og solkraft bygges i nord og vest, der vind- og solressursene er gode. Det største strømforbruket ligger derimot i østlige og sørlige kystprovinser.

For å få kraften fram trengs lokal nettkapasitet, lange overføringslinjer og regler som gjør det mulig å handle strøm på tvers av provinsgrenser. Når en overføringslinje eller mottakende region når kapasitetsgrensen, kan ikke overskuddskraften uten videre sendes et annet sted. Da blir vind og sol avskåret, selv om Kina som helhet fortsatt trenger mer strøm.

2. Produksjonen kommer ikke alltid når etterspørselen er størst

Solkraften topper seg normalt midt på dagen. Strømforbruket kan derimot være høyere senere på ettermiddagen og kvelden. Vindkraften varierer også og kan være sterkest når det lokale forbruket er lavt.

Uten nok batterier, pumpekraft, fleksible industrilaster eller andre regulerbare kraftkilder har systemoperatørene få muligheter når strømmen kommer på feil sted eller til feil tid.

Derfor er det ikke nok å bygge flere kraftverk. Strømnettet må også kunne balansere, flytte og prise strømmen mens den produseres.

3. Kull er fortsatt bygget inn i overføringsmodellen

Enkelte store fornybarbaser er fortsatt planlagt med kullkraft som stabiliserende ressurs. Et foreslått likestrømsprosjekt med ultrahøy spenning fra Kubuqi-området i Indre Mongolia til Shanghai skal for eksempel overføre mer enn 60 prosent fornybar kraft, men også inkludere 9 000 megawattimer lagring og 2,64 GW kullkraft.

Prosjektet illustrerer et sentralt veivalg: Skal lagring og andre fleksible løsninger ta over rollen som støtte for variabel vind- og solkraft, eller skal nye fornybarbaser fortsatt kobles sammen med kull?

4. Kullkraft har kontrakter som sikrer markedsplass

Ifølge CREA og GEM var kullkraftverk i 2026 fortsatt forventet å inngå årsavtaler som dekker om lag 60–70 prosent av strømmen de leverte året før. Avtalene kan gi inntekter og forsyningssikkerhet, men de reserverer samtidig en betydelig del av den begrensede etterspørselen til kullkraft.

Kull blir dermed mer enn en beredskapsløsning. Når kraftverkene har et økonomisk insentiv – eller en forpliktelse – til å levere, kan vind- og solkraft bli avskåret selv når den har lavere marginale driftskostnader.

Hvorfor gjorde den nye kullkraften problemet større?

De 30 GW med ny kullkraft som ble satt i drift i første halvår, skapte ikke bare en reserveflåte for sjeldne perioder med høy etterspørsel. Siden bare 2,7 GW ble tatt ut, endte Kina perioden med en enda større kullkraftflåte som konkurrerte om strømsalget i et system som allerede viste tegn til overkapasitet.

CREA rapporterte at kullkraftverkene ble brukt mindre intensivt samtidig som den samlede kullkraftproduksjonen økte. Det er forenlig med at flere kraftverk konkurrerer om en begrenset etterspørsel.

Den større kullkraftflåten økte presset på systemoperatørene. Kullkraftverkene hadde eksisterende kontrakter, lokale oppgaver knyttet til forsyningssikkerhet og sterke investeringsinteresser. Vind og sol møtte samtidig fysiske begrensninger i overføringsnettet.

Dette forklarer hvorfor strengere kontroll med nye kullprosjekter ikke umiddelbart snudde utviklingen. Kraftverk som allerede var godkjent eller under bygging, kunne fortsatt bli ferdigstilt. I tillegg kan provinsmyndigheter ha insentiver til å støtte kapasitet som gir lokal forsyningssikkerhet, arbeidsplasser og investeringer.

Tallene viser derfor først og fremst strukturell innlåsing og overkapasitet – ikke nødvendigvis at Kina hadde et nasjonalt behov for all den nye kullkraften.

Signalene er likevel ikke entydig negative. Fornybar energi leverte mer enn 40 prosent av Kinas strøm i første halvår 2026, mens kullkraftens andel falt under 50 prosent for første gang, ifølge kinesisk energirapportering. En fallende andel betyr imidlertid ikke automatisk at kullkraftproduksjonen faller. Både samlet strømproduksjon og samlet installert kapasitet kan øke samtidig.

Hva betyr avskjæringen for investeringer i fornybar energi?

Avskåret kraft svekker økonomien i fornybarprosjekter. Et anlegg kan være ferdigstilt med forventning om å produsere en bestemt mengde strøm, men nettkø, flaskehalser eller begrensninger i driften kan hindre salget. Det skaper usikkerhet rundt inntekter, nettilgang og hvilken pris investoren faktisk får.

Kinas nye solinstallasjoner falt 66 prosent fra året før i første halvår 2026, til 72,07 GW fra 212,21 GW. Nedgangen ble i stor grad knyttet til at et kappløp om å koble til prosjekter før prisreformer trådte i kraft, tok slutt. Tallene beviser derfor ikke at avskåret kraft alene førte til fallet. De viser likevel hvorfor et mindre forutsigbart marked kan gjøre utviklere mer selektive.

