CERN finner tegn til urtidens materie i kollisjoner mellom oksygen og neon

CERNs store hadronkolliderer, LHC, har åpnet en ny måte å studere materien som fantes helt i begynnelsen av universet. Under en egen kjøring med lette ioner i juni og juli 2025 kolliderte forskerne oksygen-16- og neon-20-kjerner ved en massesenterenergi på 5,36 TeV per nukleonpar. Mønstrene i partiklene som ble dannet etter kollisjonene, var forenlige med at det oppsto bittesmå og kortlivede dråper av kvark–gluon-plasma (QGP). Dette er en ekstremt varm og tett tilstand der kvarker og gluoner beveger seg fritt, før de bindes sammen i protoner og nøytroner.

Det er likevel viktig å være presis: Forsøkene skapte ikke et stort stykke urtidig materie, og forskerne fotograferte ikke plasmaet direkte. Tilstedeværelsen ble utledet fra flere målbare effekter i de tusenvis av partiklene som produseres etter hver kollisjon.

Hvorfor lette kjerner er interessante

I flere tiår har fysikere hovedsakelig brukt kollisjoner mellom tunge atomkjerner, som bly, for å lage og undersøke kvark–gluon-plasma. Kollisjoner med lettere kjerner gir en skarpere test av overgangen mellom vanlige partikkelkollisjoner og kollektiv, væskelignende kjernematerie.

Kjøringen i 2025 omfattet kollisjoner mellom oksygen og oksygen, neon og neon, samt protoner og oksygen. Dermed kunne forskerne sammenligne systemer med ulik størrelse og geometri.

Det viktigste ALICE-resultatet var observasjonen av geometridrevet anisotrop strømning i oksygen–oksygen- og neon–neon-kollisjoner. Partiklene ble ikke sendt ut tilfeldig. Bevegelsesmønstrene inneholdt både elliptiske og trekantede komponenter, kjent som henholdsvis (v_2) og (v_3). Hvordan disse størrelsene endret seg med kollisjonens sentralitet, stemte med hydrodynamiske beregninger som kobler den opprinnelige overlappingen mellom kjernene til den retningsbestemte strømningen i materien som utvider seg.

Dette er viktig fordi et raskt ekspanderende og sterkt vekselvirkende medium kan bevare informasjon om formen på kollisjonssonen. I denne modellen blir den opprinnelige geometrien kodet inn i den kollektive bevegelsen til partiklene som til slutt registreres. Målingene gir derfor støtte til at kollektiv oppførsel kan utvikles i systemer som er betydelig mindre enn de bly–bly-kollisjonene som tradisjonelt forbindes med QGP-studier.

Fire eksperimenter, flere tegn i samme retning

Bevisbildet bygger ikke bare på partikkelstrømning. Resultater fra alle de fire store LHC-eksperimentene ga utfyllende indikasjoner:

• ALICE fant tegn til energitap hos partoner i oksygen–oksygen-kollisjoner ved å studere undertrykkelsen av partikler med høy energi. Når energirike kvarker og gluoner beveger seg gjennom et varmt og tett medium, kan de miste energi før de omdannes til målbare partikler.
• ATLAS målte en energiskjevhet mellom jetstråler som beveget seg i motsatte retninger i oksygen–oksygen- og neon–neon-hendelser. Effekten var større i mer sentrale kollisjoner, der partiklene må bevege seg gjennom et større område med varm materie.
• CMS rapporterte redusert produksjon av ladde partikler med høyt moment i oksygen–oksygen- og neon–neon-kollisjoner sammenlignet med proton–proton-referanser. Eksperimentet fant også tegn knyttet til trinnvis undertrykkelse av ulike, ulikt bundne bottomonium-tilstander.
• LHCb fant at mesoner av sjarmkvarker og lette kvarker var mer undertrykt i det større neonsystemet enn i oksygensystemet. Eksperimentet rapporterte dessuten foreløpige tegn på undertrykkelse av bottomonium i proton–oksygen- og oksygen–oksygen-kollisjoner.

