Per 17. september 2026 var det ikke klart om Sør-Korea og USA kunne kunngjøre den ventede investeringsavtalen samme uke. Sør-Koreas utenriksminister Cho Hyun sa at utsettelsen skyldtes behov for å avklare innenlandske prosedyrer, ikke uenighet mellom regjeringene. Samtidig beskrev medier forhandlinger som fortsatt pågikk om atomkraft, finansiering og fordeling av investeringsrisiko. Forslagene som ble omtalt, var ikke endelige forpliktelser.
1
8
28
Hva viste utsettelsen?
Regjeringen utsatte en orientering til en komité i Sør-Koreas nasjonalforsamling fra 17. september til foreløpig 22. september. Det gjorde også den forventede signeringen og kunngjøringen den uken usikker. Forhandlingene gjaldt 200 milliarder dollar i strategiske investeringer innenfor et bredere løfte om 350 milliarder dollar i USA. Av totalen var 150 milliarder dollar satt av til skipsbygging.
1
22
45
Cho reiste til Washington for planlagte samtaler med USAs utenriksminister Marco Rubio om blant annet økonomiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Møtet ga partene anledning til å drøfte det som gjensto, men var ikke et tegn på at investeringsvilkårene var avklart.
4
8
Sør-Koreas industridepartement hadde dessuten understreket at det første prosjektet ikke var endelig bestemt. En kunngjøring krevde både konsultasjoner med USA og prosedyrer etter sørkoreansk lov. Omtalte kandidatprosjekter måtte derfor ikke forveksles med godkjente investeringer.
21
28
Atomkraft kunne legge beslag på mesteparten
Ett omtalt forslag gjaldt åtte reaktorer i USA: seks med Westinghouses AP1000-design og to med Sør-Koreas APR1400-design. En mulig sørkoreansk investering på rundt 120 milliarder dollar ville utgjøre størstedelen av planen på 200 milliarder dollar. Medier knyttet uenighet om atomkraftprosjektene til forsinkelsen, men verken reaktorsammensetningen eller beløpet var et vedtatt byggeprogram.
19
28
Det ble også forhandlet om en mulig sørkoreansk eierandel i det amerikanske reaktorteknologiselskapet Westinghouse. Spørsmålet var ikke bare hvor mye Sør-Korea skulle betale, men om en eierandel ville gi innflytelse. Ifølge én rapport kunne en andel under 10 prosent gi Sør-Korea en rent finansiell rolle uten den ønskede styreplassen. En annen rapport meldte at kjøpet kunne kreve finansiering utenfor fondet på 200 milliarder dollar.
25
32
Et ytterligere forslag gjaldt sørkoreansk investering i pyroprosessering av rundt 4 000 tonn brukt atombrensel – en metode for å gjenvinne materialer fra slikt brensel. Verken investeringsbeløpet eller den kommersielle avkastningen var fastslått i rapporten. Dermed var det også uklart hvordan prosjektet skulle få plass innenfor rammen på 200 milliarder dollar.
43
44
Pengene og risikoen var ikke fordelt
Uenigheten gjaldt også når pengene skulle overføres, ikke bare totalsummen. Sør-Koreas regjering fastholdt at avtalen om strategiske investeringer skulle ha en ramme på 200 milliarder dollar og årlige overføringer på høyst 20 milliarder dollar. Overføringer før prosjekter og beskyttelsesvilkår var avklart, ville kunne påføre landet forpliktelser med usikker sluttsum. Det ville derimot ikke i seg selv bevise et tilsvarende uttak fra landets offisielle valutareserver.
28
44
46
Et planlagt gasskraftverk i Encinal i Texas viste hvorfor lønnsomheten betydde noe. Rapporter anslo kostnaden til over 20 milliarder dollar og beskrev stigende budsjettanslag, mens partene fortsatt forhandlet om Sør-Koreas investering, eierandel og del av overskuddet. Et kraftverk rettet mot datasentre og andre store kunder ville trenge troverdige kjøpere og inntektsavtaler. At USA eventuelt skaffet langsiktige kraftkjøpsavtaler, ville ikke være det samme som å garantere betalingene. Et LNG-prosjekt i Alaska var også til vurdering, med åpne spørsmål om byggekostnader, avkastning og hvem som skulle dekke overskridelser.
20
26
48
Kunne overskudd ett sted dekke tap et annet?
Et særlig viktig stridspunkt var hvordan gevinst og tap skulle gjøres opp. Med en felles beregning for hele prosjektporteføljen kunne overskudd fra vellykkede prosjekter dekke tap andre steder før samlet tilbakebetaling ble beregnet. Med oppgjør prosjekt for prosjekt kunne et lønnsomt prosjekt gjøres opp separat, selv om Sør-Korea fortsatt hadde investeringer som ikke var tjent inn i andre prosjekter. Valget ville påvirke hvor godt risikoen kunne spres, og når en eventuell fortrinnsrett for USA til overskudd ville slå inn. Ingen av modellene kunne garantere tilbakebetaling dersom prosjektene samlet ga for lav avkastning.
24
Utsettelsen hadde dermed to forklaringer som ikke bør blandes sammen: Cho viste offentlig til innenlandske prosedyrer, mens mediene rapporterte om vesentlige vilkår som fortsatt var til forhandling. Per 17. september var både kunngjøringen, prosjektlisten og fordelingen av risiko uavklart.
1
8
21
28