Den kommersielle interessen kan i større grad dreies mot prosjekter som leverer mer forutsigbar strøm:

• Solkraft med batteri kan flytte deler av produksjonen fra solrike timer til kveldstoppene og redusere eksponeringen mot lokale flaskehalser.
• Vindkraft med batteri kan jevne ut leveransene og gjøre prosjektet bedre egnet for markedsbasert drift.
• Fleksibelt forbruk – for eksempel industri som kan flytte tidspunktet for strømforbruket – kan absorbere overskudd uten at alle løsninger må komme fra batterier.
• Mer overføring og handel mellom provinser kan flytte strømmen dit den trengs, i stedet for at den forlates ved produksjonsstedet.

Kinesiske solprodusenter har allerede satset mer på batterieksport etter hvert som veksten i salget av solpaneler har avtatt. Det er i tråd med økende etterspørsel etter lagring som kan gjøre fornybar kraft mer anvendelig.

Batterier er ikke en fullgod erstatning for nettutbygging og markedsreform, men de kan gjøre vind- og solprosjekter mer verdifulle og enklere å integrere.

Hvordan skiller Kina seg fra Australia, Japan og India?

Det samme hovedproblemet finnes flere steder i Asia: Utbyggingen av fornybar energi kan gå raskere enn utbyggingen av overføringsnett, lagring og fleksible markeder. Men omfanget og institusjonene er svært forskjellige.

Australia: overskudd midt på dagen

Australia har opplevd overskudd av fornybar kraft som følge av høy produksjon fra solpaneler på tak og store solparker, samtidig som overføringsnettet og batteriutbyggingen ikke alltid har holdt tritt.

Data fra OpenElectricity, gjengitt av Reuters, viste at avskjæringen av vind- og solkraft mer enn tredoblet seg i årets ni første måneder i 2025, til 3,7 TWh. Det tilsvarte 6,8 prosent av fornybarproduksjonen i perioden.

Australias utfordring handler først og fremst om lokale flaskehalser, overskudd på dagtid og behovet for mer fleksibilitet. Landet har ikke den samme kombinasjonen av enorme kraftmengder og kullkontrakter som dekker en stor del av tidligere levert strøm. Australia utvider også støtten til solkraft på næringsbygg og batterier.

Japan: regionale nett og mer kjernekraft

Japans kraftsystem er delt inn i regionale nettområder med begrenset overføringskapasitet. Avskjæring av fornybar kraft har også blitt knyttet til økt kjernekraftproduksjon, som tar opp plass i kraftsystemet når vind- og solkraft er tilgjengelig.

I ni av Japans ti nettområder økte avskjæringen av fornybar kraft med 38,2 prosent til 1,77 TWh i årets åtte første måneder i 2025. Det tilsvarte 2,3 prosent av den samlede grønne kraftproduksjonen, ifølge en Reuters-gjennomgang av bransjedata.

Problemet i Japan er dermed mer geografisk avgrenset og har langt mindre volum enn i Kina. Kildene her gir ikke et tilsvarende nasjonalt japansk tall for første halvår 2026, så direkte sammenligninger for inneværende år bør gjøres med varsomhet.

India: overføring og nettsikkerhet

I India er avskjæringen også knyttet til flaskehalser i overføringsnettet og krav til nettsikkerhet. Landet holdt tilbake 8 133 gigawattimer (GWh) solkraft i april–juni 2026. De månedlige tallene var 2 417 GWh i april, 3 235 GWh i mai og 2 481 GWh i juni.

Dette er betydelige mengder, men fortsatt langt mindre enn Kinas estimerte 360 TWh i den sammenlignbare seksmånedersperioden. Forskjellen skyldes delvis at Kina har en langt større fornybarflåte. Den bør derfor ikke tolkes som et enkelt mål på politisk gjennomføringsevne. Begge landene viser likevel at overføringsnettet må bygges ut samtidig med kraftproduksjonen.

Den større lærdommen for energiomstillingen

Kinas erfaring viser hvorfor fornybarmål ikke kan vurderes ut fra installerte gigawatt alene. Et fungerende kraftsystem med lave utslipp trenger også:

1. Overføringsnett som bygges før flaskehalsene oppstår, slik at produksjonsområder kan kobles til forbrukssentre.
2. Handel med strøm på tvers av provinser, slik at ren kraft kan konkurrere utenfor sitt lokale marked.
3. Fleksible driftsregler, slik at vind og sol kan fortrenge kull når nettet tåler det.
4. Lagring og styring av etterspørselen, slik at produksjonen kan flyttes i tid.
5. Reform av kullmarkedet, slik at kontrakter som skal sikre beredskap, ikke samtidig garanterer unødvendig produksjon.
6. Investeringsregler som belønner levert ren strøm, ikke bare bygging av mer kapasitet.

Kinas hovedproblem er derfor ikke at landet har bygget for mye fornybar energi isolert sett. Problemet er at vind- og solkraften er blitt bygget inn i et kraftsystem der den fysiske infrastrukturen og markedsreglene fortsatt beskytter kullkraftens rolle.

Før disse strukturene endres, kan Kina fortsette å bygge mer vind og sol samtidig som kullkraftproduksjonen øker – og samtidig kaste bort stadig større mengder ren strøm.