Samlet utgjør kollektiv strømning, energitap hos partoner og jetstråler, undertrykkelse av høyenergipartikler og undertrykkelse av tunge kvarkonium-tilstander et sett med gjensidig støttende QGP-indikatorer. Hver måling kan imidlertid påvirkes av alternative prosesser som må modelleres og testes. Den riktige konklusjonen er derfor at resultatene gir stadig sterkere støtte til QGP-lignende oppførsel i systemer med lette ioner – ikke at forskerne har tatt et direkte bilde av en plasmadråpe.

Partikkelflyten avslørte kjernenes form

Sammenligningen mellom lette ioner gjorde samtidig LHC til et indirekte eksperiment i kjernestruktur. Oksygen-16 er omtrent kuleformet, mens neon-20 er deformert og ofte beskrives som avlangt eller «kjegleformet», omtrent som en bowlingkjegle. Orienteringen til en deformert neonkjerne påvirker formen på området som oppstår når to kjerner kolliderer.

ALICE sammenlignet strømningmønstrene fra neon–neon- og oksygen–oksygen-kollisjoner. Ved å se på forholdet mellom systemene kan forskerne redusere betydningen av effekter de har til felles. Det gjør sammenligningen mer følsom for forskjeller i den opprinnelige kjernegeometrien og for fluktuasjoner på mindre avstandsskalaer. De målte strømningskoeffisientene og avhengigheten av kollisjonens sentralitet stemte med hydrodynamiske beregninger som tok høyde for realistiske former på oksygen- og neonkjerner.

Kollisjonsrestene fungerte dermed som et indirekte bilde av kjernene før sammenstøtet. En omtrent kuleformet oksygenkjerne og en deformert neonkjerne etterlater ulike geometriske fingeravtrykk i den kollektive ekspansjonen, selv om kjernene er altfor små til å kunne avbildes direkte.

En ny metode for å studere atomkjerner

Kjernedeformasjon studeres tradisjonelt ved lave energier gjennom blant annet rotasjonsbånd, vibrasjonstilstander og elektromagnetiske overganger. Programmet med lette ioner ved LHC tilfører en metode basert på svært høy energi: Kjerner akselereres til nær lyshastigheten, kolliderer, og den varme materien som oppstår får utvide seg. Deretter brukes strømningen i sluttproduktet til å trekke slutninger om den opprinnelige geometrien.

Metoden erstatter ikke lavenergispektroskopi, men utfyller den. Den undersøker hvordan hele kjernens form – og mulige fluktuasjoner på kortere avstandsskalaer – påvirker dynamikken i et ekstremt varmt og raskt ekspanderende system. Samtidig gir den et kontrollert miljø for å teste hydrodynamiske modeller i svært små systemer, der geometrien er mindre og resultatene mer følsomme for valg av modell.

Resultatet knytter dermed sammen to forskningsområder som ofte undersøkes hver for seg: atomkjernenes struktur og egenskapene til materien som fylte universet kort tid etter Big Bang.

Kan helium-4 vise hvor grensen går?

Enda lettere prosjektiler, blant annet helium-4, kan bli en neste test av grensen for systemstørrelse. Ved å sammenligne lettere kjerner med oksygen og neon kan forskerne lete etter punktet der kollektiv strømning og energitapssignaler blir svakere eller forsvinner når mediets størrelse, levetid og energitetthet reduseres.

Slike målinger kan bidra til å avgrense minimumsbetingelsene for QGP-lignende oppførsel. De kan også gi en ny kjernestruktur å bruke når modeller for både atomkjerner og sterkt vekselvirkende materie skal testes. Kildene som er tilgjengelige her, bekrefter imidlertid ikke noe helium-4-forsøk, ingen tidsplan og ingen beregnet følsomhet. Dette må derfor behandles som en mulig fremtidig retning, ikke som et annonsert resultat.